Dette bildet har stått stadig klarere i minnet mitt de siste årene.
USA sin horrible og brutale “krig mot terror” gav bl.a. Afghanistan 20 år med krig og Taliban tilbake ved makten. I Irak skapte førte invasjonen bl.a. til framveksten av IS og alle de brutalitetene som fulgte.
Det var helt rimelig at et stort flertall i verden anså Bush’ USA som den største trusselen mot verdensfreden.
Denne politikken innledet også et godt forhold mellom Bush og Putin. USA droppet kritikken av Russlands brutale krigføring i Tsjetsjenia og vennskapet muliggjorde Putins oppbygging til en stor regional maktaktør som kunne dominere naboland samtidig som han var inne i varmen internasjonalt. (Der er Putin riktignok ikke lenger.)
Et konsekvent antiimperialistisk parti vil være mot imperialisme uansett hvem som står bak. I protester mot amerikansk imperialisme har venstresiden, herunder Rødt, gjerne befunnet seg i opposisjon til det norske utenrikspolitiske etablissementet. Sistnevnte vurderer heller kritikken etter hvilken maktblokk agressoren tilhører. USA (med allierte) får mye mer velvilje og forståelse for militære eventyr enn f.eks. Russland eller Kina.
Når Russland er agressoren vil derimot en prinsipiell antiimperialistisk linje plutselig bli mye mer lik linjen til det utenrikspolitiske etablissementet.
Men om man tror det skyldes at “venstresiden” har nærmet seg og blitt mer lik de andre partiene har man misforstått noe grunnleggende. Det er bare den utenrikspolitiske hovedstrømmen i den vestlige verden som viser fram sitt hykleri og sin prinsippløshet.
(Så har du selvsagt marginale krefter på venstresiden som kaller seg antiimperialister, men bare er mot USA, og som unnskylder Russland på samme måte som etablissementet alltid har gjort overfor USA, og legger skylden for Russlands aggresjon på Nato og USA, gjennom å tilkjennegi stormakter “innflytelsessfærer”. Da har man i praksis akseptert premisset bak både Monroe- og Bresjnev-doktrinene. Da er man imperialist.)