Lørdag 13.6 ble jeg vitne til et underlig, og uverdig, skue i Trondheim sentrum. En gruppe palestinademonstranter og en gruppe demonstranter mot regimet i Iran sto og ropte slagord mot hverandre i Nordre gate.
Både kampen for et fritt Palestina, og kampen for frihet for det Iranske folket har svært bred støtte i den norske befolkningen, noe både engasjement og meningsmålinger har vist over mange år. Hvordan ender to saker med så bred støtte som aggressive motstandere i Trondheim sentrum? Svaret er sekterisme.
Dessverre for kampen mot regimet i Iran, har deler av dette engasjementet blitt kuppet av støttespillere av Sjah-regimet som ble styrtet i 1979, og eks-kronprinsen som nå forsøker å posisjonere seg som en ny leder om regimet styrtes. Det så man også i Trondheim, med vaiingen av det gamle Sjah-flagget. Sjah-regimet ble etablert etter et statskupp mot Irans unge demokrati i 1953 og styrte med jernhånd,arresterte og torturerte opposisjonelle til forveksling likt presteregimet som dessverre klarte å komme seg til makten etter det folkelige opprøret mot Sjahen.
I forlengelsen av dette støtter denne gruppen også Israel og USAs bombekampanje mot Iran, som har hatt liten effekt utover å drepe masse sivile og befeste regimets makt. Det er åpenbart for de fleste at Israel og USA har alle andre motiver enn frigjøringen av Irans folk. De vil heller ha et autoritært regime som danser etter deres pipe. Det er ekstremt uheldig for kampen for et fritt Iran at denne typen sekteriske grupper får lov til å representere motstanden mot det iranske regimet. Hatet mot regimet blir så sterkt at de omfavner også Israels folkemord i Gaza og veiver med det israelske flagget mot palestinademonstrantene lenger ned i gata. Det er et skammelig spetakkel som gjør lite annet enn å ødelegge for kampen mot det iranske regimet og for frihet for det iranske folket.
Palestinademonstrasjoner har jeg for min del deltatt på mange av i løpet av de tredve årene jeg har bodd i Trondheim. Dessverre var heller ikke palestinademonstrasjonen helt fri for sekterisme. Appellantene var rekruttert fra et par ganske marginale grupper, og de brukte da også flere av sine hovedpoenger i appellene, ikke til å kritisere Israel, men til å kritisere palestinavenner som var for kritiske til Hamas, eller var tilhengere av en tostatsløsning.
Det er mye man kan diskutere rundt Hamas. En ting er at rent folkerettslig er palestinerne utsatt for en ulovlig okkupasjon og har all mulig rett til å drive motstandskamp, også militært. Noe annet er at angrep på sivile uansett er ulovlig, og noe tredje er hva som er lurt. De fleste som så angrepet Hamas og andre grupper gjorde mot Israel 7. oktober tenkte nok som meg – nå fikk den høyreekstreme israelske regjeringen akkurat det påskuddet den trengte for å sette i gang nettopp den storstilte utryddelses- og fordrivingskampanjen den har startet – både på Gaza og på Vestbredden. Palestinerne har i liten grad mulighet til å lykkes militært mot en atommakt, men de har over tid gjort diplomatiske gjennombrudd både i FN og i internasjonale domstoler, ved å holde på folkeretten og internasjonal lov.
Men også Israelvenner burde kanskje revurdere holdingen sin til Hamas. Benjamin Netanyahu, har selv når han har blitt presset på at Israel har hjulpet til med å finansiere og bygge opp Hamas, innrømmet at det har vært en del av en strategi for å sørge for splittelse blant palestinerne. Israelsk støtte til Hamas har også en lengre forhistorie. Hamas er ønskemotstanderne til Israel, og det siste de vil ha er et samlet Palestina som anerkjennes internasjonalt og som de ikke kan lage busemannkarikaturer av.
Når det gjelder tostatsløsningen er det få som har gjort så mye for å gjøre den urealistisk som Israel, med sin stadige annektering av mer og mer palestinsk land. Når det er sagt, vil det være en enorm seier for palestinerne om Israel trekker seg tilbake til sine internasjonalt anerkjente grenser og lar palestinerne etablere en egen stat i fred. Hvor urealistisk det enn måtte være er det et ekstremt merkelig fokus å skulle ekskludere norske palestinavenner som bærer på et slikt håp, samme hvor naivt det måtte være.
“Det er ingen sak å gjøre partiet lite”, lyder et kjent sitat. Det er heller ingen sak å gjøre fronten smal. Det er derimot en vanvittig dårlig ide om man faktisk ønsker å hjelpe palestinerne. Det vi kan oppnå her i Norge er å endre norsk politikk overfor palestinerne, og det har vi lyktes på på noen områder. Norge har f.eks. anerkjent Palestina, det blir ulovlig å handle med bosettinger, og norske universiteter har stadig færre samarbeid med Israelske. Boikotten begynner å merkes i Israel. Landet er i ferd med å bli en pariastat.
Men om vi skal fortsette å legge press på norske myndigheter og institusjoner, er vi avhengige å ha med oss det brede flertallet i den norske befolkningen som støtter palestinerne. Sekterismen skyver folk fra oss. Situasjonen i de okkuperte områdene er altfor alvorlig til at vi har råd til det.
La oss bygge brede allianser i kampen mot undertrykking, for å faktisk få noe gjort!