De siste tiårene har vi hatt en stor økning i sosiale ulikheter i Norge. Det innebærer at det ikke, om det noen gang har vært det, er meningsfullt å snakke om nordmenn som én gruppe (ei heller to). Befolkningen er en gradient med superrike, lutfattige og alt derimellom.
Det betyr også at gjennomsnittstall er stadig dårligere egnet til å si noe om hvordan befolkningen har det. Man må bryte det ned
Øverst i posten kan du se en enkel illustrasjon over gjennomsnittets utilstrekkelighet i disse spørsmålene.
Selv om gjennomsnittsinntekten har økt mot KPI, er det grupper som definitivt har hatt reallønnsnedgang. Hvor store de er, vet jeg ikke, og det mest slående er hvor lite interesse det har vært etter “Debatten” for å finne ut det, i stedet for å slå folk i hodet med gjennomsnittet.
Og dette er ikke et enkelt spørsmål. Folk med dårlig råd bruker f.eks. en større andel av inntekten sin på å spise og bo, og de varene har ikke alltid samme prisutvikling som KPI, så det er mange elementer som må inn for å gi et realistisk bilde.
Selv om det skulle gjelde et mindretall, er det et stort nok problem til at vi trenger tiltak, om det er et mindretall med allerede dårlig råd som nå opplever levekårsforverringer. Venstresida har tradisjonelt jobbet for universelle ordninger, siden det både sikrer oppslutningen om velferdsstaten, og gjør ordningene mindre byråkratiske og stigmatiserende.
Kortsiktige ordninger kan være løsningen på kortsiktige problemer, eller som en umiddelbar løsning mens man utarbeider noe mer varig, men ordningene må være allmenne.
Mer varige løsninger kan f.eks. være stabiliserende mekanismer mot kortsiktige prissvingninger. Mye av det som skaper problemer for folk i hverdagen er når enkelte regninger plutselig skyter i været. Da får man ikke planlagt økonomien, og sitter med en konstant følelse av usikkerhet. Slik sett fungerer Norgespris, selv om en makspris for alle ville fungert enda bedre. Norgesprisen er ikke billig. Den ligger langt over det som tradisjonelt har vært en norsk gjennomsnittspris på strøm, og selv om Norgesprisen kortslutter den regulerende effekten smarte strømmålere var ment å ha, er hele det systemet heller ikke så mange år gammelt. Vi har hatt fungerende norske strømsystemer i mange tiår uten både skyhøye priser og minutt-til-minutt-prising.
Lignende kan man tenke rundt prisstabilisering av andre varer. Kan vi ha makspris også på drivstoff? Den trenger slett ikke være lav, man kan ta unna de verste utslagene. Kan f.eks. avgifter gnerelt knyttes til et kronebeløp regulert med G eller annen passende indeks, i stedet for prosenter, slik at det fungerer som et dempende ledd?
Dette må selvsagt utredes, men stabiliseringmekanismer bør være en del av diskusjonen for de langsiktige løsningene som vi må ha på plass for å gi folk økonomisk trygghet i en ustabil og usikker verden.
Jeg tror det er en forutsetning for å gi folk tilbake framtidstroen.