Jeg kikket litt i et gammelt skap her og fant et brev til Oldefaren min, Sigvart, fra søsteren sin Borghild.
Det er et gratulasjonsbrev på 67-årsdagen i 1976. Under ti år etter folketrygden ble innført i 1967 kan vi tydelig se at dette er noe helt nytt.
“Det blir vel en stor dag som du kanskje har venta på?” … “det er ikke mange som er lei seg for å bli gammel no for tida.”
“Pass på helsa bare, så kan du legge deg på latsiden så godt du formår. Pengene kjem så sikkert som amen i kjerka.”
Før folketrygda hadde dårlig helse gjerne blitt kombinert med fattigdom og avhengighet av velvilje fra slektninger. Med folketrygda kunne man nyte de siste årene av livet i trygghet etter å ha slitt på gården (eller i en annen jobb) hele livet.
Målet med alle de arbeidstimene vi legger inn er nettopp det – å gi hverandre trygghet og gode liv.
Men de senere årene virker det som noe har snudd. Pensjonene skal kuttes for de som ikke orker å stå i jobb langt inn i syttiårene. Målet er økonomisk vekst og ikke gode liv. Det har vært en målforskyvning hvor veksten ikke er til for menneskene, men menneskene er til for veksten. Vi er ikke lenger målet, men et middel.
Men det skal vi ikke akseptere. Oldefaren min fikk ikke være pensjonist så lenge, bare et og et halvt år senere sa hjertet plutselig stopp. Men mange av søsknene hans fikk mange år som pensjonister. Det skal vi ta oss råd til å gi folk 50 år senere også. Bare “ligg litt på latsida” om du vil, med god samvittighet. Det er vel fortjent.