Min forrige spalte i Universitetsavisa avfødte en ikke ubetydelig mengde debatt, vi får se om denne hvor jeg pirker litt borti noen av statussymbolene og de ekskluderende fellesskapene i akademia også kan erte opp noen?
Du får i hvert fall hele teksten under, eller hos Universitetsavisa:
Status og fellesskap
Nylig fløt det på nytt forbi meg en liten diskusjon om den berømte/-ryktede siv.ing.-ringen i forbindelse med noen nye retningslinjer for å hente den ut. Som så ofte før dro jeg litt på smilebåndet og ristet litt på hodet for meg selv over disse ritualene og symbolene som er knyttet til enkelte utdanninger. Selv er jeg cand.scient. og det var slik sett aldri aktuelt for meg med noen ring, men jeg husker jeg ristet på hodet på samme måte da det ble lansert en master-ring for noen år tilbake. Likeledes tenker jeg nå som jeg har disputas om drøyt fjorten dager om den såkalte PhD-ringen. Det er noe litt frimurersk over hele greia, og uaktuelt for meg.
Men det fikk meg til å gå litt inn i meg selv og tenke over hva denne motviljen mot disse symbolene og ritualene bunner i. Etter å ha grubla litt kom jeg vel fram til at motviljen bunner i en mer generell motvilje mot det vi kanskje kan kalle “ekskluderende fellesskap” – fellesskap som forsøker å skape en verdi gjennom eksklusivitet ved å stenge andre ute.
Det er også en parallell her med de tingene jeg liker minst ved akademia. Jeg elsker kunnskap og læring, men jeg er ingen stor fan av det systemet vi driver med hvor vi sorterer mennesker og setter dem i bås. (I parentes bemerket, bidrar ikke sistnevnte så godt til læring heller). Kanskje må vi til en viss grad gjøre det likevel, slik verden er bygget opp, men trenger vi å være så himla stolte over det?
Jeg tror kanskje det også har noe å gjøre med vår tids monomane fokus på hvem man *er*, heller enn på hva man gjør. Når jeg har skrevet en hovedoppgave eller en doktorgrad, har jeg selvsagt *gjort* noe ikke alle har gjort. Det har vel ellers de fleste av oss på et eller annet område. Men er det meningsfylt at dette skal henge ved meg og definere meg som person? Endog i bokstavelig forstand som et fysisk vedheng i form av en ring? Som oppvokst på et småbruk minner det meg kanskje like mye om merking av husdyr, med et godt synlig merke i øret som gjør at alle kan finne ut hvilken besetning denne kviga som har gått seg vill tilhører.
Den samme ambivalensen føler jeg over å være såkalt “merittert underviser”. Det fine med det er at det gir deg litt ressurser til å drive et prosjekt innen undervisning som du brenner for. Det jeg ikke er så fan av er at det også er en sorteringsmekanisme hvor noen er innenfor og utenfor. Det at man danner forum for dialog om utvikling av utdanning er også positivt, men bør det være et eksklusivt akademi for de innvidde? Jeg vet det er mange mennesker her på NTNU som har jobbet svært mye og godt med utdanning. Vi har mange sterke fagmiljø som driver forskning på det, vi har fortsatt noen SFU’er, og vi har mange kompetente enkeltindivider som enten ikke har passert nåløyet fordi de deler min motvilje mot slike systemer eller fordi måten de jobbet på ikke passet akkurat den evalueringskomiteen de møtte / de ikke hadde skrevet søknaden tett nok opp til kriteriene.
Men vi har mange slike ekskluderende fellesskap i akademia. Vi har andre forskjellige “akademier” som bare slipper inn de “beste” etter ulike kriterier, og flere av fagforeningene i universitetssektoren er bare åpne for deg om du har rett type utdanning. Det er vel delvis også på grunn av det siste at jeg over tid har følt meg stadig mer hjemme i NTL, hvor alle ansattgrupper sitter rundt samme bord, og møtes på like fot og i øyehøyde.
Hierarkiene møter oss også i utdanningssituasjonen. En ting er studenter som går rundt og kaller universitetet for “skola” og seg selv for “elever”. Jeg tenker det er uheldig for læringen fordi man da ikke har fått inn under huden at studentrollen skal være noe helt annet enn elevrollen. Men kanskje ligger noe av ansvaret også hos oss som underviser. Jeg minnes en samtale jeg hadde for mange år siden med filosofiprofessor Audun Øfsti, som dessverre gikk bort for et drøyt år siden. Han sa at han hadde som utgangspunkt at studentene var kolleger. De hadde kanskje kommet litt kortere i løypa enn ham, men utgangspunktet var en kollegial holdning også til studentene. Jeg tror det er noe vi har mistet i overgangen til masseuniversitetet, og jeg tror det kunne gitt et løft til utdanningen om vi klarte å rive ned noen av disse veggene mellom ansatte og studenter så vi kunne møtes på like fot litt oftere.
For meg er det også noe litt unorsk med disse systemene. Selv om vi har et pro forma kongehus, har vi nemlig kvittet oss med adelen for lengst i Norge. Idealene fra den franske revolusjonen er godt befestet, i hvert fall på papiret, og vi har et selvbilde som et egalitært samfunn. På det økonomiske domenet står nok ikke slike ideer seg like godt lenger målt mot Statistisk årbok, men likevel, på tross av at landets rikeste pøset masse penger inn i kampanjer mot formuesskatt i forrige valgkamp, måtte de møte i TV-studioer på lik linje med andre aktører og forsvare seg. Det gikk ikke så bra. Vi har en generell skepsis overfor aktører som forsøker å sette seg over andre i dette landet.
Likevel har vi altså et akademia som mer eller mindre er bygget rundt rigide kunnskapshierarkier som prinsipp. Kanskje trengs noen slike skiller, selv om jeg nok tror de har en for stor rolle i dag. Ikke minst skaper fokuset på formelle hierarkier en situasjon hvor vi systematisk kan undervurdere den erfaringsbaserte kunnskapen som man får gjennom alle de tingene man gjør her i livet som ikke gir grader og studiepoeng. Jeg har lært utrolig mye gjennom å ha undervist ingeniørstudenter i over 20 år, men også gjennom å ha vært politisk aktiv og aktiv i fagforening. Før jeg fikk meg fast jobb lærte jeg meg masse med å ha sommerjobber i så ulike bransjer som landbruk, bergverk(!), restaurant, og industri, og også fra mine år i styret i linjeforeninga Delta som student.
Jeg er helt sikker på at mange av våre studenter lærer svært mye viktig utenom forelesningene også, gjennom å f.eks. engasjere seg i linjeforeninger eller i faglige foreninger hvor de bygger et fartøy eller gjør et annet prosjekt med faglig tilknytning rent drevet av indre motivasjon fordi det er spennende og interessant. Og gjennom alle de små og store slag man må gjennom her i livet, og ikke minst de første årene i jobb, hvor de møter det beryktede “praksisfeltet”.
Jeg foreslår ikke at vi skal fjerne alle grader og titler i akademia, men jeg foreslår at vi ikke skal gi dem for stor plass. Jeg foreslår at vi skal huske at svært mye av den viktigste kompetansen folk har, vanskelig lar seg plassere inn i firkantede bokser, og skape rom for at den kan benyttes og blomstre. Og jeg foreslår at vi skal være tilbakeholdne med å stenge interesserte og motiverte folk ute fra fellesskapene vi lager.
For å presisere til slutt: Jeg feller ingen dom her over andre som måtte ha et annet syn på ringbæring og andre slike symboler enn meg. Folk er forskjellige og kan ha ulike assosiasjoner og tanker rundt disse tingene, og de kan ha en motivasjon bunnet i helt andre ting enn de som gir meg en liten bismak.
Likevel: om jeg noengang skal pynte meg med noen ring, må det være den ringen med dødningeskalle på jeg skaffet meg som fersk medlem i Fantometklubben på 80-tallet en gang. Den klubben var åpen for alle.