Kronikk i klassekampen 9.2.2026
Etter at Arbeiderpartiets nestleder Tonje Brenna rykket ut i Klassekampen lille julaften, varslet innstramminger i innvandringspolitikken og sier “venstresida må skjerpe seg” og ikke være så “moraliserende” har debatten gått både i Klassekampen og i ymse andre medier.
Det er mye å si om dette utspillet. En ting er jo hva det gjør med de demokratiske strukturene våre når politikere fra ymse parti ikke venter på at landsmøtet skal vedta ny politikk, men heller bare lanserer politiske snuoperasjoner etter utspillsmetoden selv. Politikere er glade i å omtale partienes landsmøter som “politiske verksted”, men i stadig større grad virker de å være ferdigregisserte show for media, hvor politikken er ordnet på bakrommet, og klappes enstemmig igjennom så man skulle tro man var på kongressen til det kinesiske kommunistpartiet.
Noe annet er hva som er de langsiktige konsekvensene av denne strategien, med å forsøke å demme opp for ytre høyre ved å ta over deler av politikken og retorikken deres (som Brennas utspill er et lett gjennomskuelig forsøk på).
Den norske debatten er litt for ofte litt for navlebeskuende. Det er få politiske tanker som har oppstått her, og vi gjør klokt i å se på erfaringene til de som har gått før oss. I USA og Storbritannia har denne strategien nemlig fått et navn, nennsomt oversatt: reaksjonær sentrisme.
Som de fleste kanskje skjønner, er ikke dette et nøytralt analytisk begrep, men et negativt ladet ett. Kritikerne av reaksjonær sentrisme mener at heller enn å demme opp for ytre høyre bidrar strategien til å splitte den brede venstresidekoalisjonen samtidig som det såkalte Overton-vinduet – hvilke spørsmål som anses som del av en normal politisk debatt – flyttes mot høyre, og at ytre høyre i tur radikaliseres ytterligere uten å miste oppslutning.
Som så mye annet kan dette spørsmålet vanskelig avgjøres av andre ting enn empiri.
Jan-Werner Müller, professor i politikk ved Princeton, skrev nylig om fenomenet i The Guardian, og hans analyse av amerikansk politikk er at heller enn å demme opp for ytre høyre, bidro såkalte “anti-woke”-liberale til Trumps valgseier gjennom å legitimere og forsterke Trumps falske fiendebilder og skapte en falsk balanse i en situasjon hvor det var åpenbart at radikaliseringen av høyresiden var et enormt mye større problem enn noe som helst som foregikk på venstresiden.
Erfaringene fra Storbritannia er ikke mye bedre. Keir Starmer er et godt eksempel på denne strategien, f.eks. med flere utspill mot innvandring. Mest beryktet er hans tale hvor han advarte mot at UK ville bli en “island of strangers” dersom de ikke gjorde harde innstramminger i innvandringspolitikken. Forskere fra Longborough University peker på sin side at denne følelsen av fremmedgjøring allerede er tungt til stede, men heller kommer fra sosiale ulikheter.
Resultatet av Starmers skarpe høyredreining er likevel tydelig. Han er den mest upopulære statsministeren i historien til slike målinger, og ytre-høyre-partiet Reform UK leder stort på målingene.
I Skandinavia er Danmarks Socialdemokrater kanskje best kjent for denne modellen, og også her har vi analyser av utviklingen. En rapport fra Friedrich Ebert Stiftung fra 2024 konkluderte med at politikken ikke hadde svekket ytre høyre, og at den suksessen sosialdemokratene tross alt hadde den gangen skyldtes en progressiv økonomisk og sosial politikk. Denne er interessant siden den ikke bare forteller hva som ikke fungerer, men også hva som kan fungere.
Det kan selvsagt være vanskelig å isolere effekter av enkelttiltak i en politisk virkelighet hvor mange fenomener samvirker. Vi har heldigvis forskere som har forsøkt akkurat dette. Enforskningsartikkel av Dahlström og Sundell fra 2012 undersøkte variasjonen i valgresultat mellom 290 svenske kommuner. Konklusjonen var at “a tougher stance on immigration on the part of mainstream parties is correlated with more anti-immigrant party support, even when controlling for a large number of socio-economic, historical and regional factors”. Strategien stryker altså ytre høyre heller enn å svekke dem.
Likevel fortsetter sosialdemokratiske parti og politikere tydeligvis med utspill og strategier som igjen og igjen er dokumentert kontraproduktive.
Så hvordan har den norske debatten gått etter Brennas utspill? Jo, sannelig. Nobelkomiteens Asle Tojes etnonasjonalistiske utspill i Aftenposten, samt Frps Erlend Wiborgs nylige utspill om at “etniske nordmenn” snart vil komme i mindretall (basert på statistikk hvor ingen som har en besteforelder født utenfor landets grenser anses som nordmenn), er svært tydelig eksempler på hva som kommer etter slike utspill også her hjemme. Når sosialdemokratiet flytter seg mot høyre, flytter ytre høyre seg enda et par hakk lenger ut. Jeg venter spent på når en aktør fra Frp i likhet med kolleger i Dansk Folkeparti begynner å ta til orde for etniske rensing under det nyfascistiske fikenbladet “remigrasjon”? Kanskje kan det også være en jobb for Toje som sitter i den svenske tenketanken Oikos tett knyttet til det tidligere nazistiske, nå litt mer salonfähige partiet Sverigedemokraterna, som nettopp har relansert den høyreekstreme konspirasjonsteorien om “befolkningsutskifting”?
Alt tyder på at det går i Norge som i andre land som har forsøkt reaksjonær sentrisme, så min bønn til Arbeiderpartiet er: Bare slutt. For vår alles skyld.