Innlegg i Adresseavisen. Som vanlig må man kutte litt her og der når man skal presse seg inn i papiravisen, så jeg legger ut den ubeskårede litt lengre teksten under, så finner du Adressa-edit her: https://www.adressa.no/midtnorskdebatt/i/KMjEwG/framtid-forskning-og-finansiering
Situasjonen innen norske forskningsinstitusjoner er i dag dramatisk. Ved NTNU pågår det nå større oppsigelsesprosesser av faste ansatte ved to av fakultetene. Om det hadde vært en enkelt institusjon, kunne man sikkert skyldt på dårlig ledelse av denne, men når det gjelder mange unike institusjoner over hele landet, er det åpenbart et strukturproblem. I tillegg har både Universitetet i Stavanger, Høgskolen på Vestlandet, og Høgskolen i Østfold sagt at oppsigelser kommer og det er signalisert som et sannsynlig utfall av den økonomiske situasjone også hos mange flere institusjoner.
Årets statsbudsjett som ble framlagt mandag 7.10 ga ingen lettelser. Med et ytterligere realkutt for universiteter og høgskoler på 1,3 % vil krisen bli forverret.
Denne situasjonen er historisk ny i en sektor som har langsiktige mål med virksomheten sin, både innen forskning og utdanning, og som tradisjonelt har hatt en finansieringsmodell som, uavhengig av nivå, har tatt høyde for denne langsiktigheten.
Denne langsiktigheten har forvitret – først startet Erna Solbergs regjering med årlige flate, faste kutt i budsjettene i staten under det Orwellske begrepet “avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform” (uten at det ble noen tilsvarende kutt i de byråkratiske oppgavene sektoren er pålagt). Dagens regjering lovte å avslutte praksisen, men fjernet bare budsjettposten – kuttene av samme størrelsesorden ble videreført i andre poster – hovedsakelig posten med det forbløffende ærlige navnet “inndekning satsninger” (oversatt: gjør mer for like mye penger). Kombinert med andre endringer som et kraftig kutt som følge av endringer i beregningen av pensjonsutgifter og et midlertidig men krevende kutt til Forskningsrådet, har dette nå ført norsk forskning og høyere utdanning ut i en krise.
Men er dette et problem for samfunnet som helhet, eller er det bare universitetsfolk som klager over sin egen syke mor? Jeg mener definitivt det er et betydelig samfunnsproblem, noe man fort vil innse om man ser på sammenhengen mellom teknologiutvikling og økonomi.
Høyteknologisk industri, med unntak av industri som henter inn grunnrente (f.eks. fossil industri eller fiskeoppdrett) tenderer å være industrien med høyest profittrate. Dette har f.eks. for lenge siden vært påpekt av “kjetteren” blant de klassike økonomene, Joseph Schumpeter, og er ganske tydelig bekreftet av utviklingen siden, og ikke minst i den kraftige stormaktsrivaliseringen rundt utvikling av den mest avanserte datachipteknologien vi ser i dag. Dette er ganske naturlig med tanke på at du har færre som er i stand til å tilby høyteknologiske produkter og konkurransen dermed blir lavere, samtidig er det i konflikt med en del standard økonomiske ideer som prinsippet om “komparative fortrinn”. Sistnevnte kan gjerne argumentere for at land i det globale sør *bør* satse på arbeidskrevende råvarer siden de har et “komparativt fortrinn” i billig arbeidskraft, men da får de altså ikke utviklet industri, og er låst i bransjer med lavere profittmarginer.
Den norske oljen har hatt enorme profitter på grunn av grunnrenta, men det er ikke en grunnrente vi kan leve av på sikt. Det haster derfor å utvikle ny teknologisk industri i Norge, ellers blir vi fanget i en negativ økonomisk utvikling i framtida.
EU er i ferd med å skjønne hvor det bærer. I en stor rapport om EUs økonomiske framtid advarer tidligere sentralbanksjef Mario Draghi om at unionen er i ferd med å sakke akterut, og anbefaler kraftige investeringer i størrelsesorden 750-800 milliarder Euro årlig i teknologiutvikling både for å få opp innovasjonstakten og for å møte klimautfordringene. Det tilsvarer opptil 5% av BNP og vil være en satsing av en helt annen størrelsesorden enn det vi ser i Norge i dag. I USA er også staten tilbake, og president Bidens taktisk benevnte “Inflation Reduction Act”, har gitt kraftig økte offentlige satsinger på utvikling av samfunnet og skape arbeidsplasser i en skala vi ikke har sett på mange tiår.
Samtidig har norske regjeringer i årevis nå systematisk kuttet i de sterkeste forsknings- og utviklingsmiljøene vi har i Norge. Tilsynelatende av en fullstendig misforstått ide om at å bruke penger på offentlig sektor – herunder forskning og utdanning – er en utgiftspost. Enhver økonom med litt lenger tidshorisont enn en valgperiode burde kunne fortelle dem at det er en investering. Slik verdensøkonomien, og den norske økonomien ser ut i dag, er det endog en nødvendig en.
En verdenssituasjon med en volatil global økonomi, krig i Europa og klima- og naturkriser som stadig forverres er ikke tidspunktet for å kutte i offentlige utgifter – det er tiden for å bygge den kompetansen som vil gjøre oss rustet til å møte framtidens utfordringer. Det haster å snu kuttene. Det kommende statsbudsjettet er den siste muligheten før stortingsvalget. Nordmenn bør merke seg hvem som kutter og hvem som satser.