Innlegg i Khrono 16.10.26
Regjeringen har nå foreslått å fjerne hele den nasjonale rammeplanen for ingeniørutdanningene. Det er en utrolig dårlig idé.
For det første skjønner jeg ikke hvilket problem dette skal løse. Ingeniør er ikke en beskyttet tittel og det er allerede fritt fram for utdanningsinstitusjoner å lage ingeniørutdanninger utenfor rammeplanen. Dersom f.eks. Forsvarets høgskole ikke kan lage ingeniørene de trenger innenfor den eksisterende rammeplanen, kan de svært enkelt gjøre det utenfor. De kan fortsatt bruke rammeplanen som en mal der hvor den passer. De kan til og med jobbe for å justere den ved neste korsvei. Forøvrig virker det framlagte forslaget til utvidet bachelor i militærfaglig ingeniørfag å i stor grad forholde seg til dagens rammeplan.
Det dette grepet gjør, er å fjerne en nasjonal standard som gjør det mulig for arbeidsgivere å vite sånn ca. hvilken kompetanse studentene kommer ut med, og det samme for utdanningsinstitusjoner som kan ta dem opp til videre studier.
Rammeplanen var en god beskyttelse mot hurtigakademisering da vi fra ingeniørutdanningen ved Hist ble fusjonert inn i NTNU for 10 år siden. Konsekvensene av å fjerne den kan bli at noen universiteter akademiserer ingeniørutdanningen og gjør den mer lik de 3 første årene av sivilingeniørutdanningen, mens andre i økende grad tilpasser den gjennomførings- og rekrutteringsproblemer eller kandidater med yrkesfaglig bakgrunn, fjerner en del fysikk/matematikk og ender opp med noe som ligner stadig mer på teknisk fagskole. Da forsvinner særpreget med bacheloringeniøren som nettopp er kombinasjonen av praktisk og teoretisk kunnskap og som fyller et kompetansehull mellom fagskole og sivilingeniør.
Men dette er en ekstremt dårlig idé også med grunnlag i den utviklingen sektoren har vært gjennom de siste 10+ årene.
I flere tiår hadde vi en ganske etablert arbeidsdeling i høyere utdanning i Norge. Vi hadde universiteter i de store byene som stod for grunnforskning, lange disiplinutdanninger og noen lengre profesjonsutdanninger (medisin, juss, sivilingeniør, teologi f.eks.). Så hadde vi høgskoler spredt ut over hele landet som stod for korte profesjonsutdanninger som sørget for at samfunn over hele landet hadde tilgang på den kompetente arbeidskraften som bar både velferdsstat og industri (typisk, lærer, sykepleier, ingeniør, mm.)
De ulike utdanningene har sine særpreg. De fyller ulike samfunnsbehov og tiltrekker seg ulike studentgrupper. Disse institusjonene var underlagt ulike regelverk, og hadde ulike mandat. Institusjonsstrukturen var tidligere en viktig bidragsyter til at dette særpreget ble bevart.
Utover 2000-tallet begynte noen av de største høgskolene å søke om å få universitetsstatus, men det endret ikke arbeidsdelingen dramatisk. Dramatisk ble det først fra 2015/16 da den daværende regjeringen presset gjennom en sammenslåingsreform som førte til at vi nå har en salig miks av tradisjonelle høgskoler, tradisjonelle universiteter, universiteter som har slukt høgskoler og høgskoler som har blitt universiteter. Det er åpenbart at dette kan skape farer for at f.eks.kortere ingeniørutdanninger ved tradisjonelle disiplinuniversiteter gjennomgår en akademisering.
Å skru klokken tilbake er vanskelig. Som jeg skrev i Dag og Tid i 2021 tror jeg en bedre løsning enn å skille på institusjoner er å innføre et mye skarpere skille på utdanninger, hvor profesjonsutdanningene får helt egne krav og rettigheter uavhengig av institusjon.
Nasjonale rammeplaner har vært et slikt grep, og en beskyttelse mot en slik drift, både akademisering, men også det motsatte som jeg er inne på over.
En viktig ting ingeniører lærer er å bruke rett verktøy til rett oppgave.
Dersom vi mener at bacheloringeniørutdanningen faktisk fyller et viktig kompetansebehov i Norge, med sin kombinasjon av teoretisk og praktisk kompetanse, og de tilbakemeldingen jeg har hørt fra deler av norsk arbeidsliv tyder på det, da kan vi ikke kaste ut av vinduet verktøyet som sikrer at vi bevarer den miksen.
Det verktøyet er rammeplanen.