Kronikk i Klassekampen 7.11.24.
Så ble ikke USA kvitt trumpismen for fire år siden – de fikk bare en kort pause. Den andre Trump-perioden kan bli alvorligere enn den første. Nå må alle progressive politiske aktører prøve å forstå hva som førte oss hit, hva konsekvensene kan bli og hva vi kan gjøre med det.
President Joe Biden har faktisk tatt positive grep for USAs økonomi. Hans «Inflation Reduction Act» viser en mer aktiv økonomisk politikk enn på flere tiår. Politikken har likevel ikke nådd fram til folks lommebok (enda?) og da hjalp det dessverre lite. I verden av sosiale og etablerte medier der en felles virkelighetsforståelse knapt nok eksisterer, må folk kjenne endringer på kroppen før realitetene bryter gjennom (slik det skjedde med Covid-pandemien, som sannsynligvis kostet Trump gjenvalget sist).
Biden var for gammel og fomlete og representerte en status quo svært mange amerikanere ville bort fra, nesten for enhver pris. Harris lyktes til en viss grad, mot alle odds, med å presentere seg som en «change»-kandidat (typ Obama). Hun svingte seg markant opp til en liten ledelse på opp mot fire prosent i tiden etter hun tok over for Biden som kandidat.
I tiden etterpå har vi sett to motsatte strategier hos Trump og Harris. Trump har gått «all in» med svært radikal retorikk som bidrar til å normalisere høyreekstremisme, med alle de konsekvensene dette har. Han har satset alt på å mobilisere sin egen velgerbase, noe som har vært Republikanernes vinnerstrategi, i hvert fall siden George Bush. Kamala Harris, derimot, har den siste tiden forsøkt å tiltrekke seg republikanske velgere som er misfornøyde med Trump. Hun har til og med brukt tilslutningen fra far og datter Cheney for alt det er verdt.
Strategien har ikke fungert spesielt godt. Ledelsen hennes nasjonalt skrumpet fort til cirka én prosent, noe som vanligvis ikke er nok til å vinne i valgmannskollegiet for Demokratene. Hun ser nå ut til å ha tapt valget klart.
Kan vi se noe liknende i Norge? Vi har en regjering som ble valgt inn på et enormt mandat for forandring fra venstre, men som fort framstod handlingslammet. Reformene tar tid, mange er ikke gjennomført i siste statsbudsjett. Arbeiderpartiet la om kursen med gamle Høyre-slagord som «vi må skape før vi kan dele» (underforstått at offentlig sektor bare er en utgiftspost som ikke bidrar til verdiskaping) – og har falt som en stein.
Samtidig ser vi en høyreside hvor Fremskrittspartiet framstår stadig mer trumpistisk selvsikkert. Ungdomspartilederen driver klassisk dobbeltkommunikasjon og snakker radikaliserte unge menn etter munnen på Tiktok mens han modererer seg i tradisjonelle media. Både moderpartiet og Høyre sitter stille i båten og ser på. Det er ingen voksne hjemme på borgerlig side.
Trusselen fra et mer selvsikkert ytre høyre kan vanskelig undervurderes. En ny Trump-periode vil bli en katastrofe for Ukraina og Palestina. Høyreradikale og høyreekstreme bevegelser i Europa vil få ny selvtillit. Sjansen for at ytre høyre får stadig mer makt i EU er overhengende. Trump ble i sin første periode bremset av tradisjonelle republikanere. Nå er partiet fylt til randen med lojalister og planen er å gjøre det samme med statsadministrasjonen. Det amerikanske demokratiet er i reell fare. Flere i det norske sikkerhetspolitiske etablissementet bør revurdere sin ensidige Nato-avhengighet.
Hvordan slår vi tilbake ytre-høyre-bølgen? Det bør være overtydelig både fra USA og en rekke europeiske land, for eksempel Frankrike under Macron, at den evinnelige trekkingen mot sentrum fra liberale eliter (kampen om «lillavelgerne») ikke fungerer.
Det som derimot fungerer, nå sist i Frankrike, er når venstresiden klarer å samle seg rundt et tydelig og radikalt program som kan skape entusiasme og mobilisering mot ytre høyres frammarsj (folkefrontstrategien). Støre-regjeringen kunne ha valgt denne veien etter valget i 2021, men gikk i stedet mot sentrum – og nye lavmål på meningsmålingene.
Et viktig spørsmål er hva politikerne i «det liberale sentrum» nå gjør. Vil de, som Emmanuel Macron, ofre grunnleggende frihetsverdier for å beholde en markedsliberal økonomisk politikk og søke allianser mot høyre? For å si det enkelt: Hva vil Venstre gjøre om de havner på vektskåla? Vil de nok en gang plassere et nå enda større og mer radikalt Fremskrittsparti i regjering, skjult bak absurde påstander om at «Senterpartiet er like ille»? Ja, Sp har sine «kulturkriger» (kjøtt og veganere, for eksempel), men er ikke del av noe globalt trumpistisk ideologisk nettverk. Det er (om vi skal være snille) betydelige deler av Fremskrittspartiet. Det er ikke for seint å snu. Men Arbeiderpartiet må skynde seg, og Venstre bør avklare tydelig overfor sine potensielle velgere hvor de står før neste valg.
For dette vet vi: Donald Trump i Det hvite hus er en eksistensiell trussel for de solidariske verdiene venstresiden bygger på. Da er det ikke tid for å deppe, men for å mobilisere et tydelig, positivt, alternativ.
Se også tidligere innlegg i denne hvert-fjerde-årlige serien:
Lærdommen fra Trump 2020: https://klassekampen.no/artikkel/2020-11-05/debatt-laerdommen-fra-trump/wbwU
Lærdommen fra Trump 2016: https://klassekampen.no/artikkel/2016-11-10/laerdommen-fra-trump/35JcH