Den gamle, norske tegneserietradisjonen er ofte undervurdert, men til jul kommer den til sin rett. Om det er opptrykk av gamle Bustenskjold-historier, eller nytegnede Flåklypa- eller Knut Berg-eventyr får vi et innblikk i en tegneserieverden hvor det historiske og kontemporære samvirker på interessante måter.
Flåklypa
En gammel favoritt klarte overgangen til ny manusforfatter godt. Også i år holder Øyvind Sagåsen tømmene stramt og Thierry Cappezone fører en trygg Aukrustsk strek.
Særlig vakkert i år var å se ikke bare at Flåklypa kirke var trygt basert på Alvdals, men også at det gamle fiendskapet Alvdal-Tynset som vel bare overgås av det ditto Røros-Tynset, og som har Aukrustsk presedens fra den gamle filmen Freske Fraspark, danner rammene for historien.
Det er dermed masse gammel tradisjon i årets hefte, men det er også up-to-date, siden årets tema er fake news, fantastisk koblet til Reodor Felgens skitt-og-kanel-separator.
Som tidligere år er dette en fest å lese. Om det er noe å trekke, er det muligens at “skurken” i historien kunne vært noe mer utviklet. Jeg kjenner ikke umiddelbart igjen ham i noen kontemporære aktører, selv om bakhistorien er aparte nok til å være morsom.
Om De liker fantasifulle og kreative hendelsesforløp i norsk bygdestrid i en trygg strek (og hvem gjør ikke det), gled Dem til årets Flåklypahefte!
Terningkast: 6
Jens von Bustenskjold
Mye har gått i rett retning for Jens von Bustenskjold-heftet de senere årene etter at Bladkompaniet tok over. Det er blitt tjukkere, trykket på bedre papir og til og med med litt redaksjonell informasjon innemllom.
Det er dessverre ikke noe forord i årets hefte, men det er i hvert fall oppgitt når historiene opprinnelig stod på trykk (1944, 1945 og “ca.1945” for seriene og 1939 for novellen). Om redaktøren hadde gått til dette eminente nettsteds eksklusive Bustenskjold-indeks, ville han fort kunne se at “Sørines ildsfarlige arkiv” først var på trykk i Magasinet for alle 10-14/1944 (opptrykk 20-24/68), “Ønskekvisten” i nummer 25/1944-2/1945 (opptrykk 35-39/68) og “Tjuvslakting i Oladalen” i 8-12/1945 (opptrykk 45-59/68).
En jobb redaktøren tydeligvis har gjort er å ha sikret at ingen av disse er utgitt som julehefte før. Det er gull verdt for den som ikke har 50-100 år gamle utgaver av Arbeidermagasinet på loftet. Alt av Bustenskjold er opptrykk, men her sørger man for at det ikke er opptrykt mange ganger i hvert fall. Det er veldig bra.
Jeg har tidligere tipset forlaget om å rett og slett benytte faksimiler fra Magasinet for alle, heller enn de trykkeoriginalene de får fra rettighetshaver, men de holder på sitt. Det er vel enkelt, men la meg illustrere hva vi *kunne* ha fått – Bustenskjold i farger og med tydeligere strek. Under er et bilde fra årets julehefte, sammenlignet med et bilde jeg selv har printet ut med bakgrunn i Nasjonalbibilotekets digitaliserte utgaver av Magasinet for alle.
Den sistnenvte hadde vært en drøm å få til jul og gitt Jens von B nytt liv!
Forsiden er heller ikke den peneste rentegningen av en gammel Bustenskjold-rute jeg har sett. Her ville Bjørgaards originaltegning, blåst opp og fargelagt på nytt gjort seg bedre.
Men om vi går videre fra det tekniske og over på det innholdsmessige ser det fort bedre ut. Åpningshistorien er sterk. Mange etter hvert tilårskomne menn har erkjent en ungdomsforelskelse i Månestråle, men jeg mistenker at i generasjonen før der igjen, hadde mange det samme forholdet til Sørine Navarhaugen. Historien borrer i de mørkere sidene av menneskesinnet – svartsjuke og manglende evne til å slå seg til ro med det man har har ødelagt mang en relasjon. Historien om Sørine og Tore Navarhaugen er et tragisk epos som gjennom 25 år viser kjærligetslivets kvaler i alle fasetter, og denne episoden er en av de sterkeste. “Ønskekvisten” er en litt lettere slapstick-episode som hjelper oss å komme oss etter dramaet, mens “Tjuvslakting” er en dramatisk kriminalhistorie som avslutter heftet med et pang (og Plassbakk-kallen som vet å gjøre seg bergende).
Novellen handler i år ikke om noen av de kjente kanaljene, men gir oss et innblikk i fattigdommen og nøden, men også håpet, som fantes i bygde-Norge for hundre år siden. Noen vil sikkert synes fangst av rovdyr med revesaks høres ubehagelig ut, men da har de lite på bygda for 100 år siden å gjøre. Når familien er i nød, søker du livsgrunnlag hvor du kan.
Slik sett byr årets hefte på både sjelekvaler, dramatikk, humor og realitetsorienteringer. Det er ikke verst for en knapp hundrelapp.
Pris 89, Sider 36 Kr/side 2,47
Terningkast: 5
Ingeniør Knut Berg
Fy fasan for et overskuddsprosjekt! Øyvind Lauvdahl avslutter sin (la oss håpe det bare er den første av mange) trebindssyklus av nytegnede Knut bErg med et smell. Årets hefte er overveiende sci-fi, og om jeg skal forsøke å beskrive innholdet uten å komme med for mange spoilers kan jeg vel si det er som om HP Lovecraft skulle laget en tegneserieversjon av 2001 en romodysse på 30-tallet. Og det er ment som skryt.
Det er mulig heftet ikke har fullt så bred appell som f.eks. Pondus, men jeg vil vedde på at for den som blir truffet av det, vil det slå ti ganger så hardt.
Visuelt er heftet også strålende. Det framstår som en tour de force i bruk av tegneseriekunstens virkemidler, med selvpålagte begrensninget i tillegg.
Så får vi et lite intervju med serieskaperen som bonus, og selv om historien nå er avsluttet, så er avslutningen åpen nok til at vi kan få en fortsettelse. Det håper jeg vi gjør. I en juleheftebunke ofte preget av drøvtygde tradisjoner, trenger vi noe som kobler tradisjonen med innovasjonen.
Pris 89, Sider 36 Kr/side 2,47
Terningkast 6
Stomperud
De fleste som følger det norske tegneseriemiljøet svært tett, fikk kanskje med seg at mangeårig Stomperud-tegner Haakon Aasnes ikke fikk fornyet kontrakten sin i fjor. Han står likevel bak årets hefte. Jeg trodde opprinnelig det betød at det var opptrykk, men er gjort oppmerksom på at dette er siste hefte med nytt materiale fra Aasnes. Det kan jo være et ekstra argument for å skaffe seg det.
Innholdet er på sin side helt ok. Det er ikke noe slurv i sluttspurten av Aasnes, og de som liker nr. 91 får det de vil ha. Vi får en kjent Stomperud, Nr. 87 og Petra i småmorsomme historier. Intet nytt under solen, med andre ord, og Aasnes Stomperud går ut av tiden i kjent stil.
Pris 89, Sider 36, Kr/side 2,47
Terningkast: 3,5
Tuss og troll
Som tidligere år er halvparten av heftet nytt. Først får vi en ganske uskyldig historie om en nisse som går seg bort, pent tegnet av Haakon Aasnes. Fortellingen av Gard Espeland er småmorsom, men ikke spektakulær. Den tilhørende introtegningen på s 2 er flott og kunne gjerne vært forsidebilde til erstating for det som er der. Forsiden som den er ser egentlig ikke tegnet ut men heller redigert via datamaskin fra en blanding av digital tegning og fotografier gjennom ymse filter.
Den andre nye historien av Ivan Emberland og Øyvind Sveen er litt friskere, med en del spark til vår samtid, som faller i smak, selv om jeg nok ikke liker tegnestilen like godt som Aasnes mer tradisjonelle.
Til sist får vi opptrykk av to koselige gamle eventyr med monstre, halshugging og drapsforsøk på spedbarn av Solvieg Muren Sanden. Det er generelt for lite vold og drap i barnehistorier nå til dags. Det er ikke rart kidsa ikke blir robuste.
Alt i alt et OK hefte litt over midt på treet.
Pris 89, Sider 36, Kr/side 2,47
Terningkast: 4
Smørbukk
Det er tendenser i årets Smørbukkhefte. Den nye Aasnes-historien omhandler en fjern slektning fra USA i form av en søt ung jente som vurderer å emigrere til gamlelandet. (Det står ikke at Trump er årsaken, men man må jo bare anta.) Her er det opptakter til trekantdrama med Smørbukk og Trond, det er en fyr fra kommunen som absolutt skal integrere den unge jenta, og det er en julegris på rømmen. Det er en del opptakter her som aldri tar heelt av. Jeg tar meg til å tenke på hva slags elleville ablegøyer disse elementene ville blitt i f.eks. en Flåklypa-setting, men Smørbukk er vel og skal vel være litt mer bedagelig og nedpå. Litt sånn sakte-tegneserie, hurtigrute-for-rute.
Det er også her en gammel Muren Sanden-historie fra fir-og-søtti. Her spiser Smørbukk fødselsdagskake før han drar på fisketur med Trond, og de to kanaljene havner i en rekke forviklinger og ender etter hvert mer eller mindre opp i en episode fra Stomperud. Litt lette ablegøyer her også. Ingenting alt for skummelt, dramatisk, eller morsomt, men nedpå og trygt. Kanskje litt for trygt.
Pris 89, Sider 36, Kr/side 2,47
Terningkast: 3
Vangsgutane
Som før er halve heftet nytt, og andre havparten opptrykk. Den nytegnede historien er litt mindre dramatisk enn en del av de nyere historiene, og handler om da rocken kom til Vangen. Ja, Vangsgutane blir veivisere til et rockeband som har rotet seg bort på vei til spillejobb, og etter litt viderverdigheter og konflikter med bygdafolk som har betenkeligheter med denne nymotens musikken, blir det konsert til slutt. Vi kommer også innom Svinviks Arboret, som det er en liten faktaartikkel om som bonus. Historien er som sagt mer jordnær enn en del av de nyere, og kanskje mer i en eldre Vangsgutane-tradisjonen, men jeg kunne ønsket meg litt mer action. Jeg er også litt skuffet over at vi ikke får mer framdrift i romansen mellom Sterk-Ola Bakken og Sigrid Vangen. Hvor lenge må vi vente på noe action her?
Opptrykket foregår i Hommelvik (rett nord for Trondheim), og er både dramatisk og morsomt, selv om jeg husker å ha lest det før. Jevnt over god Vangsgutane-kvalitet, men ikke mer.
Pris 89, Sider 36, Kr/side 2,47
Terningkast: 4
Dette var bra, men kva med Vangsgutane?
Splitte mine bramseil! Her hadde det sannelig skjedd noe feil i innleggingen i bloggsystemet! Vangsgutane er lagt til nå. Takk for heads up!