venstresida.net - Utdanning

Kjønn, praksis og teori

ronny — Tue, 27 Feb 2024 12:33:16 +0100

Innlegg i Klassekampen 2.3.2024.

Jeg har et innlegg om utdanning og kjønn i Klassekampen i dag. Det er en redigert versjon av en rant jeg skrev ut av meg for noen dager siden. Originalen finner du under, men først et par tilleggskommentarer:

1. Et av avsnittene i artikkelen er en kortversjon av en kronikk jeg hadde i Morgenbladet for noen år siden. Les den her: https://www.morgenbladet.no/ideer/kronikk/2018/10/26/hvor-ble-du-av-jule...

2. Det finnes folk som har jobbet lenge og grundig med å undersøke en del av de tingene som nå er oppe til politisk debatt. Jeg skulle ønske litt flere med beslutningsmakt benyttet seg litt mer av den forskningen de har vært med å finansiere når de utviklet politikk. Noen undersøkelser nevnt i innlegget og den tidligere kronikken:
Oslomet: https://oda.oslomet.no/oda-xmlui/handle/20.500.12199/6437
NIFU https://nifu.brage.unit.no/nifu-xmlui/bitstream/handle/11250/2567732/NIF...
VIlje-con-valg: https://www.mn.uio.no/fysikk/forskning/prosjekter/vilje-con-valg/

3. Jeg kunne brukt mye mer tid på å radbrekke den falske motsetningen mellom teori og praksis. Teori er når vi mennesker utvikler kategorier og modeller for å forstå verden rundt oss. Vi kan ikke gjøre særlig mye i praksis uten det, og samtidig er det helt umulig å utvikle disse teoriene uten å stadig skaffe oss praksisk erfaring. Du kan ikke reparere en bil, bygge et hus eller legge en god sveis uten en solid teoretisk forståelse av hvordan en motor virker, og hvordan krefter og statikk fungerer f.eks. Denne teoretisk forståelsen kan oppnås på ulike måter og foruleres på forskjellige vis, men teori er det åkkesom.

Idehistorisk mistenker jeg dette stammer fra Platon og hans oppdeling i en ideverden og skyggeverden som ble videreført inn i kristendommen via St. Augustin som syntes det passet så bra med Kristendommen og ga oss dikotomien kropp og sjel, som ble videreført til en mer verdslig kropp og sinn, hvor hjernen og nervesystemet liksom ikke oppfattes som en fullt ut integrert del av kroppen som alle andre organer. Det er selvsagt bare tull. Teori og praksis er ikke to vesensforskellige ting. De er intimt sammenknyttet!

Så over til ranten:

Denne idiotiske todelingen
------------------
Kjønn, praksis og teori
Det er noe som skurrer litt for meg i den pågående kjønnsdebatten, og om hvordan de unge gutta faller utenfor i skolen.

Det er ikke det at jeg tror det vil være feil med mer praktisk aktivitet i skolen, og at ungene lærer seg å skape, bygge, reparere og fikse. Jeg har vokst opp på et småbruk hvor ingenting ble kastet, men alt ble reparert (eller tatt vare på i tilfelle man kunne bruke det til å fikse noe annet en gang), og det sitter i meg. Tilfredsstillelsen ved å bygge en sykkelbod med egen hender (og hammer, drill, sag og vinkelsliper) er like stor som tilfredsstillelsen ved å levere fra seg en godt gjennomarbeidet tekst.

Likeledes er det åpenbart feil kur "høyreskolen" har forsøkt seg på når den etter årevis med stadig økt timetall i norsk og matematikk og stadig mer testing, har feilet fullstendig i å skape bedre elevprestasjoner. For å parafrasere en tenker konservative kanskje lytter til: Never in the history of the Norwegian school system, has so many children, worked so much, for so little. Eller noe slikt.

Det jeg reagerer på er denne underforståtte identifiseringen av praktisk=gutt, teoretisk=jente. Om vi legger dette tankegodset til grunn gjør vi både guttene og jentene en gedigen bjørnetjeneste (til ungdommen: dette er i den klassiske betydningen av "bjørnetjeneste" hvor det er en dårlig ting).

For å ta for oss mannsrollen, siden det er den som blir tematisert, og som jeg kjenner best etter å ha levd den noen tiår, så skal man ikke mange tiår tilbake i tid før mannen i en helt annen grad framsto også som intellektuell stjerne, og hvor teoretisk kunnskap og praktisk handlekraft smeltet sammen i et ideal som selv om det var snevert, i sin blanding av teori og praksis faktisk var bredere enn det som presenteres i dag.

Enkelt sagt kan vi kanskje framstille dette idealet som "ingeniøren", som jeg har eksemplifisert i en tidligere kronikk i Morgenbladet. Fra Jules Vernes Cyrus Smith som bygget et helt lite samfunn og laget både sprengstoff og telegraf med svært små hjelpemidler på en liten øy, til den norske Ingeniør Knut Berg Som rett og slett bygger seg et fly når han må rømme fra en glemt egyptisk sivilisasjon, til den franske actionhelten Bob Morane, som også må ty til sine ingeniørkunnskaper for å avverke katastrofen under et vulkanutbrudd. En gang i tiden var de mannlige idealene, inkludert populærkulturens actionhelter, svært teoristerke, og guttene gjorde det da også betydelig bedre (relativt sett) i mange skolefag. https://www.morgenbladet.no/ideer/kronikk/2018/10/26/hvor-ble-du-av-jule...

Jeg mener det åpenbart bør være et mål for venstresida at kjønnsrollene skal være romslige nok til at begge kjønn kan assosieres med både praktiske ferdigheter og teoretiske ferdigheter. Det er bare å se på vår nære historie, og den enorme variasjonen rundt i verden i tid og rom, for å se at kjønnsrollene ikke er naturgitte.

Heller enn at skolen skal bli mer praktisk for at "gutta" skal lykkes, må gutta få forbilder og forventinger som er bredere, slik at de kan utvikle seg som hele mennesker og hvor den falske dikotomien mellom "teoretisk" og "praktisk" kan overskrides (det er ikke to separate ting - de henger intimt sammen). Men dette er et samfunns- og kulturproblem, ikke bare et skoleproblem.

Når det gjelder hva som kan gjøres for å redusere kjønnsforskjeller i skolen finnes det noe kunnskap om det. En nå ti år gammel forskningsoppsummering fra Oslomet fra kom med noen ikke veldig overraskende tilbakemeldinger, som jeg er usikker på i hvilken grad er implementert. Kort oppsummert: Tydelige forventinger, lærerstyrt undervisning, bygge et inkluderende sosialt fellesskap i klassen, legg sterk vekt på lesing og både i lesing og undervisningen ellers, knytt det opp til elevenes interesser. Blant annet. Ingen heksekunst, men heller ingen quick-fix.
https://oda.oslomet.no/oda-xmlui/handle/20.500.12199/6437

Fra mitt utgangspunkt vil jeg særlig legge vekt på lesingen. Lesing er slitsomt fram til man får tilstrekkelig mengdetrening. Når man får det blir det den overlegent mest effektive måten å tilegne seg informasjon på, mye kjappere enn å se videoer, høre podcaster e.l., og det er nøkkelen til å tilegne seg så utrolig mye annen kunnskap. Men fritidslesingen møter i dag mye mer konkurranse fra andre underholdningsformer enn bare for få tiår siden. Det skyldes ikke skolen, og jeg tror ikke vi kan legge alt ansvaret for å rydde opp i det på skolen heller. Det må bli et felles ansvar.

Skaper et permanent B-lag

ronny — Tue, 13 Feb 2024 12:10:24 +0100

Jeg ble nylig intervjuet av Universitetsavisa i forbindelse med HK-dir sitt nye forslag tikl opprykksforskrift i UH-sektoren.

Gå til UA her: https://www.universitetsavisa.no/hk-dir-ntl-ronny-kjelsberg/han-er-en-av...

Ta debatten nå!

ronny — Mon, 08 Jan 2024 12:41:30 +0100

Jeg deltar i en underskriftskampanje og med et leserinnlegg i UA (klikk på faksimile) for å sette ytterligere trykk på dette med valgt rektor.

Gå til underskriftskampanjen her: https://www.opprop.net/ntnu_ma_ha_en_grundig_prosess_om_valg_eller_tilsa...

Mer om valgte ledere

ronny — Wed, 03 Jan 2024 10:14:10 +0100

Khrono følger opp saken om valgte ledere i UH-sektoren og jeg er intervjuet.

Les saken her: https://www.khrono.no/ber-ntnu-hasteforberede-styresak-om-ansatt-eller-v...

Her er utdraget hvor jeg er intervjet:

Både NTL og Forskerforbundet ved NTNU ønsker at universitetet nå tar seg tid til en diskusjon om valgt eller ansatt rektor.

- Vi oppfordrer NTNUs styre til å ta seg tid til en skikkelig diskusjon om NTNU skal ha ansatt eller valgt rektor. Det er på tide at vi får en slik diskusjon og styret bør signalisere at de tar universitetets uavhengighet på alvor ved å åpne for en slik diskusjon, sier styremedlem Ronny Kjelsberg i NTL NTNU.

Selv har Kjelsberg alltid ment at valgt rektor er veien å gå.

- Valgte ledere, som har vært den tradisjonelle modellen ved norske universiteter, gir en forankring og lojalitet hos de ansatte. Det sikrer uavhengigheten på en helt annen måte enn ved ansatt rektor. Motsatt har vi styret som ansetter rektor, som har sitt mandat fra departementet, det blir mer en styring ovenfra og ned.

Han understreker at et universitet kan få kompetente ledere også ved ansettelser. Det vil aldri være noen garanti for verken det ene eller det andre. Men jevnt over vil det bli større grad av uavhengighet med valgt rektor, mener han.

- NTNU har over tid vært blant de mest næringsvennlige universitetene og de har vært mest lojale overfor Kunnskapsdepartementet. Det har aldri vært NTNU som har stått opp og sagt ifra hvis de har vært uenige i politikken til departementet. Det har heller vært Universitetet i Oslo som har gått ut. Jeg tror at det at de har valgt rektor som er uavhengig opp mot myndighetene som er én av årsakene til dette.

Spørsmålet om valgt rektor bunner også i ideen om akademisk frihet, argumenterer Kjelsberg. Generelt har akademisk frihet vært knyttet til forskningsmiljøene som et kollektiv.

- Det er de som er best situert til å bestemme den faglige retningen framover. Den faglige retningen har fått sitt uttrykk gjennom valg på ulike nivå oppover i systemet. Det er en rød tråd med akademisk frihet fra individet opp til toppledelsen, som blir kuttet med av med ansatte ledere.

Nå skjer det fort framover, NTNU-styret vil prøve å få ansatt ny rektor så fort som mulig. Er det tid til en diskusjon om valgt eller ansatt rektor?

- NTL prøver nå å signalisere at NTNU bør ta seg tid til en slik diskusjon. Dette er så viktig tid at vi bør ta oss tid. Mitt inntrykk er at det er et stemningsskifte på gang. Flere ser behovet for den uavhengigheten som ligger i valgte ledere. Styret bør derfor ta seg bedre tid enn hva det ser ut som de vil gjøre.

Flercampusinstitusjoner og budsjettkutt gir farlige tider

ronny — Tue, 28 Nov 2023 13:28:29 +0100

Innlegg i Khrono. Følg faksimile for å komme dit.

Jeg var nylig på Stortinget for å delta i høringen rundt ny universitets- og høgskolelov på vegne av NTL. I tråd med hvordan jeg har argumentert tidligere, mente NTL ikke det var urimelig at nedleggelse av hele studiesteder måtte opp til politisk behandling. Dette er campuser som gjerne har blitt opprettet politisk, som egen institusjon, og forskning har vist at nedleggelse vil kunne få brede regionale konsekvenser når det gjelder både tilgang på kvalifisert arbeidskraft, befolkningsutvikling og industriutvikling, problemstillinger som ligger langt utover mandatet til et universitetsstyre.

Til min overraskelse argumenterte de andre fagforeningene — Unio / Forskerforbundet og Akademikerne / Tekna — mot denne lovendringen, med en argumentasjon som er til forveksling lik den som har kommet fra arbeidsgiversiden i sektoren, hvor dette handler om autonomi og tillitsreform, gjerne med en underliggende logikk om kvalitet.

Dette ligner på hele den sjablongmessige og parodiske bruken av «robust» som utgjorde det tynne faglige grunnlaget for fusjonsprosessene i 2015/16, og følger også en logikk om at institusjonene(s styrer) er de som best kan vurdere denne kvaliteten. (I parentes bemerket: kvaliteten til et sykehjem som ikke får ansatt kvalifiserte sykepleiere, eller på en skole som ikke får ansatt kvalifiserte lærere siden de ikke utdannes i regionen, kom ikke opp.)

Det er likevel et annet moment jeg har lyst til å ta opp, og som jeg tror er svært underkommunisert: Den politiske naiviteten som må eksistere, om man tror at et universitet ikke også er en arena for politisk kamp, og interessekamp om makt og ressurser på samme måte som alle andre institusjoner — og hvilke konsekvenser dette potensielt kan få for ansatte.

Universiteter har selvsagt i årevis vært åsted for interessekamper mellom ulike fagområder om makt og ressurser. Det historisk nye fra fusjonsrundene på 2010-tallet er at vi nå har fått institusjoner med campuser som har tilhold i helt ulike regioner. Det gir grunnlag for at vi også kan få en geografisk kamp om ressurser, kanskje særlig rundt studieplasser. Så lenge økonomien er god, kan vi kanskje unngå de verste utslagene av dette, men det vet de fleste i sektoren at den ikke lenger er.

I en situasjon hvor noen campuser er veldig mye større enn andre, vil vi gjerne få en situasjon hvor ingen eller svært få fra de mindre campusene er representerte i institusjonens toppledelse eller styrende organer. F.eks. er det ingen fra Gjøvik eller Ålesund som sitter i NTNUs styre i dag. Det er heller ingen fra Nesna/Helgeland i styret på Nord universitet. Det kan som sagt gå bra så lenge økonomien er god, men nå merker universiteter og høgskoler over hele landet at det begynner å knake i sammenføyningene etter et plutselig pensjonskutt på topp av mange år med ABE-kutt fra Solberg-regjeringen — kutt som videreføres av dagens regjering under andre budsjettposter. Det er ikke bare hester som bites når krybben er tom. Det kan også ellers sindige professorer og instituttledere finne på.

Vi kan som et forvarsel se på Nord universitet, som kanskje var den konstruksjonen med mest utfordrende økonomi i utgangspunktet. Der gikk det svært kort tid etter fusjonen før styret vedtok å legge ned campus Nesna og flytte studieplassene til større campuser. Nesna har fungert som kanarifuglen i gruva i Universitets-Norge, og ansatte på andre små campuser bør følge utviklingen der nøye. Etter at nedleggelsen ble politisk stoppet, har det også gått kort tid før Nord universitet har foreslått nye kutt der gjennom å gjøre all undervisningen samlingsbasert.

Historiens dom etter opptakene til lærerutdanning de siste årene, peker i liten grad på at forsøksvise objektive vurderinger gav noe godt grunnlag for forslagene om nedleggelser på Nesna. Lærerutdanningene sliter helt generelt over hele landet, men på Nord universitet er det lærerutdanningene på de store campusene Bodø og Levanger som sliter aller mest. Nesna er slik sett en relativ suksesshistorie.

Prosessene ved Nord universitet har i liten grad hatt paralleller så langt, men med strammere tider bør de være et varselskudd til andre institusjoner. Det kan f.eks. enkelt argumenteres for at det er betydelig billigere å øke antall studieplasser ved en stor campus, enn å opprettholde et tilbud på en liten campus. Om perspektivet ditt primært er institusjonens økonomi, og ikke samfunnets behov, kan konsekvensen av den innsikten bli enkel. For enkelt.

Vi i NTL er tillitsvalgte for våre medlemmer på alle våre campuser. Vi er opptatt av frihet og autonomi, men først og fremst til de ansatte og fagmiljøene — ikke til institusjonene — og autonomien din er svært liten om både jobben din og fagmiljøet ditt blir nedlagt etter et enkelt styrevedtak. Vi mener vedtak med så potensielt store konsekvenser må opp til politisk vurdering, og vi mener også at det å gjøre slike grep litt vanskeligere, kan legge et press på institusjonene til i større grad å ha fokuset på langsiktig utvikling av alle campus, og ikke kortsiktig intern krangling om ressurser. Så må regjering og storting gjøre sin del av jobben, ved å sikre en langsiktig og stabil finansiering.

Vi synes det er veldig overraskende at vi tydeligvis er den eneste av de store fagforeningene i sektoren som tenker det. Er Forskerforbundet og Tekna helt blinde for de konsekvensene den utviklingen vi nå ser kan få for deres medlemmer på mindre campuser? Og er medlemmene deres på mindre campuser bevisst problemstillingen?

Ny UH-lov

ronny — Mon, 20 Nov 2023 11:30:29 +0100

Regjeringen har lagt fram forslag til ny lov for Universiteter og høgskoler. Det har jeg selvsagt meninger om og de la jeg fram på vegne av NTL på høring i stortinget 16. november.

Se video over, eller les manus nederst i saken.

Les også NTLs skriftlige høringssvar her: https://www.stortinget.no/no/Hva-skjer-pa-Stortinget/Horing/horingsinnsp...

Se hele høringen her: https://www.stortinget.no/no/Hva-skjer-pa-Stortinget/videoarkiv/Arkiv-TV...

Les oppslag i Frifagbevegelse:

https://frifagbevegelse.no/ntlmagasinet/ntl-er-enige-i-at-nedleggelse-av...

Manus:

Ja, dere har jo fått høringsnotatet, så jeg tenkte jeg kunne bruke denne anledningen til å trekke opp noen litt større linjer. Dere er kanskje vant til å ha større overordnede diskusjoner rundt høyere utdanning i komiteen, men jeg synes vi har litt for lite av dem.

Det første er dette med politisk styring opp mot autonomi. Vi i NTL er jo ikke imot politisk styring. Vi mener samfunnet legger mye ressurser i sektoren vår (alt for lite selvsagt, men det er en annen diskusjon) og det er rimelig å ha forventninger. Vi tenker f.eks. ikke at det er urimelig at nedleggelse av hele studiesteder skal opp til politisk behandling. De har ofte blitt politisk opprettet og en nedleggelse kan få brede samfunnsmessige konsekvenser det ligger langt utover mandatet til et universitetsstyre å vurdere.

Det betyr ikke at vi i NTL ikke er opptatt av frihet og autonomi i sektoren. Tvert imot. Når vi er opptatt av akademisk frihet og autonomi til ansatte er det fordi vi mener dette er den beste og mest effektive måten å oppnå viktige samfunnsmål på. Men vi er primært opptatt av autonomi til ansatte og fagmiljø - ikke til institusjonene. Og for å ha autonomi må man også ha jobbsikkerhet - fast stilling, sterkt stillingsvern. Og det er en stor styrke å kunne velge egne ledere. Alle ting som går inn i lovforslaget.

For uten at fagmiljøene kan følge egne interesser og drive grunnforskning hadde vi ikke hatt internett. Kvantefysikken ligger i bunn av all halvlederteknologi. Laser. Uten grunnforskningen hadde vi ikke hatt teknologien til bunn for all moderne kommunikasjon. Det samme gjelder strålebehandling, mr, ct i medisinen. (Dere får unnskylde alle fysikkeksemplene, men jeg er jo fysiker)

Dersom vi i forskning og utdanning bare har tunnelsyn mot kortsiktige behov ute i arbeidslivet, risikerer vi å miste noe vesentlig. I behandlinga av utsynsmeldinga synes jeg nemlig et bredt flertall i denne komiteen påpekte noe nettopp det, og den merknaden synes jeg alle dere som stod bak den kan skrive ut og henge over skrivebordet.

Dette er ekstremt viktig. Vi trenger perspektiv, langsiktighet og stabilitet. Det griper inn i mye. Studieavgift f.eks. På masterprogrammet i fysikk ved NTNU hadde vi halvparten internasjonale studenter. Nå er nesten alle borte fra et år til et annet. Antall som betaler studieavgift er nøyaktig null. Vi får ingen inntekter fra det, men studentene og fagmiljøene mister viktig kompetanse og kontakter som kan gi oss veldig mye på sikt, om vi våger å tenke langsiktig.

Om lønn og logikk

ronny — Tue, 14 Nov 2023 15:02:13 +0100

Innlegg i Forskerforum 14. november 2023.

Andreas Føllesdal har et litt merkelig innlegg mot bl.a. meg i Forskerforum 13. november. Det er strengt tatt to ulike ting å kommentere på innlegget hans. Det ene er innrammingen, det andre innholdet. For å ta det første først: Føllesdal omtaler meg som "Styremedlem NTL". Det er helt feil. Jeg er styremedlem i NTLs forening ved NTNU, ikke i NTL sentralt, noe som kommer klart fram i innlegget han svarer på. Dette er dessverre representativt for presisjonsnivået i hele innlegget. Det neste er at konteksten til innlegget mitt er helt borte i Føllesdals tekst. Mitt innlegg var et ledd i en løpende debatt, hvor jeg kritiserte et konkret utspill fra Forskerforbundets leder Guro Lind, og beskrev hvilke konsekvenser en lønnspolitikk slik hun la den fram ville få.

Ingenting av dette er synlig i Føllesdals tekst. Dermed kan Føllesdal finne på absurde ting som å gjøre et fem måneder gammelt innlegg fra en løpende debatt fra en lokal NTL'er ved NTNU til et slags programdokument for hele NTL, og på bakgrunn av det advare Forskerforbundet mot å samarbeide med NTL. Samme hva Føllesdal og jeg måtte være uenige om i lønnspolitikk, kan jeg kanskje, om jeg mot formodning skulle ha lært noe med en noen år på baken i både ymse organisasjonsliv og politikk, fortelle Føllesdal såpass: Om du ikke kan samarbeide med en organisasjon fordi et eller annet lokalt styremedlem har skrevet noe du er uenig i, i et eller annet leserinnlegg - ja da blir du ensom og alene her i verden. Denne argumentasjonsrekken til Føllesdal blir såpass absurd og uprofesjonell at jeg forhåpentligvis ikke trenger å kommentere den ytterligere.

Hans manglende forståelse av debatten mitt innlegg inngikk i, griper også inn i substansen i innlegget. Jeg kritiserte som sagt de logiske konsekvensene av Forskerforbundets leders uttalelser. Han forsøker å "motbevise" dette ved å peke på hva Forskerforbundet har gjort lokalt på et par av universitetene i Norge. Men jeg har aldri verken påstått eller trodd at alle (eller mesteparten av) Forskerforbundets medlemmer, ei heller lokale tillitsvalgte faktisk står inne for den ganske ytterliggående lønnspolitikken Guro Lind promoterte i utspillet jeg kritiserte. Tvert imot, har jeg ved flere anledninger gitt uttrykk for at jeg tror de fleste av Forskerforbundets medlemmer befinner seg et helt annet sted. At det gjør at resultatene lokalt kan bli mer solidariske enn "markedslogikken" som Lind la til grunn i sitt utspill, skulle nesten bare mangle. Føllesdals bevisste eller ubevisste utelatelse av hva innlegget mitt faktisk pekte på og svarte på, gjør dermed at argumentasjonen hans faller sammen.

At Forskerforbundet nå har valgt å forhandle all fordeling av lønnsmidler uten streikevåpenet i bakhånd, og at de risikerer svært ulike løsninger på ulike institusjoner når alt forhandles lokalt (ulik lønn for likt arbeid), er en annen sak.

Videre spør Føllesdal hva som er et rimelig likhetsmål, og peker på netto livslønn og ikke brutto årslønn og benytter seg av det nokså forslitte retoriske grepet å "bare stille spørsmål", for å antyde at NTL ikke jobber for ansatte med utdanning. Dette til tross for at jeg, selv i det korte innlegget fra en løpende debatt han henviser til eksplisitt skriver at "folk skal få uttelling for utdanning, kompetanse og ansvar — også lønnsmessig". Det er ikke der uenigheten ligger. Det er heller ikke slik at NTL er mot alle former for prosentvise tillegg (vi har jo fortsatt systemet med lønnstrinn hvor forskjellene mellom to trinn øker ekstremt mye når man beveger seg oppover i lønnstabellen). Vi i NTL organiserer absolutt alle ansattgrupper på institusjonene våre. Det gir oss et helhetsblikk på virksomheten. De fleste av NTLs medlemmer har høyere utdanning og vi jobber selvsagt og åpenbart for deres lønnsutvikling, men vi vil ikke løfte disse ved å ta fra de av våre medlemmer som i dag tjener aller minst - både i brutto årslønn og i netto livslønn. Lønnspolitikk kan ikke være abstrakte betraktninger frakoblet den objektive virkeligheten vi lever i.

Føllesdal etterlyser samfunnsøkonomer til å regne på hvem som tjener mest i et livsløpsperspektiv. Jeg er bare en stakkars fysiker, men basert på tall fra egen institusjon, kan jeg trøste Føllesdal med at f.eks. en renholder med årslønn rundt 450 000 kr, ikke kommer til å rekke å ta igjen en professor med godt over det dobbelte i lønn bare fordi hen kunne gå ut i yrkeslivet noen år før (nå klarer riktignok et fåtall renholdere å stå i yrket til normal pensjonsalder pga. belastninger på kroppen, så de får ikke noe lengre yrkesliv, men rent hypotetisk…). Føllesdal virker også ganske blind for at f.eks. de fleste som ansettes i administrative stillinger på universiteter i dag selv har høyere utdanning. Det er ikke slik at en seniorkonsulent eller rådgiver med mastergrad har færre år uten lønnet arbeid enn en førsteamanuensis, selv om de ligger 1-200 000 lavere i årslønn.

Som jeg har sagt før: Se gjerne på måter å løfte ansatte med lang høyere utdanning på, inkludert vitenskapelig ansatte i toppstillinger. Det vil NTL være med på! Se på de galopperende lederlønningene i staten. Se på hvordan offentlig sektor stadig presses på økonomi og kuttes i, mens det er bonanza i store deler av privat sektor. Men ikke spark på de lenger nede på lønnsstigen.

I virkelighetens verden har de økonomiske ulikhetene og lønnsulikhetene nemlig økt enormt i hele den vestlige verden, inkludert Norge, i mange tiår (jf. bl.a. ti år med offentlig debatt etter Pikettys "Kapitalen i det 21. århundre"). Det perspektivet er helt usynlig i Føllesdals argumentasjon. Et annet perspektiv som er usynliggjort er at vi i dag lever i en ganske ekstrem dyrtid.

Vi har i Norge de siste årene fått noe vi tradisjonelt ikke har hatt mye av: Working poor. Folk i full jobb som fortsatt må stå i matkø, og køene er nå blitt så lange at matsentralene må avvise folk. Også i vår sektor har vi ansatte i full stilling som er blitt fattige, og som sliter skikkelig med å få hjulene til å gå rundt. Som må takke nei til aktiviteter for barna for å få mat på bordet. Dette er våre kolleger, som bidrar til verdiskapinga på universitetet på samme måte som du og jeg.

Den prekære økonomiske situasjonen verden er i i dag, gjør lønnsulikhetene ekstra alvorlige, og de gjør det ekstra viktig at alle får mulighet til å være med på lønnsutviklingen gjennom store sentrale tillegg til alle! Når alle er sikret et lønnsgulv som er til å leve av, da kan vi gjerne diskutere fordelingen av de overskytende midlene, Føllesdal. Men der er vi ikke i dag.

Slutt med prokuratorknepene!

ronny — Fri, 06 Oct 2023 13:19:32 +0200

Årets statsbudsjett byr på både gode og mindre gode nyheter for universiteter og høgskoler. På den positive siden har regjeringen lagt opp til en mer realistisk inflasjonsutvikling i det kommende året og har en utvikling av den totale tildelingen av sektoren som ikke vil bety stor realnedgang på grunn av inflasjon. Med litt flaks kanskje det også kan bli en ørliten vekst, men det vil tiden vise.

En kjepphest jeg derimot vil dra fram er skjulte kutt i budsjettet.

Den sittende regjeringen lovte nemlig å skrote den såkalte "ABE-reformen", dvs den absurde ideen om at flate kutt i statlig sektor skulle fjerne byråkrati. Dette var årlige, prosentvise kutt som ble gjort helt uten å se til effektiviseringspotensial, arbeidsoppgaver, e.l. Enhver som kjenner store og komplekse organisasjoner eller bedrifter vet at slike kutt alltid flyter ned til grunnplanet, til de som gjør jobben.

Det regjeringen derimot har gjort er å fjerne *budsjettposten* "ABE-reform". Kuttene er derimot flyttet over i den intetsigende posten "Inndekning satsinger". Summen av kutt i postene "ABE-reform", "Inndekning satsinger" og "Endrede reisevaner" i det siste Solberg-budsjettet fra 2022 var 372 243 millioner. Summen av bare den ene posten "Inndekning satsinger" i årets budsjettforslag er 412 241 millioner. Det er omtrent identisk med fjorårets "Inndekning satsinger" pluss "Endrede reisevaner". Departementet har antagelig skjønt at man ikke kan argumentere med kutt i reising på over 100 millioner år etter år. Når man har sluttet å reise er det ikke mer å kutte. Dermed er alle kuttene i år flyttet til "Inndekning satsinger".

Som det står i budsjettdokumentet: "Reduksjonen er som utgangspunkt fordelt pro rata", med noen mindre unntak: Dvs. store flate kutt! Dette er dermed i all hovedsak en fortsettelse av ABE-reformen i forkledning.

Så vil sikkert noen komme med motargumentet at disse pengene kommer tilbake i nettopp "satsinger". Problemet er bare at disse "nye satsingene" som politikerne sikkert vil sole seg i glansen av fort blir *nye arbeidsoppgaver*, mens det med de flate kuttene slett ikke følger noen *reduksjon* i oppgaver. Det blir rett og slett en marsjordre om å gjøre mer med de samme ressursene.

Enhver som har sett på arbeidstidsundersøkelser for ansatte ved universiteter og høgskoler de siste 10-15 årene, kan jo selv vurdere hva konsekvensene av en slik praksis vil bli.

Men verst av alt er at både denne og tidligere regjeringer ikke ærlig og åpent legger fram hva de gjør. Heller enn å si at vi nå f.eks. gjør strategiske valg og omfordeler fra en institusjon til en annen, velger den å skjule flate kutt gjennom å flytte dem mellom budsjettposter, med ulike tilfeldige begrunnelser og navn for å forsøke å dekke over kuttene.

Men folk er ikke dumme, og kan å gjøre enkle beregninger i Excel.

Dette er den type prokuratorknep som skaper politikerforakt. Slutt med det!

Fag eller politikk – hvem skal bestemme over Utdannings-Norge?

ronny — Fri, 15 Sep 2023 10:38:38 +0200

Regjeringen la nylig fram forslag til ny universitets- og høgskolelov, som foreslår at nedleggelse av studiesteder skal bestemmes av regjeringen. Dette kommer etter en lengre debatt om hvem som skal ta hvilke beslutninger i sektoren. Men hva er faglige spørsmål, og hva er politiske spørsmål? Skal et universitetsstyre kunne legge ned profesjonsutdanninger og studiesteder, eller er dette spørsmål som bør opp til politisk behandling?

Ny artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift nr 2/3-2023:
https://www.idunn.no/eprint/R9A2ZGDZ5ZXVSSXJBVXA/full

Gi oss langsiktighet i forskning og utdanning

ronny — Tue, 05 Sep 2023 09:57:00 +0200

Innlegg i Universitetsavisa 31.8.2023. Klikk på faksimilen for å komme dit.

Nå sitter regjeringen i budsjettkonferanse, og tar potensielt viktige avgjørelser for universitets- og høgskolesektoren.

Det tar lang tid å utdanne forskere, og når et institutt ansetter en fagperson så har man ansatt en ressurs med toppkompentanse på et spisset fagområdet for 30-40 år framover. Dette betyr at man må ha et langsiktig perspektiv når man jobber med forskning og høyere utdanning. Dette underbygges også av forskningens natur - man kan ikke vite sikkert hvor de neste gjennombruddene vil komme, og er noe av grunnlaget for at vi driver med nettopp langsiktig grunnforskning. Grunnforskning kan gi samfunnsomveltende kunnskap, både direkte, men også som bieffekter, slik f.eks. partikkelfysikkmiljøene på Cern ga oss internett.

Dette betyr at universiteter trenger en langsiktighet. Det ligger i kjernen av universitetets virksomhet og samfunnsoppdrag. Da trenger universitetene også en finansiering som muliggjør en slik langsiktighet. Universiteter og høgskoler må ha en grunnfinansiering som betaler lønn for alle faste ansatte, og som gir dem midler til å utøve jobben sin. I dag har vi ingen av delene. Det betyr at tusenvis av ansatte bruker tusenvis av arbeidstimer på å skrive søknader med svært liten sannsynlighet for gjennomslag, bare for å få råd til å gjøre kjerneoppgaver, som å finansiere forskningsaktivitet og utdanne phd-kandidater.

Regjeringen har lovet en tillitsreform i sektoren, men det har så langt handlet om å flytte avgjørelser til institusjonenes ledelse, ikke om å gi økt tillit til de ansatte til å bruke sin fagkunnskap. En reell tillitsreform i akademia, må handle om å ta akademisk frihet på alvor i praksis, ikke bare i teorien. Det betyr også at ansatte må ha mulighet til å drive forskningsaktiviteten i den retningen de individuelt og i fellesskap finner det mest fruktbart basert på sin vitenskapelige toppkompetanse, uavhengig av om de treffer ulike nasjonale eller internasjonale satsningsområder med sine søknader.

Skal vi få til det - trenger vi en trygg og stabil finansiering som ikke har store årlige svingninger. Dette er ekstra viktig i en tid, som i dag, når sektoren opplever reduserte budsjetter. Det har vi ikke i dag.

Et første skritt i den retningen kan regjeringen gjøre i årets statsbudsjett - i forbindelse med at de har redusert antall indikatorer i budsjettfordelingsmodellen til sektoren, må de også redusere den totale andelen av budsjettene som bestemmes av disse indikatorene. Eller risikerer vi mer ustabilitet og kortsiktighet, med tilhørende dårligere kvalitet på forskning og utdanning. Og dette handler ikke primært om kroner og øre, om den totale størrelsen på budsjettet, men om den interne fordelingen. Det bør være en svært enkel oppgave for regjeringen å oppfylle dette kravet. Det er i tråd med regjeringens politikk, fagbevegelsens krav, og brede forventninger i sektoren.