Onsdag var jeg i en paneldebatt på Studentersamfundet om boikott som virkemiddel. Debatten kan ses på Samfundet youtubekanal, her: https://www.youtube.com/watch?v=UBRSzYDV-WU
Info om arrangementet er her: https://www.samfundet.no/arrangement/5632-onsdagsdebatt-boikott
(En liten feil i infoen om meg som Samfundet har satt opp: Jeg har aldri vært Stortingsvara for Rødt. Jeg var riktignok førstekandidat til Stortinget i 2013, men da kom vi ikke inn. Ellers har jeg vært både representant og vara til Fylkestinget i ulike perioder.)
I tillegg til video, deler jeg noen refleksjoner i tekstform også, under her:
Hvorfor boikott?
Enkelt sagt er det kanskje to grunner til å ville boikotte noe eller noen. Det ene handler jo om personlige etiske ståsteder. “Dette vil jeg ikke bidra til.” Da er det ikke først og fremst konsekvensene som er i fokus.
For å ta et eksempel. Jeg vokste jo opp i ei tid da ungene fortsatt sloss i skolegården uten at noen voksne grep inn, og man kan jo se for seg at en gjeng kastet seg over en stakkar, og så tenker du – dette er ikke greit. Det er feige lag. Dette vil jeg ikke være med på. Så gjør jo ikke det at han ikke får juling, men det er faktisk en forskjell at du velger å ikke bidra til det.
Det andre perspektivet er jo når du ser på en konsekvens: Gjennom boikott vil du forandre noe. Du vil få slutt på en praksis. Da må man jobbe mer gjennomtenkt. Man må mobilisere, vurdere virkemidler og effekt.
Da vi i NTL tok til orde for akademisk boikott av Israel, spilte begge disse perspektivene inn. Utgangspunktet var det første – vi er underlagt forskningsetiske retningslinjer som pålegger oss å ikke bidra til skade, å motvirke global urettferdighet og forholde oss til internasjonale konvensjoner.
På de mer spesifikke retningslinjene står det f.eks. innenfor naturvitenskap og teknologi at «Forskningen må ikke være innrettet slik at den kommer i konflikt med demokratisk utvikling eller internasjonale konvensjoner som skal trygge fred. Forskningen må ikke bryte med de rettighetene som er nedfelt i anerkjente internasjonale konvensjoner om sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle menneskerettigheter.»
Sammen med den kunnskapen vi har fra bl.a. Maya Wind sin gjennomgang i Towers of Ivory and Steel, om hvor tett innvevd israelske universiteter er i undertrykkelsesapparatet og den folkerettsstridige okkupasjonen, kunne vi ikke se hvordan vi kunne fortsette å ha samarbeidsavtaler med israelske universiteter og jobbe i tråd med de retningslinjene vi er pålagt å holde oss med (og som jeg i og for seg også støtter).
Så er det jo også en stor og voksende kampanje om sanksjoner mot Israel med mål om å få slutt på folkemord, etnisk rensing og okkupasjon, som vi selvsagt blir en del av, og jeg synes jo israelske myndigheters reaksjon på disse kampanjene viser at det er noe de er genuint bekymret for.
Glansnummeret er jo Sør-Afrika, der en årelang boikottkampanje til slutt brakte ned apartheidregimet. (I tillegg til militære nederlag i nabolandene.)
Samtidig legger det jo også noen begrensninger. I brutale diktaturer hvor en enkelt diktator eller liten elite holder hele befolkningen nede med brutal våpenmakt, har brede boikottaksjoner ofte mindre effekt. F.eks. Nord-Korea er jo autoritært over grensen til det parodiske, og utsatt for kraftige sanksjoner internasjonalt, men det hjelper jo fint lite om innbyggerne er misfornøyde. Ytrer de det, kommer de i arbeidsleire i tre generasjoner og regimet sitter like trygt.
Slik sett fungerer boikott bedre overfor demokratier, eller som i Sør-Afrika og Israels tilfelle – land som er demokratiske overfor deler av befolkningen de kontrollerer.
Men boikott har en del store fordeler: En del forskning viser at boikottaksjoner er særlig godt egnet til å øke det folkelige engasjementet og oppnå det momentumet som kreves for å få til politisk endring.
Boikottaksjoner tiltrekker seg førstegangsaktivister med enkle instrukser av typen «kjøp dette, ikke dette». Det er lavterskel. De gir folk en enkel måte å bli hørt på, uten at det krever store investeringer av tid eller penger, eller innebærer særlig risiko. Det er en fredelig aksjonsform som har høy legitimitet.
Samtidig er det jo langt fra noen garanti for suksess. Det var jo gjentatte boikottaksjoner mot Coca-Cola da jeg var student og litt etter – både pga. forgiftning av landsbygda i India og drap på fagforeningsfolk i Colombia, men butikkhyllene er fortsatt fulle. Også er jo eierforholdene i dagens globale kapitalistiske system komplekse. Om du butter fra et produkt til et annet, kan pengene ende opp i de samme lommene til slutt likevel. Så skal boikotter ha effekt, må de være godt planlagte og koordinerte.
Også vil stort sett uansett det store flertallet av befolkningen kikke på prislappen før de kikker på andre ting når prisen på handlekurven har økt med 50% den siste tiårsperioden.
Så forbrukerboikott som virkemiddel har noen klare begrensninger. Derfor er det viktig å få på plass reguleringer og lovendringer i demokratiet, som nå som det blir forbudt å handle med issraelske bosettinger, og det lenge har vært forbud mot mange former for samhandling med Russland.
Men aksjoner som boikott fra vanlige folk kan jo spille på lag med dem som jobber parlamentarisk med å få på plass slike regler.