Debatten om forskning og aktivisme stopper ikke opp, men fortsetter med stadig nye aparté utspill, som må plukkes ned. Derfor har jeg et nytt innlegg i Universitetsavisa i dag. Det følger under:
Jeg skal forsøke å gjøre dette innlegget kort, siden deler av denne diskusjonen mellom meg og Per Arne Bjørkum sikkert begynner å nå et nivå for spesielt interesserte.
Bjørkum påstår 29.4. at han ikke har endret noen mening mellom sitt første og andre innlegg, og at det andre bare er en utdyping av det første. Jeg har selvsagt ingen mulighet til å kikke inni Bjørkums hode og se hva som foregår der. Jeg kan bare konstatere hva han faktisk skriver, og registrere at det er ganske ulike ting, men la nå det ligge.
Bjørkum presiserer videre at han “ikke har lagt ned forbud mot noe som helst” når det gjelder bruk av jobbtittel. Det har han selvsagt ikke. Det har han jo overhodet ingen makt og myndighet til å gjøre.
Hans aktivitet er som andre aktivisters, å gjennom ytringer av ulike slag i offentligheten forsøke å påvirke våre felles normer i samfunnet. Han insisterer på at slik aktivitet ikke er aktivisme, mens jeg mener det faller greit under vanlige forståelser av det.
Aktivisme kan foregå i avisspalter, i sosiale medier, i paneldebatter, i demonstrasjoner, i streiker og i ymse andre aksjoner. Det er nesten bare fantasien som setter grenser.
På universiteter har også såkalte “teach-ins” vært en aksjonsform hvor studenter og ansatte rett og slett har forelesninger, gruppearbeid etc. på campus, men på egne premisser (i parentes bemerket – slik autonomi er dokumentert å ha en veldig positiv effekt på motivasjon og læring). Det er bare ett eksempel på at det skillet han forsøker å sette opp mellom fag og aktivisme ikke holder mål i møte med virkeligheten.
Under her ligger det nok kanskje en vitenskapsteoretisk uenighet, som muligens kan være litt interessant. Bjørkum virker å mene skillet mellom fag og politikk er objektivt og klart. Jeg mener det er subjektiv og menneskeskapt.
Virkeligheten (om vi holder oss unna kvantenivået) er nemlig stort sett kontinuerlig. For at vi mennesker skal orientere oss i den, lager vi oss modeller, og vi lager oss kategorier. Små, fine båser vi kan putte ting i. Det er uproblematisk og nødvendig.
Problemet oppstår når vi mistar modellene for virkeligheten, og ikke erkjenner at de er nettopp modeller, og at virkeligheten gjerne er mer flytende. Det gjelder mange av kategoriene vi lager, og det gjelder også skillet fag og aktivisme.
Bjørkum er selv inne på det når han gjentar at når vi uttaler oss om “forskningspolitikk, bør vi bruke vår akademiske tittel”. Men hvorfor skal unntaket gjelde forskningspolitikk alene, men være fy-fy om vi omtaler oss om andre politikkområder hvor vår akademiske bakgrunn er relevant?
Jeg mener det utelukkende er positivt om biologer uttaler seg om ulike miljøpolitiske utspill, utdanningsforskere om utdanningspolitikk, kjernefysikere om kjernekraftdebatten som har poppet opp, osv. osv., og da mener jeg definitivt de må kunne bruke sin akademiske tittel – fordi den er relevant for leseren til å forstå bakgrunnen innspillet kommer fra. Dette vil skape en bedre og mer kunnskapsrik offentlig debatt.
Men som jeg presiserte i min opprinnelige spalte: Man må snakke sant. Man kan gjerne også stå for et mindretallsståsted i fagmiljøet, men man må da heller ikke falle for fristelsen til å late som dette er det rådende synet når man uttaler seg. Man bør også være åpen om andre relevante roller.
Som jeg var inne på i min opprinnelige spalte, har mange fagområder tydelige normative mål. Utdanningsforskning skal skape bedre læring, medisin (og samfunnsmedisin) bedre helse, sosialt arbeid, færre sosiale problemer, osv. osv. Heldigvis er da også samfunnsdebatten full av akademikere som deltar aktivt i samfunnsdebatten også på slike felt, og her vil nødvendigvis overlappet mellom formidling og aktivisme kunne bli betydelig gitt det normative utgangspunktet til faget selv. Dette dokumenterer igjen at virkeligheten ikke helt vil tilpasse seg Bjørkums mentale skjemaer.
Forøvrig er det vel mest ironisk når en debattant som Bjørkum, som startet denne debatten med å tillegge meg en lang rekke meninger jeg aldri har ytret for så å polemisere mot dem, konkluderer med at jeg «har problemer med å opptre som en akademiker».
Siden han avslutter med den gamle Ibsen-klisjeen om livsløgn og lykke, kan jeg vel avslutte med en annen klisjé: På seg selv kjenner man andre.