For litt over et halvår siden ble jeg gjort oppmerksom på at jeg hadde blitt omtalt, i ikke utvetydig fordelaktige ordelag, i tidsskriftet Sosialistisk Framtid. Jeg brukte selvsagt anledningen til å ommøblere og flytte på plass noen skap på loftet, men siden tidsskriftet nå om dagen bare kommer ut med to nummer i året, ble det ikke før nå, at det stod på trykk, i nr. 2/2026. Jeg legger det selvsagt også ut her, under.
I Sosialistisk Framtid 1/2026 avlegger Steinar Lorås Sæter meg en visitt[1]. Han bruker et kort leserinnlegg jeg hadde i Adresseavisen for 3 år siden som styremedlem i NTL NTNU (Offentlig sektor skaper verdier[2]) som et slags hovedeksempel på “ein venstresidetendens … til å formulere arbeiderklassen som dei som utøver samfunnsnyttig arbeid”.
Ja, ikke bare det. Innlegget “har såpass mange problem at det fell utom rammene for denne teksten å ta opp alle”, ifølge Sæter. Likevel bruker han omtrent like mye plass på det som innlegget sjøl var langt.
Figur 1: De relevante utdrag av Sæters tekst i faksimile.
Hans kritikk går i hovedsak ut på at måten jeg bruker begrepet “verdi” på ikke er i tråd med hans framstilling av hvordan det skal brukes i klassisk marxistisk økonomisk analyse.
Til det er det flere ting å si.
Først og fremst kan jeg si at han har helt rett i at jeg i dette leserinnlegget til en regionalavis ikke bruker marxistisk terminologi. Det er helt bevisst.
Som fysiker er jeg godt vant med at det er ganske mange begreper som betyr noe litt, eller helt annet i dagligspråket enn det gjør i fagspråket, f.eks. krefter, energi og arbeid betyr i klassisk mekanikk noe helt matematisk konkret, mens det i dagligtalen har et mye bredere og mer flytende innhold.
Språk er nemlig ikke noe som vi har fått utdelt ovenfra som et fiks ferdig logisk system. Språk, om det nå er lyder (trykkbølger i luft), skrift på papir eller skjerm (fotoner av ulik intensitet og bølgelengde som reflekteres fra en overflate, tas inn gjennom øynene og tolkes til former av hjernen vår), har ingen betydning i seg selv. Det er vi mennesker som har skapt og utviklet språket som et kommunikasjonsmiddel – det betyr at språk per definisjon er sosiale konvensjoner, og at ord betyr det vi mennesker sammen er mer eller mindre enige om at de betyr.
Dette igjen betyr at ord endrer mening over tid, og at ord og begreper har ulik mening i ulike kontekster og sosiale settinger.
Jeg beklager at jeg må gå såpass grunnleggende til verks, men det er dessverre nødvendig for å forstå hvor Sæters grunnleggende misforståelser kommer fra.
Jeg husker også at jeg har hatt denne diskusjonen med Sæter før, i 2024, etter et annet innlegg med samme tematikk[3], hvor jeg forklarte nettopp at det at jeg ikke brukte marxistisk terminologi var helt bevisst, i et kommentarfelt på en sosiale medier-plattform da innlegget ble publisert, uten at han virket å ha noe å utsette på det etter at jeg hadde klargjort dette.[4] Det er forsåvidt greit at han tar det opp igjen denne debatten i et annet egnet fora, men det er litt trist at det både tar to år, og at han ikke forholder seg til det jeg svarte ham den gangen.
Det er nemlig ikke et uviktig spørsmål for den som ønsker å bygge en sosialistisk bevegelse, hvordan man kommuniserer til omverdenen.
Man kunne jo se for seg, om vi går tilbake til fysikkeksemplene mine, at jeg som fysiker, når jeg snakket med en kamerat som klaget over han han hadde litt lite energi om dagen, valgte å kommentere “AcThUaLlY – det heter faktisk ikke energi det du har litt lite av”, for så å dra opp en grunnleggende fysikkbok og vise ham et av kapitlene om Newtonsk mekanikk. Eventuelt, kunne jeg foreslå at han tok seg en tur på fjellet, for å øke sin potensielle mekaniske energi i tyngdefeltet etter formelen E=mgh.
Tror vi det ville gjort kameraten min mer interessert i å sette seg inn i fysikken? Eller ville det tvert imot hatt en helt motsatt effekt – fått meg til å framstå som en fagidiot frakoblet virkeligheten han lever i, og både undergravd vennskapet og enhver potensiell gryende interesse for fysikkens magiske verden? Jeg heller mot det siste.
Dette er også en fare sosialistiske bevegelser kan gå i. Det er også et fenomen som filosofen Jon Hellesnes behandler i den klassiske teksten “Ein utdanna man og et dana menneske”[5]. Etter å ha innleda med at “Det hender stundom at vi møter djup visdom hos menneske som aldri har nørt seg av akademisk lærdom. Det hender ofte at vi møter akademisk lærde som aldri formidlar visdom. Det finst sprenglærd toskeskap; og det finst folkeleg visdom”, fortsetter Hellesnes senere med å diskutere språket:
“Misser vi daglegspråkets kategoriar, misser vi dei politiske kategoriene. Politikken er essensielt knytt til daglegverda. Politisk verksemd er alltid konkret. Politisk medvit vil seie ein sjåande, fornuftsstyrd, praksis.”
Å avvise dagligspråket helt til fordel for fagspråket er det Hellesnes kaller scientisme. Nå kan man selvsagt også, gitt hans politiske sympatier, kalle Hellesnes verker for en delmengde av marxistisk teori, men jeg mener det er åpenbart at de teoretiske betraktningene hans gjelder også for marxistisk teori.
Det betyr ikke at vi ikke trenger fagbegreper. Vi må bare forstå hvor de hører hjemme, og hvor de ikke hører hjemme. Til sist har vi den viktige funksjonen i å bygge broer fra dagligspråket til fagspråket og tilbake.
For en sosialistisk bevegelse kan f.eks. teoretiske tidsskrifter være klassiske eksempler på steder hvor fagspråket har sitt domene. Broer mellom det og dagligspråket kan forsøkes bygget i studiesirkel eller mer populærvitenskapelige framstillinger både i tekst-, video- eller foredragsform. Det som likevel framstår åpenbart for meg er at et rent eksternt rettet leserinnlegg i en regionalavis, endog skrevet på vegne av en ikke-marxistisk (men ikke antimarxistisk) fagforening (NTL), i ingen fornuftig marxistisk strategitenking kan være en arena for fagspråkets dominans. Her må dagligspråket råde.
I innlegget “Marxismen – en praksisfilosofi”[6], har jeg tidligere skrevet om hvordan enkelte venstresidemiljø, i sin manglende strategitenkning og frakobling fra dagligspråket, i sin praksis er direkte umarxistiske. Det er jo heller ikke noe nytt, og er elementer f.eks. også Lenin beskrev i Venstrekommunismen – en barnesjukdom.[7]
Derfor brukte jeg ikke et marxistisk verdibegrep hentet fra en klassisk marxistisk P-M-P’-syklus i mitt leserinnlegg i Adresseavisen. Jeg brukte verdibegrepet slik det brukes i dagligspråket, av mine kolleger, om de nå er seniorkonsulenter, professorer, jobber på verksted eller med renhold. Målet med innlegget var å gi dem en stolthet og bevissthet over at de faktisk bidrar til samfunnet, og ikke bare er en utgiftspost som bør minimeres, slik høyresidas retorikk framstiller dem. Så ville jeg også sørge for at de var klar over at fagforeninga deres så dette, og jobbet for at dette skulle bli synlig også i offentligheten. Et tilleggspoeng er jo at de jeg polemiserer mot i innlegget ikke er marxister, og at deres påstander om verdiskapning dermed ikke er grunnet i den marxistiske begrepsforståelsen, hvor de kunne hatt mer rett.
Tilbakemeldinger fra andre enn Sæter tyder på at innlegget fylte den intenderte funksjonen.
Det er viktig å huske at dette verdibegrepet fra dagligtalen ikke er verken mer eller mindre “riktig” enn det marxistiske. Det er bare ett av mange tilfeller fra språket av at det samme ordet brukes om litt ulike fenomener i ulike kontekster. Det er en annen sosial konvensjon.
Jeg håper likevel denne korte svarteksten kan ha en bredere funksjon enn bare å svare Sæter. Jeg håper det kan bidra til bedre og mer bevisst tenking om hvilken rolle kommunikasjon skal og må ha i byggingen av en sosialistisk bevegelse. Ikke minst må man legge til grunn en helt grunnleggende mål-mottakeranalyse, når man vurderer hvilken begrepsbruk man skal benytte når og hvor i kommunikasjonen.
[1] Sæter, Steinar Lorås. Både struktur og kultur: To marxistiske omgrep om arbeiderklassen. Sosialistisk framtid 1/2026.
[2] Kjelsberg, Ronny. Offentlig sektor skaper verdier. Adresseavisen, 27. mars 2023, https://www.adressa.no/debatt/i/8JxEJG/offentlig-sektor-skaper-verdier
[3] Kjelsberg, Ronny. Hvem skaper verdier?, Adresseavisen 13 august 2024, https://www.adressa.no/debatt/i/25V1V4/hvem-skaper-verdier
[4] Facebooktråd på min profil fra 14. august 2024, https://www.facebook.com/ronny.kjelsberg/posts/pfbid02J86pnQfXEtYhD2UjwGfy9Rbc3d5bZZN2vTNm34NbPhQYz9knKhEmrgKZ2wzscUBml
[5] Hellesnes, Jon. ”utdana mann og eit dana menneske ”. Utg. Filosofisk institutt, Universitetet i Bergen. Bergen. 1969. Finnes på nett i denne boken: https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2007101800012
[6] Kjelsberg, Ronny. Marxismen – en praksisfilosofi. Trønderdebatt 20. april 2024. https://www.tronderdebatt.no/marxismen-en-praksisfilosofi/o/5-122-92243
[7] Lenin, V.I. Venstrekommunismen – en barnesjukdom. Tilgjengelig bl.a. fra https://www.nb.no/items/5bbb143f5cb5ed3858680c8b76dbd36b
Addendum:
Siden Sæter er i den fordelaktige situasjonen å sitte i redaksjonen, slapp han å vente et halvår på å svare, og har et svar i samme nummer. Jeg skal (og kan vel strengt tatt ikke via sitatretten juridisk rettferdiggjøre å) gjengi hele svaret her, men jeg skal plukke opp det jeg tenker er essensen.
Han skriver avslutningsvis i dette svaret at “Kjelsberg sett fram ein språkfilosofisk kommentar som er like ukontroversiell som den er utilstrekkeleg. Ja, språket er sosiale konvensjoner. “ La meg ta det ukontroversielle først, så skal jeg ta det utilstrekkelige etterpå.
Han siterer nemlig et utdrag av teksten over:
“Det er viktig å huske at dette verdibegrepet fra dagligtalen ikke er verken mer eller mindre “riktig” enn det marxistiske. Det er bare ett av mange tilfeller fra språket av at det samme ordet brukes om litt ulike fenomener i ulike kontekster. Det er en annen sosial konvensjon.”
Det som egentlig bare er en selvfølgelighet virker å være svært forbløffende for ham:
“Kva skal ein eigentlig seie til slikt? For det første finst det sanne og usanne måtar å skildre og forstå samfunnet på”, kommenterer Sæther.
Ja, selvsagt gjør det det, men det finnes ikke objektive naturgitte definisjoner av ord og begreper. Man kan definere et begrep annerledes, og det vil være like riktig, men det vil ikke stå i samme relasjon til andre begreper som den første definisjonen. Hva som er en sann beskrivelse av virkeligheten og ikke, avhenger ikke av definisjonene av enkeltbegreper, men det totale systemet av alle begrepene i forhold til hverandre, og, strengt tatt, hvor godt det systemet er til å foreta prediksjoner om framtida.
Det er derfor de samme ordene tidvis brukes på litt ulike måter i ulike fag og tradisjoner, hvor de inngår i ulike sammenhenger med ulike andre ord og begreper. Skal man bruke “verdi” i en marxistisk økonomisk analyse, basert på de samme definisjonene Marx gjorde, bør man åpenbart holde seg til Sæthers definisjon, ellers går ikke matematikken opp. Skal man bruke det til noe helt annet (slik jeg skulle), stiller det seg helt annerledes. (Marx var jo også, i parentes bemerket, innom mange ulike typer verdi i Kapitalen).
Det Sæther virker så forbløffet over er altså ingenting annet enn en nødvendig logisk konsekvens av det helt ukontroversielle poenget at språk er sosiale konvensjoner.
Så til det “utilstrekkelege”:
Sæther påpeker at det pågår sosiale kamper om hva ord betyr, som har politiske konsekvenser. Til det er det bare å låne hans eget ord: ukontroversielt. Og eksempelet hans er å kalle strekebryteri, strekiebryteri. Igjen. Ukontroversielt.
Men er dette relevant for poenget med at offentlig ansattes arbeid bidrar til verdiskapingen i samfunnet (i en betydning som er litt annen enn den Marx bruker i sine økonomiske beregninger)?. Jeg vil påstå: Nei. Tvert imot pågår kampen om språket på en helt annen banehalvdel – kampen pågår mot et verdensbilde hvor privat sektor er en inntektspost, og offentlig sektor en utgiftspost – en ganske aggressiv kampanje fra høyresida, med gjennomslag langt inn i sosialdemokratiet. Det er den kampen jeg tar i de to innleggene referert til i teksten over. Det er den kampen Sæthers strategi ville torpedert.
Sæther mener åpenbart at jeg i mitt korte leserinnlegg i Adresseavisen burde ha benyttet anledningen til å drive opplæring av mottakerne (presumtivt da om Marx’ verdibegrep) i et innlegg om noe annet på svært begrenset plass. Som de fleste som har skrevet leserinnlegg har lært seg: Du må konsentrere deg om ett poeng, og hamre det inn, mer får du ikke plass til.
Han virker helt avføysende til at en bro til fagspråk må bygges et helt annet sted. Jeg mener han tar helt grunnleggende feil. Skal man nå ut til folk, må man snakke til dem i et språk de forstår. Når du først har nådd ut til dem, kan du ha samtaler og diskusjoner på et mye dypere nivå – et nivå som skaper (gjensidig) læring. Det som tilsynelatende er Sæthers strategi er i realiteten en oppskrift på å få rullegardina til å gå ned foran øynene på folk før kontakt i det hele tatt er oppnådd.
