- Same procedure as every year, fr. Vable.
Jepp Venstresida.net sine årlige julehefteanmeldelser er tilbake, og vi starter friskt med Donald og vennene!
Pulje 1 – Disney
Mikke Mus og Langbein
Hellige håndgranater, Batman! Her snakker vi comeback! Etter at jeg har maset og klaget om fraværet av Mikke og Langbein-heftet i anmeldelsene mine i alle de (10?) årene siden det forsvant, har forlaget nå endelig hørt mitt fortvilte skrik! Bare det borger jo for en god karakter på årets hefte.
Jeg ble likevel litt förvånad da selve årsaken til mitt savn – Klassiske Floyd Gottfredsson-historier i stort format og i farger -glimrer med sitt fravær. Den innledende julehistorien av Bill Wright husker jeg å ha lest før, og den er fortsatt bare midt på treet. De påfølgende søndagssidene av Bill Walsh og Manuel Gonzales er derimot et par hakk bedre enn jeg hadde fryktet, og har en del av den litt mer løsslupne og ustriglete humoren jeg liker så godt fra Gottfredsson – pluss selvsagt at de ikke er trykket opp like ofte, så dette var faktisk ganske stas, selv uten Floyd! Særlig hyggelig var et gjensyn med opprinnelsen til Langbeins kråkevenn Kra. I tillegg har Egmont utvidet sidetallet på både dette og mange andre hefter så vi får rundt 50 sider tegneserier. Et forord som forteller litt om seriene i heftet er også på sin plass og et pluss.
Karakter: 5
Don Rosas jul
Man kan ikke ikke elske Don Rosa. Årets samling kombinerer vinteridrett, sprelske fabuleringer rundt teknologiske innretninger og en dramatisk episk historie. Alt Don Rosa er best på, pluss noe som er bittelitt julete.
Noe av det jeg elsker best med Rosa er når ingeniøren i ham titter ut og spør “hva hvis” man kunne fjerne friksjon, stoppe tiden, eller som her, krympe noe veldig veldig lite.
Det eneste å ikke like her er at Don Rosa ikke produserte mer enn han gjorde, slik at jeg selvsagt har alle disse historiene i 3-4 utgaver fra før, men har du ikke det, er du heldig. Da kan du se fram til en feststund.
Karakter: 5+
Donalds Julemagi
Juleversjonen av Donald Pocket har fått nytt navn i år, men ellers er det meste ved det gamle. En rekke italienske historier av ulike tegnere og, antar jeg, fra ulike tider. Det aller meste av fokuset er på Donald og Skrue m.fam. Mikke Mus fikk bare en enkelt historie.
Jeg har grublet i mange år nå på hvorfor jeg ikke liker de italienske historiene like godt som de amerikanske eller Egmont-lisensproduserte nordeuropeiske, for det er jo mye fart og løssluppen villskap i de italienske, men jeg tror jeg har kommet til en mulig løsning. De italienske historiene fokuserer svært mye på følelsene de ulike karakterene har og man kan kanskje si at de er karakterdrevne i all hovedsak. Men jeg opplever at litt for lite oppmerksomhet havner på plottene, og de ender opp med å bli litt søkte til tider, selv etter Donald-standard, eller litt tilfeldige. Litt som at man har blitt begeistret for en bestemt situasjon, og så blir man nødt til å lage et narrativ som fører en til den situasjonen, og så tar man det første og beste man tenker på og kjører på.
Åpningshistorien er et godt eksempel. Donald og guttene våkner på det som skal være julaften, men så er det første juledag i stedet. Julaften er bare borte, og ikke bare for dem – for alle. Dette er jo et bra X-filesplot, men oppnøstingen klarer ikke å holde mål. Det gjelder dessverre litt generelt. Det er gode nedslag her og der, men helheten svikter.
Men om du liker de italienske historiene er det jo veldig hyggelig med nok en fin julepocket i stive permer.
Karakter: 3
Walt Disneys jul
Dette har jo tidvis vært en liten favoritt som har gitt oss rarieteter fra Disney-universet vi ellers sjelden ser, men i år er den ikke helt på høyden. Den åpner med tegneserieversjonen av tegnefilmklassikeren med snøballkamp mellom Donald og guttene, men en tegnefilm så basert av hurtig visuell humor basert på bilder i bevegelse fungerer ikke like godt i stillbildeformatet. Vi får en halvmorsom Plutohistorie og en middelmådig Jack og Gus og en Mikkehistorie, men det som trekker heftet litt opp er noen sider med Al Taliaferro-striper med Donald i farger. Det er et flott gjensyn (men vi kunne fått to striper per side!).
Men alt i alt ingen højdare i år.
Karakter: 3
Donald Duck & Co jul på 80-tallet
Denne utgivelsen baserer seg selvsagt på nostalgien hos gubber som vokste opp på 80-tallet og nå pusher 50, men hei – det er jo slike som meg!
Den eneste ulempen med forlagets utgivelse for min del, er jo selvsagt at jeg har alle disse bladene stående i en Donaldperm i kjelleren. Men for de som har vært så dumme/begått den helligbrøde det er å kvitte seg med sin barndoms tegneserier, kan jo dette være et hyggelig gjensyn.
Utgivelsen trykker opp Donald Duck & Co nr. 47-51/1984. Hele bladene? Dessverre ikke. Lille Hiawatha-historien “Daffe Jegere” fra nr 47 er utelatt, siden Disney nå forbyr nyutgivelser av historier med figuren, i likhet med Langøre. I en USA-kontekst og i utgaver rettet mot barn er det i og for seg forståelig, gitt den rasistiske historien og konteksten, men i en utgave rettet mot voksne hvor gjengivelsen av historisk materiale med reklame, konkurranser og alt, er poenget, burde det være unødvendig. Men slik går det når privatkapitalistiske konserner kontrollerer vår felles kulturarv.
Så det er liten grunn til å kjefte på utgiveren for dette. Som erstatning får vi en side med Al Taliaferro. Kvalitetsmessig sikkert bedre også. Og jeg har jo Hiawatha-historien i kjelleren.
Innholdsmessig er det litt varierende. Flere av Donald-historiene er bra. Kunstløp med magnet under isen er jo en klassiker. Det er også morsomt å se Donald forsøke å innføre Taylorisme i Skrues kakefabrikk, til protester fra arbeidere og kunder. Å se Super-Langbein igjen er vel mer koselig enn bra, men høydepunket er nok fortsettelseshistorien “Jul på boreriggen”.
Ellers er det en del middelmådigheter med Lilleulv, Snipp og Snapp og Mikke Mus. Paul Murrys krimhistorier blir jo aldri spennende når skurkene alltid avslører seg i første rute med sinte/sleipe blikk ingen andre karakterer utstyres med.
Blanda drops gir dermed midt på treet.
karakter: 4
Norsktegnet Donald
I år som før er tegningene overtrufne av Arild Midthun. Nytt av året er at Midthun også er på manussiden, mens Nærum og Løkling bare har bidratt på idestadiet.
Hvordan holder så manuset seg. Jeg vil jevnt over si godt. Det grunnleggende plotet og narrativet funker godt, og det å plassere det i Skrues Liv-historien til Don Rosa gir et ekstra løft for de av oss som setter pris på det.
En ting jeg savner er likevel små gags og finurligheter underveis, som jeg mener det har vært mer av før.
Alt i alt, bra ståkarakter til Midthuns soloprosjekt, selv om det ikke når helt opp til det aller beste han har gjort som del av et trekløver. Det viser vel bare at selv om man kan skape flotte ting alene, fungerer fellesskap.
Karakter: 5
Donald Duck & Co
The OG of Disney-julehefter, som sett i juleheftereklamen i bladene i “jul på 80-tallet”. Årets hefte kjører helgardering med en Barks klassiker, en veldig koselig og ukomplisert Bestemor Duck med delvis norsk opprinnelse, samt nederlandsk (Heumans) Donald og Anton-konkurranse om Dollys gunst.
Alt er veldig trygt og standard-Donald, men heller ikke mer. Det mangler det lille ekstra som løfter det over midt på treet, selv om det er et ok grep å gi Barks plass her når han ikke lenger har eget hefte. Kanskje et litt spicy forord av en Donald-kjenner kunne gitt det lille ekstra?
Karakter: 4
Puljevinner:
Don Rosas jul! (Jø og fyse. Dette må være første gang siden juleheftene ble kåret første gang at ikke norsktegnet Donald stikker av med seieren, selv om også det er et solid hefte.)
Kanskje er det det at jeg ikke har trukket så mye for opptrykk i år? jaja – det skaper litt spenning i det minste!