Det er såpass få nye amerikanske humorserier blant juleheftene at vi slenger inn Zits og Tom og Jerry med de gamle avisstripene, og lager en amerikaner-kategori i stedet for den tidligere “gammel amerikaner” som vi har operert med i flere år. Her er det ikke de store endringene i hvilke hefter som tilbys fra i fjor, med unntak av forlagsbyttene vi nevnte i første juleheftepost, og at vi i år får et Zits-julehefte. Ingen er vekk i denne kategorien siden i fjor (med unntak av et Pusur-julehefte vi fikk i fjor, men som nok må anses som en engangsforeteelse). En traver som ikke lenger er med oss er Tommy og Tigern, men den forsvant jo i fjor, og med tanke på at stripa gikk inn i 1995 etter ti år, holdt juleheftet ut lenge.
Vel vel, la oss gå igang med bunken:
Fiinbeck og Fia
Dette heftet har fått nytt forlag (TNT/Bonnier) og det merkes! Det er nemlig betydelige forandringer. Ikke bare er heftet utvidet til 46 sider, prisen er også lavere enn hos konkurrenten Egmont og formatet bare litt mindre. Her har man gjort en god jobb i å kutte prisene.
I tillegg har man våget seg utenom de klassiske søndagssidene og gir oss dagsstripeversjonen av serien – fra en interessant periode under krigen, kommentert og kontekstualisert i forordet.
Dagsstripene gir oss også en viss sammenhengende utvikling i serien, som strekker seg over mer enn en side, noe som definitivt er en fordel når man skal lese noenogførti sider av den.
Med unntak av det glansede omslaget som blir litt glorete for meg for en slik gammel erverdig serie – matt hadde vært bedre – har dette forlagsbyttet definitivt innebåret en ansiktsløftning for F&F. Tidligere har jeg jo likt streken til McManus, mens vitsene har vært litt repetetive og kjedelige. Dette bedrer seg i dagsstripeversjonen, i hvert fall i stripene vi får her.
Jevnt over er dette et hopp opp for F&F-heftet!
Terningkast: 5-
Juleklassikere
Som nevnt har Trixie, kjent fra Norsk Ukeblad på tidlig 80-tall, tatt over for Hårek. Muligens er årsaken at Hårek-skaper Dik Browne er en av mennene bak stripen, sammen med Billy-skaper Mort Walker? Søndagssidene vi får er da også fra tidlig 80-tall, som kanskje er en gullalder for serien? For de som ikke husker den er det en klassisk amerikansk familieserie, litt som Blondie, men her med mor, far og fire barn i ulike aldre, hvor hovedpersonen er i krabbe-og-bleie-alderen. Kanskje er det dette som gir serien særpreg. Det er de indre monologene og fantasiverdenen til en knapt ettåring som gjør dette til noe mer. Ellers kan vi få de vanlige vitsene rundt rotete hjem, sløve tenåringer og late kolleger som man kjenner fra sjangeren. Men Trixie drar det opp.
Snøfte Smith-stripene er på sin side bare 15 år gamle. Hvert år er jeg spent på hva denne rurale Appalachiene-baserte humorserien kan si oss om de bakenforliggende årsakene som har revet det amerikanske samfunnet i fillebiter, men jeg kan vel si – ikke så mye. Kanskje er det tvert om. For selv om både hovedpersonen og mesteparten av galleriet i Snøfte Smith, er fattige småbønder, som lever tidvis på kant med loven og på siden av storsamfunnet, har de et fellesskap, og et lokalsamfunn som på et vis fungerer. Kanskje er det det det rurale USA har mistet, og som har bidratt til at vi er der vi er i dag? Slik sett blir Snøfte Smith en slags nostalgisk smålun humor om en verden som ikke lenger finnes. Og det er helt OK, men heller ikke mer.
Skippern gir oss søndagssider av Hy Eisman fra 2011. Det er ferskt til amerikanske avisserier i norske julehefter å være. Det er OK å få Eisman, for jeg begynte å bli lei av forgjengeren Bud Sagendorf etter mange tiår, og selv om Eisman er stivere i streken, er vitsene mer up to date og litt mindre dølle. Som hvert år vil jeg likevel gjenta at Skippern er en serie med så lang og variert historie, at det ville vært en lise (eller endog en sann svir) å få litt av de mest interessante periodene fra serien, som skaperen Segar, eller undergrunnstegneren Bobby London.
Men men. Eisman er OK, og kombinasjonen av tre serier i ett hefte, gjør at man får litt variasjon og ikke går lei.
Terningkast: 4
Knoll og Tott og Kapteinens jul, stryk det siste – Kapteinen og ungene
Juleheftet Kapteinens jul ble jo opprettet sist på åttitallet da Bladkompaniet oppdaget at den gamle rettighetskampen mellom aviskonsern og skaper i USA som gav oss to varianter av serien, gav det forlaget muligheten til å få en bit av den pengemaskinene Knoll og Tott-juleheftet var. Men nå har altså Egmont skaffet seg rettighetene til også det, så det samme forlaget gir ut to Knoll og Tott-julehefter! Endog begge med forord av Kristian Hellesund, og begge med innhold fra tidlig etterkrigstid! Det er nesten som om EON productions skulle gitt ut både Octopussy og Never Say Never Again i 1983, for den som tar James Bond-parallellen.
Så hvordan står de seg? Kapteinen og ungene virker å være basert på faksimiler, noe som jeg personlig synes er OK om ikke det finnes bedre trykkeoriginaler. Streken er klar nok og jeg foretrekker å få se Dirks egen strek fra sent førtitall heller enn nytegninger av disse klassiske sidene. Knoll og Tott av Doc Winner fra tidlig femtitall er slik sett kanskje litt “penere”, men det gjør ikke så stor forskjell.
Hvem er best? Det kommer litt an på smak og behag. Knoll og Tott er nok teknisk bedre også på fortellersiden, med ganske fantasifulle rampestreker, og et litt større persongalleri av faste karakterer å spille på med Frøken Spjåk, Fredrik og Tuppen. På den andre siden blir det veldig repetetivt når man skal lese et helt hefte. Det blir veldig mye de samme strengene humoren spiller på side etter side. Slik sett framstår Kapteinen og Ungene (litt) mer variert og litt løsere i formen rett og slett på godt og på vondt.
Min anbefaling: Skal du lese hele heftet i en jafs, gå for Kapteinen og ungene. Får du til å spre det utover og ta et par sider i slengen, så blir Knoll og Tott best.
Ellers vet du jo hva du får, og det er ingen overraskelser her.
Terningkast på begge to: 3
Billy
I år som tidligere kommer heftet med en blanding av en nytegnet julehistorie og en rekke gamle striper. Den nytegnede julehistorien får fram Generalens dårlige karakter i full skala – både hans statusjag, og hans tendens til å klå på unge kvinnelige ansatte. Han er rett og slett ganske creepy, som de sier i junaiten, eller Sambandsstatene om du vil. Men er det morsomt? Njaaa… Om ikke man ler bare av å få framvist de ulike karakterenes karakterbrister i seg selv, ikke så veldig. Hovedpoenget er en forvikling/veksling som selvsagt ødelegger generalens planer, men den ene morsomme episoden er ikke nok til å bære hele historien. Ensiderne fra Mort Walker på sekstitallet er slik sett bedre, her er det en del morsomme poeng, men heller ikke det noe du verken gapskratter eller blir sittende og gruble over underfundigheten av.
Terningkast: 3-
Billy og vennene
Med klassiske gjesteserier som Arken, Sam og Silo og Rødøye er dette nesten som å lese et gammelt Billyblad fra åttitallet! Og det var jo koselig det! Særlig har jeg litt sansen for den tidvis mer underfundige og absurde humoren som tidvis dukker opp i Arken og Sam og Silo.
Men det er billigere å gå på bruktbladsjappa (om det fortsatt finnes der du bor) og kjøpe et gammelt Billy da. Det må sies.
Og målt opp mot de beste juleheftene kommer disse gamle og relativt enkle avisseriene litt kort til.
Terningkast: 3+
Blondie
Blondie har også skiftet forlag og er dermed rammet av det ukjente fenomenet i norsk handelsstand de siste årene som er mer for mindre. Omvendt krympflasjon (selv om formatet er noe mindre)! Det er jo en god nyhet.
Innholdsmessig er det mer av det vante. I motsetning til Fiinbeck & Fia får vi fortsatt søndagssider, og på tross av et modig forsøk av redaktør Tonje Tornes på å male Blondie som en feminist i forordet, tror jeg ikke heelt på det i møte med den klassiske og kjønsstereotype 50-talls-amerikanske middelklasse-kjernefamilieklisjé-humoren (det var adjektivrekka si, det!) som møter meg inne i heftet.
Ikke for det, slik humor kan jo også være morsom, men det kan jo bli litt repetitivt og fort – tja – gammelt? Men jeg skal ikke bare sutre. Gamle serier som har overlevd til i dag er gjennomarbeidede og holder en høy kvalitet sammenlignet med mye annet. Og en ekstra bonus – Dagobert heter på ny Dagobert i norsk språkdrakt, etter å ha lidd seg gjennom mange år under det forkortede “Dag” i de norske juleheftene. Jeg merker at skuldrene senket seg da jeg så det. Nå må vi bare få Vy omdøpt til NSB og Equinor til Statoil, så begynner verden å henge sammen igjen.
Terningkast: 4
Hårek den hardbalne
Jorda er flat og mjød er mat. Vi får 44 sider som inneholder 38 søndagssider med Hårek primært fra 1979 ser det ut til, for 89 kroner. Det er vel en god periode for Hårek, og noen av vitsene er gode, men ikke alle, og jeg synes vel alle disse sidene med Hårek blir litt mye i en smell. Det blir ensformig, rett og slett.
Men helt håpløst er det ikke. Du får mye for pengene, en del er morsomt, og det avslutter med en koselig julehistorie. Et helt ok midt på treet- hefte
Terningkast: 3+
Tom og Jerry
Dette var svært kjappleste greier for femognitti spenn. Også er historiene opptrykk av ting som er publisert relativt nylig. Det er litt merkelig at forlaget velger denne strategien da det kom ut et månedlig Tom og Jerry-blad i Norge over mange, mange år tilbake på åttitallet, så det burde være nok å hente av?
Når det er sagt er det en del småmorsom slapstick i hovedhistorien, men det blir for lettbeint for voksne og jeg tviler det klarer å konkurrere med roblox for ungene.
Terningkast: 2
Zits
Dette er også av de litt tjukkere heftene fra TNT(Bonnier, så du får mer for penga her. I tillegg til Zits er det derimot bare et ekstremt kort forord av Frode Øverli, så du bør like Zits for å kjøpe dette. Likevel er det interessant at dette nå er det eneste amerikanske juleheftet som ikke er basert på gammel klassiker-status, og som framstår rimelig up to date. Alle andre slike hefter er avgått ved døden. Men det er ingen ny situasjon. I mange år var det Tommy og Tigern som hadde denne statusen, mens vi lenger tilbake også har sett f.eks. Ernie. Men det er de norsktegnede humorseriene som virkelig slo gjennom som julehefter, og som holder stand. Det blir spennende å se om Zits overlever.
Velvel – nok tomprat – over på innholdet. Søndagssidene ser ut til å være hentet fra en del ulike år den siste tjueårsperioden. Dette er en typisk amerikansk familieserie som lager humor rundt karikaturer av tenåringers og foreldres oppførsel. Sammenlignet med f.eks. Trixie som vi får i “Juleklassikere” er jo det store skillet at den framstår mer moderne i streken, samt at heller enn huggelig og lun spedbarnshumor, får du de litt villere tenåringsgreiene. De roter, vokser plutselig kjempefort, spiser masse, kommer seg ikke opp av senga om morgenen osv. Til tider er det morsomt, men sånn kjempeinnovativt og nyskapende er det ikke. Likevel er det gjennomført på en god måte. Et fint hefte for deg som ikke liker overraskelser!
Terningkast: 4
Puljevinner: Fiinbeck og Fia
Utfordrer: Juleklassikere (det var mange om beinet her, men ved den utprøvede metoden magefølelse, gikk klassikerne av med en knepen andreplass)
Denne trenger du ikke å kjøpe om du ikke må ha alt: Tom og Jerry
1 thought on “Årets julehefter 2025 – Pulje 5: Amerikaner”