Innlegg i Klassekampen 27.7.2024
Lars Olsen påstår i Klassekampen 20.7 at arbeiderklassen i Storbritannia “vendte ryggen til Jeremy Corbyns mer ytterliggående Labour”, men at Starmer nå har vunnet dem tilbake gjennom et brudd med “den akademiske venstresidas syn på nasjonen, innvandring, klima og wokeisme“.
Det er flere ting å bemerke med Olsens forsøk på analyse, som framstår mer som et forsøk på å presse virkeligheten inn i en allerede fastlagt konklusjon.
“Wolkeisme” er et udefinert og flytende begrep som etter sin opprinnelse som “årvåkenhet mot diskriminering” når har blitt et catch-all-begrep for den ytterliggående høyresiden for alt den ikke liker, og et retorisk våpen i deres kamp for å flytte hva som anses som akseptabel retorikk om minoriteter stadig lenger i deres retning. Dersom målet er en god, nyansert og saklig debatt bør det dermed unngås.
Olsens overordnede analyse er videre alt for tom for data. Om han gjør hjemmeleksa si og teller stemmer, vil han finne ut at analysen er for enkel. I et valg med enkeltmannskretser er viktigheten av å ikke spre stemmene på hhv. venstre- og høyresiden helt avgjørende. I det siste valget fikk Starmers Labour 9,7 millioner stemmer. I katastrofevalget i 2019 fikk Corbyn 10,3 millioner, og i 2019-valget han tapte hårfint fikk han 12,9 millioner. Dette peker på ganske så lav entusiasme for Starmer, noe som også gjenspeiles i meningsmålinger om popularitet, hvor 60% av respondentene misliker ham. Det slår selv Corbyn, som etter årelange skittkastingskampanjer fra et samlet pressekorps ligger på 55%.
Dette valget var dermed ingen seier for Labour – det var et misnøyesresultat mot de konservative. I årets valg fikk Labour 34,4%, og de konservative og høyrepopulistiske Reform UK til sammen 38%, hvor 14,3% gikk til sistnevnte. I 2019 stakk derimot daværende Brexit party av med bare 2%, tilsvarende fikk UKIP i 2017 bare 1,8%.
Dette kan vi se også gjenspeile seg i enkeltkretser i den såkalte “red wall” – tradisjonelle arbeiderbastioner i nord-England, som Olsen skriver om. F.eks. vant Labour i 2024 tilbake Heywood and Middleton North (Manchester) med 40,6%, mens de konservative og Reform UK til sammen fikk 41,5% med Reform UK på andreplassen med 24,2%. I 2019 mistet Labour setet med 41,7% – et bedre resultat enn årets. Et annet sete i området, Ashfield, ble faktisk et av setene som ble tapt til Reform UK. Generelt preges valget også her ikke av noen opphenting av Labour, men heller en kraftig nedgang hos de konservative.
Brexit er usynlig i analysen til Olsen, på tross av at han sammenligner med valgene i 2017 og 19. Brexit utgjør den store forskjellen mellom 2017 og 2019-valget. I 2017 lyktes Corbyn i å få valgkampen til å handle om økonomi og nasjonal politikk heller enn Brexit, de konservative mistet flertallet og Corbyn var svært få stemmer unna å ta makta. I 2019 ble derimot alliansen bak Corbyn splittet på Brexit-spørsmålet. Et stort flertall i befolkningen ville ha en folkeavstemning på forhandlingsresultatet med EU, men det var stor uenighet om hva alternativene burde være. Labour mislyktes i å samle alliansen fra 2019, og tapte stort mot Boris Johnsons enkle “get Brexit done”-strategi. Det Toryene gjorde etter de tok makta var velgerne derimot mindre fornøyde med.
Et annet moment som utelates er alder. Det har vist seg å være en vel så god markør som klasse i spørsmål som de Olsen tar opp. Om vi ser på demografiske undersøkelser i Brexit-spørsmålet, var alder en tydeligere markør enn klasse. Klasseprofilen i undersøkelsene blir ytterligere utvannet ved at en del av de som kommer i den laveste inntektsgruppen er pensjonister, som ville havnet i en høyere kohort om de var yrkesaktive – for en del sier altså inntekten like mye om alder som om klasse. Alder gjør også en del med den geografiske profilen. Gamle arbeiderdistrikter med nedlagt industri preges av fraflytting og forgubbing, og dette bidrar også til den “konservative vendingen” av en del tradisjonelle Labour-områder. Det er rett og slett distriktets demografi som har endret seg.
Jeg mener altså det er enkelt å dokumentere at det ikke er noe “oppgjør med wokisme” eller en dreining mot kulturkonservatisme som har brakt Labour seieren. Det er rett og slett de konservatives kollaps og lite annet. En siste indikasjon på dette kan kanskje være at mens enkelte uavhengige aktivister som Corbyn slo Labour i enkelte kretser, var det faktisk et parti som utfordret Labour med en kombinasjon av reaksjonær verdipolitikk og radikal økonomisk politikk – George Galloways Workers Party of Britain. De tapte i alle distriktene de stilte.
Den alliansen venstresida må bygge, omfatter arbeiderklasse både i by og bygd og med kort og lang utdanning, av ulike kjønn og hudfarger, og som sikkert mener mye ulikt om mangt, men som må finne sammen i et interessefellesskap. Det virker det som Olsen også har skjønt, men han påpeker at “hvis Labour mister storbyvelgere til De grønne eller den uavhengige venstresida, bidrar det likevel til et progressivt flertall”, og støtter gjennom dette en kulturkonservativ strategi.
Her unnviker Olsen fullstendig det nå tredje største partiet i det britiske parlamentet – Liberaldemokratene, som var de som fikk Toryene tilbake til makta i 2010. Vi har også sett i Norge at såkalt “liberale” parti ikke betakker seg for å føre høyrepopulister til makta, så lenge de er enige om en markedsliberal økonomisk politikk. Disse står klare til å plukke opp velgere som synes venstresida svikter i viktige saker.
Å ikke samle en bred venstreside på tvers av skiller i etnisitet, kjønn, legning mm. vil dermed være en like stor lissepasning til høyresida, som å gi opp den omfordelende politikken. Og ikke minst, vil det være et hån mot venstresidas politiske prinsipper.
Lenker:
https://yougov.co.uk/ratings/politics/popularity/labour-politicians/all
https://d3nkl3psvxxpe9.cloudfront.net/documents/EUFinalCall_Reweighted.pdf