Det ser på overflaten tett ut når det gjelder resultatet på målingene. Men om vi ser litt på utviklingen over tid, kan vi se noen interessante trender.
Biden har gjort positive ting for USAs økonomi, men det har ikke nådd fram til folks lommebok (enda?). Da hjelper det lite, dessverre, selv om hans “inflation reduction act” viser en mer aktiv økonomisk politikk enn på flere tiår. I en sosiale og etablerte medie-verden hvor en felles virkelighetsforståelse knappest eksisterer lenger, må folk kjenne ting på kroppen før virkeligheten bryter gjennom (slik de gjorde med Covid-pandemien som sannsynligvis kostet Trump gjenvalget sist).
Biden var for gammel og fomlete og ble sett på som status quo – et status quo svært mange amerikanere vil bort fra (nesten for enhver pris). Harris lyktes til en viss grad, mot alle odds, i å presentere seg som en “change”-kandidat (typ Obama) på tross av å være sittende visepresident, og svingte seg markant opp til en liten ledese på opp mot 4 % i tiden etter hun tok over for Biden som kandidat.
I tiden etterpå har vi derimot sett svært ulike strategier for Trump og Harris. Det Trump har gått “all in” med svært radikal retorikk som bidrar til å normalisere høyreekstremisme med de konsekvensene det vil få, og satset alt på å mobilisere sin egen velgerbase (noe som har vært Republikanernes vinnerstrategi ihvert fall siden Bush jr), har Harris den siste tiden forsøkt å tiltrekke seg republikanske velgere som er misfornøyde med Trump og til og med brukt tilslutningen fra far og datter Cheney for det det er verdt.
Det er en strategi som ikke har funket spesielt godt på målingene i hvert fall. Ledelsen hennes nasjonalt har skrumpet til ca 1 %, noe som ikke har brukt å være tilstrekkelig for demokrater til å vinne valg (Clinton vant over Trump med 2 %, men tapte så det sang i valgmannskollegiet).
Det som kan redde Harris er likevel at abortsaken mobiliserer mange kvinner, ikke minst unge kvinner til å stemme. Det er en tydelig kjønnsdimensjon i meningsmålinmgene hvor unge kvinner i mye større grad enn menn stemmer Harris, og kvinner møter i større grad opp i valglokalet enn menn. Demokratene gjorde det bedre enn ventet i mellomvalget på grunn av dette. Spørsmålet er om meningsmålerne har klart å fange opp dette i vektingen sin denne gangen.
Det som derimot kan ødelegge for Harris er støtten til Israels terrobombing av palestinere på Gaza. Mens republikanske velgere er mer samlet om støtten til Israel, splitter dette demokratenes velgere. Det kan demobilisere velgere hvor Harris trenger det mest.
Resultetet kan bli en Trump som gir Netanyahy frikort til å “avslutte krigen” med full etnisk rensing av Gaza, og som vil bruke USAs militære og økonomiske muskler, samt plass i sikkerhetsrådet til å straffe alle som forsøker å sanksjonere Israel på ulike vis. Vi har jo sett hvordan Trump torpederte atomavtalen til Iran. Prisen er at de konservative kreftene i Iran styrket seg, og at Iran nå er en viktig våpenleverandør til Russlands angrepskrig mot Ukraina. Trump bryr seg lite om konsekvenser.
Alternativet er en Harris som vil fortsette med en mer nølende støtte, men som i det minste kan være åpen for et visst press internt.
Men dette er åpenbart en sak som skader demokratene.
Om jeg skal gjette, vil jeg si det er ganske åpent. Det er vanskelig å si noe definitivt. Usikkerhetsmarginene på målingene er store nok til at dette kan bli en klar seier begge veier.
Trendene peker derimot på at Harris sentrumstilnærmelser har undergravd bildet av henne som en “change”-kandidat og svekket henne noe, samt at palestinasaken kan ødelegge for Demokratene, selv om abortsaken styrker dem.
I sum vil jeg dermed si Trump ligger et hestehode foran, men det vil ikke være en overraskelse om Harris haler det i land heller.