Nok en av de tradisjonelt sterkeste kategoriene. Ingen jul uten Bustenskjuld, Flåklypa og resten av den lange rekken av tradisjonelle norske kvalitetsserier! Men nok småprat – vi går rett på anmeldelsene:
Jens von Bustenskjold
Den klassiske norske bygdategneserien fra Arbeidermagasinet, hvis “live action”-filmatisering med Leif Juster i hovedrollen nettopp har kommet på Blu-Ray, er tilbake.
I år får vi tre historier. Den første er Dugnad på Navarhaugen, først utgitt i Magasinet for Alle 27/28-35/36/1949 og gjenopptrykt i Jens von Bustenskjold nr. 1, 1972 og Samlebok 8 fra Thule forlag. Den neste, Myrenggubbens Markedsferd er opprinnelig fra Magasinet 21/22-29/30/1947 og gjenopptrykket i 50/69-2/70, samt samlebok nr 7. Den siste, Plassbakk-kallens nye ideer, er egentlig den påfølgende til den første og kom dermed ut i 37/38-45/46/1949, og er også å finne i det samme heftet og samleboken. Men tross alt er ingeting av dette trykket opp i hefteform siden 1972, så vi tåler et gjensyn.
Om vi kikker på Venstresida.nets eksklusive Bustenskjold-indeks ser vi at det er talende hvordan mange av juleheftene bruker historier fra 1940-50, mens opptrykkene fra 30- og utover 50-tallet er mye mer sjeldne. Kanskje er det dette som er gullalderen?
I hvert fall er det gode historier vi får her, og til en avveksling så er det kanskje Myrenggubben som er i særlig fokus i dette heftet. I to av historiene får vi også se ham i konflikt med Plassbakkallen, og vi får utforsket den mangesidige og komplekse relasjonen mellom disse kameratene, som går fra svirebrødre til vill slåsskamp over et lite skeivt ord… Det ligger mye historikk og ulmer her, noe både forfatter og tegner får fint fram.
Jeg har jo tidvis klaget litt over gjengivelsen. Bustenskjold er jo opprinnelig en fargeserie – i hvert fall med litt rødfarge her og der, men juleheftene har alltid vært i svart-hvitt. Det er litt synd, men jeg har fått fortalt det er slik de får originalene fra rettighetshaveren. Og jeg kan se de har forsøkt å skjerpe gjengivelsen de siste årene. I år er det likevel noen problemer med gjengivelsen på enkelte sider, særlig s. 10 ser ut som det er lagt et finmasket rutenett over tegningen. Her tror jeg faktisk man kunne fått et bedre bilde gjennom scanning og bearbeiding i Abbyy Finereader e.l. av originaler fra Magasinet.
Men det var tross alt bare en side. Ikke la det stoppe deg fra å slippe deg løs både i Oladalen og Stasjonsbyen, sistnevnte med Myrenggubben på både hestehandel, svir, som ransoffer, og med en fin hevn over tyven.
Terningkast: 5
Flåklypa
Kjell Aukrusts store bidrag til norsk kulturarv viser seg godt gjennom hvordan livskraften i den gjør at det fortsatt skapes nye filmer, dataspill og tegneserier (pluss en temapark på Alvdal) lenge etter at han gikk bort fra oss.
Jeg tror ikke det er å ta for hardt i, om jeg påstår at den mest vellykkede etterveksten etter Aukrust, kommer i tegneserieform. Over mange år nå, har det årlige juleheftet bydd på veltegnede, sprudlende, finurlige og snurrige historier som tar med seg Aukrusts arv, både visuelt og humoristisk samtidig som historiene blir oppdatert og lagt til vår tid.
Årets hefte plasserer seg fint inn i denne tradisjonen, men er kanskje litt annerledes da mesteparten av handlinga skjer på besøk til Flåklypas vennskapsby i Skottland. Historia flyter bra, og den Aukrustske stemninga ligger der. Likevel har den vært bedre før. Det er litt mindre finurligheter og små vittigheter som krydrer sidene enn jeg har blitt vant til. F.eks. er det jo et åpent mål her å bruke den skotske nabofeiden til å i parallell rette noen velplasserte spark mot Tynset. Her hintes det bare såvidt til ett sted.
Så, fortsatt et godt og artig hefte, men det finnes fortsatt et forbedringspotensiale.
Terningkast: 5 –
Ingeniør Knut Berg
Den ville sci-fi historien fra i fjor fortsetter. Berg hopper fra kropp til kropp og planet til planet i en hesblesende kamp for å redde livet til seg og vennene sine. Øystein Runde kjører en gjennomarbeidet tegnestil, og leker seg både med sjangeren og heftesidene, men det funker. Knut Berg er i ferd med å bli noe så sjelden som en moderne norsk sci-fi-klassiker i tillegg til en gammel en.
Det er ikke så mye å trekke her utover det at heftet både starter og slutter midt i handlingen, og at vi må vente et år til på fortsettelsen. Noe mer episodepreg med en slags mellomavslutning ville fungert bedre, men oppsummeringa av forrige hefte hjelper noe på problemet.
Terningkast: 5+
Vangsgutane
Den nytegnede historien har (no pun intended) ny tegner. Kvaliteten på tegningene var litt vanskelig å vurdere, siden det drar litt i ulike retninger. Jeg må si at komposisjonen er superb. Måten både bilder og sider komponeres på er en liten visuell nytelse å se på. Svakheten kommer nå man går litt nærmere inn – på detaljene. Streken er ikke særlig detaljert på dette nivået. Ansiktene blir f.eks. ikke særlig detaljerte og tegneren må støtte seg på andre virkemidler i formidlingen. Det fungerer stort sett, men det blir altså mye store flater i rutene. Så litt blandet inntrykk, men absolutt bestått i sum. Historien overrasket meg litt. Hva gjør to åpenbare kopier av Vebjørn og Aune Sand her? Svaret kommer i faktaartikkelen, hvor det kommer fram at de virkelige brødrene har kjøpt gamle Todalen skole til atelier. Stor dramatikk er det ikke, men en del småmorsomme episoder.
Den opptrykte klassikeren er interessant på flere måter. En ting er hva det sier om samfunnet for noen tiår siden. Det å få sykkel var stort, og muliggjorde utforsking av hele landsdeler – ikke bare å sykle til butikken som i dag. Og når man ville ha råd om noe – gikk man til læreren i bygda. Det sier vel også noe om statusen til yrket den gangen. På minussida dukker det opp en stygg stereotyp karikatur av en landstryker her som ikke står seg videre godt. Takke meg til limselgeren Konrad i Pippi Langstrømpe.
Karakter: 4
Smørbukk
Den nytegnede historien av Håkon Aasnes har et fint utgangspunkt i konflikter rundt bjørn, og konkurranse mellom to lokalaviser, men det er mye uforløst i dette potensialet. F.eks. ble det aldri rullet opp hvordan den ene avisen avlyttet den andre. Det er ellers mye gjenkjennbar hygge og ikke alt for skummel spenning her, men det lander midt på treet.
Den klassiske Muren Sanden-historien har ikke så mye spenningsmomenter i seg, men litt Knoll og Tott-aktig humor, og et litt vemodig tidsbilde av en gammel fjellgård som må fraflyttes på grunn av oppdemming av et vassdrag. Det er slik sett et litt dypere element her, som får tankene til å henfalle til Alta-aksjonen og Vømmøl Spellemannslags “Vømmøldalens siste vår”. Forskjellen her er vel at alle er inneforstått med og har resignert overfor kraftutbyggingen som premiss, noe som også er interessant, også i lys av dagsaktuelle konflikter mellom kraftutbygging, natur- og primærnæringsinteresser. Men som tegneserier er vel denne også midt på treet.
Karakter: 3
Tuss og Troll
Som så ofte før har vi en blanding av gammelt og nytt også her. En nytegnet historie av Emberland og Sveen, en av Aasnes, og et par gamle Muren Sanden-klassikere. Den første Julehufsa – gjør meg litt i stuss. Det er en svært stor stilforskjell mellom måten personene er tegnet på og måten bakgrunnen er tegnet på, som skaper en litt kraftig kontrast. Jeg vet ikke helt hvordan bakgrunnen er konstruert, men det kan se ut som om man i hvert fall delvis har tatt utgangspunkt i fotografier og kjørt noen filtre på dem for å få fram streker, heller enn å tegne fra scratch. Kontrasten blir for stor for meg her, og det forstyrrer lesinga i en historie som ellers er en klassisk fattige bygdefolk mot grådige bykapitalister-historie, hvor det heldigvis går bra til slutt. Slik er det jo ikke alltid i virkeligheten. Aasnes-historien er bedre tegnet og har en lignende, men mer bygdeorientert historie, hvor en grådig og egoistisk storbonde får mulighet til å forandre seg. Den funker greit.
De to eldre historiene har klassisk folkeeventyr-preg med tre brødre, prinsesser og onde stemødre. De oppfyller slik bladets formål perfekt, men jeg klarer ikke la være å tenke at barnevernet burde vært inne her, når jeg ser hvordan foreldre behandler ungene sine.
Karakter: 4 –
Motstandsnissene
Dette er jo bare det andre heftet i denne serien, så man kan jo kritisere karakteriseringen som en juleklassiker, men om man a) ser på det som en prequel til Trus & Trine som har røtter til langt nedpå åttitallet, og b) ser på handlingen (lagt til krigen) og karakterene (nisser), passer denne tematisk svært godt i klassikerkategorien, synes jeg. Og siden jeg er den som bestemmer her, så blir det sånn.
Som alt som er tegnet og har vært tegnet av Arild Midthun er tegningene framifrå. De er her også litt dusere noe som passer tematikken. Historien, av Aleksander Kirkwood Brown er heller ikke til å kimse av. Hele opplegget gir strengt tatt noen sterke Asterix-vibber, og det er ikke neagtivt ment. Det er mye småmorsomheter gjennom historien, som tyskernes språkføring, soldatenes fascinasjon for sporfinneren Helga, kompetansen hos de menneskelige motstandsfolkene, og noen lovende, begynnende personutviklingstrekk hos hovedkarakterene. Det som mangler her på minussiden, er nettopp en litt tydeligere karakterutvikling, som grunnlag for humor, men det er ikke rart om det tar et par album å bygge det skikkelig (det gjorde det i Asterix også).
Dette heftet fortjener i hvert fall definitivt å bli en juleklassiker.
Karakter: 5+
Puljevinner:
Her ble det jo egentlig delt pall mellom Motstandsnissene og Knut Berg. Begge fikk 5+. Jeg kunne tatt en nylesning for å kåre en endelig vinner, men det er jo bare en puljevinner. Vi får heller se om vi må gjøre det for å kåre årets beste julehefte! Enn så lenge – delt sier til Knut Berg og Motstandsnissene.
