venstresida.net - Humor

Julehefter på Krinken 2023

ronny — Thu, 07 Dec 2023 13:00:03 +0100

Som i etterhvert mange år, her også i år venstresida.nets dedikerte julehefteanmelder delt det glade juleheftebudskap ut over landet gjennom Rikskringkastingens Program 2.

Som alltid bringer vi også en lokal strømmeversjon her på bloggen, du kan lytte til under, men du kan selvsagt også gå til Studio 2 sine nettsider.

Hos Studio 2: https://radio.nrk.no/serie/studio-2-p2/sesong/202312/MKAK02024223#t=2h31...

Julehefteroundup 2023: Årets beste julehefte(r)!

ronny — Wed, 22 Nov 2023 10:56:34 +0100

Som i etter hvert mange år nå har Venstresida.net også i år begått julehefteanmeldelser. Det har vært en prosess over flere uker i mange ulike kategorier. I denne samleposten gir vi en oversitk over kategoriene, presenterer (på nytt) vinnerne i de enkelte kategoriene, og til sist: Vi kårer årets beste julehefte!

Årets kategorier og vinnere!

Pulje 1: Nye humorserier, Vinner: Dunce!	Pulje 2: Disney, Vinner: Donald (Norsktegnet)!
Pulje 3: Norske humorklassikere, Vinner: Flåklypa!	Pulje 4: Gammel amerikaner, Vinner: Fiinbeck & Fia!

Pulje 5: Kombiklasse - Europas beste julehefter og juleaction, Vinner: Asterix!

Så er turen kommet til å

...trommelommelomm....

kåre...

ÅRETS BESTE JULEHEFTE!

Så har vi kommet fram til førjulsseansen alle gutter og jenter har gledet seg til helt siden tjuanddagen: Kåringen av årets beste julehefte. Men hvordan skal det skje? Skal jeg bare se på terningkastene? Skal jeg gjøre en reevaluering av de beste heftene? Det viser seg at en kombinasjon er nødvendig!

Det er nemlig to hefter som har fått årets toppskår, 6-, Dunce og Norsktegnet Donald! Begge har altså ekstremt høy kvalitet - og begge er endog norskproduserte. De tilhører noe ulike sjangre så for å skille dem er det beste å forsøke å benytte seg av sjangeruavhengige, objektive kriterier. Donald gir deg en hel, nytegnet historie som fyller hele albumet. Dunce har også en flott nytegnet historie, men sper på med striper. På den andre siden er Dunce betydelig tykkere enn Donald (52 s mot 36 s) med bare marginalt høyere pris (99 mot 89 kr), noe som gir en pris på 1,90 kr/side for Dunce, mot 2,47 kr/side for Donald!. Dette er sannelig ikke lett. Også de objektive kriteriene peker i hver sin retning!

Jeg gir opp! Det blir delt førsteplass!

DONALD DUNCE: Mot enkelte dilemma må selv julens strengeste anmelder gi opp! Du må kjøpe begge!

HONORABLE MENTIONS:
Som en tilleggsservice til dere som vil kjøpe en passe bunke hefter av god kvalitet, gir vi her en oppsummering av alle (de 2) heftene som ikke er nevnt over som fikk en femmer eller mer. Disse bør alle koste på seg til jul, selv om det er dyrtid. Dropp ribba i stedet!

Ingeniør Knut Berg
Nr. 91 Stomperud

Kjøper du inn disse to i tillegg til puljevinnerne, har du en lekker og variert liten bunke med 7 julehefter å kose deg med til jul!

Oppsummering av generelle tendenser i juleheftebunken:
Årets opptur: Svært mange norske serieskapere viser seg fra sin beste side. De beste Donaldserieskaperne i verden i dag er faktisk norske! Den nye norske humortradisjonen er livskraftig. Flåklypa overlever forfatterbyttet fint, en klassiker som Stomperud hever seg på manussida og nyskapende bidrag som nye Knut Berg gjør seriejula til en sann glede!

Årets nedtur:Slett redaksjonelt arbeid! Litt for ofte legger redaksjonene litt for lite arbeid i juleheftene, og velger minste motstands vei, noe som gir oss dårlig tekstgjenkjenning i Bustenskjold, for lav digital oppløsning i flere Disney-hefter, dårlige komprimerte bilder i Kapteinens jul, forvridde serieruter i Sølvpilen og opptrykk av de få seriene vi allerede har fått i slikt format i Modesty Blaise.

Mye er bra, men det finnes forbedringspotensiale!

God jul!

Årets julehefter 2023 - Pulje 4: Gammel amerikaner!

ronny — Wed, 15 Nov 2023 14:06:37 +0100

"De første skal bli de siste, står det i skriften" hadde jeg tenkt å innlede denne puljen med.

Ikke bare juleheftene, men tegneseriene selv stammer jo opprinnelig fra amerikanske avisserer, og fortsatt er det en livskraftig nok tradisjon til at de fortjener et knippe egne julehefter.

Så tenkte jeg de kunne få bli den siste puljen jeg anmeldte, men siden Fantomet og Modesty Blaise lar vente på seg, må jeg ta den siste planlagte runden med "Europas beste julehefter + juleaction" til slutt.

Menmen - her får dere uansett anmeldt et knippe klassiske amerikanske avisserier.

Juleklassikere
I år som før, har man samlet tre julehefter som nok slet litt med salget til et tjukkere hefte med juleklassikere, og i år som tidligere funker det bedre enn enkeltheftene. Der 32 søndagssider på rad med Skippern' kan bli litt kjedelig, funker det bedre med litt avveksling etter halvparten. OG vi får litt mer serier for pengene også, siden sidetallet øker mer enn prisen. Så til de enkelte seriene: Hårek gir oss klassisk Dik Browne (noe som er bra, siden arvtageren ikke holder samme kvalitet). Historiene er bra, men som mangeårig serieleser kjenner jeg igjen en del av disse sidene fra 1974 fra før-

Snøfte Smith er litt mer up to date og gir oss sider fra 2009, men jeg må nok innrømme at det er litt middelmådige vitser ute og går her. Selv om serien nok gir et bedre sosialrealistisk blikk på livet i Appalachene enn den nedlatende "Hillbilly elegi".

For Skippern's del er det fortsatt godt å slippe reproduksjon av de samme Sagendorfsidene. Hy Eisman er svakere tegneteknisk, men vitsene er ok og avveksling er grei. Men hva med å finne litt Bobby London eller EC Segar til oss? Skippern-historien har jo så mye å ta av? Og jeg må si jeg personlig er nysgjerrig på den nyeste tegneren - Randy Milholland. Det lille jeg har sett av ham har vært ganske bra.

Terningkast: 4 -

Billy
Også i år får vi to nytegnede historier. Åpningshistorien er en åpenbart skandinaviaflørt hvor gjengen fra Sumpleiren drar Skandinavia rundt for å forsøke å feire jul. Det er jo morsomt med noe nytt, men resultatet blir bare midt på treet.

I tillegg får vi noen gamle klassikere. Det er et fint grep å plassere tematiske striper sammen. I år har man har samlet Sjantens drømmesekvenser over flere år. Det funker ok og gir et morsomt innblikk i Sjantens underbevissthet.

Terningkast: 3+

Juleduell: Knoll og Tott vs Kapteinens jul
Også i år blir det knallhard fighting mellom de to Knoll- og Tottheftene!

Knoll og Tott-sidene er fra 1950 og er preget av mye vitser og hyss med dyr. De er av Doc Winner, og ikke Knerr, som kanskje er best kjent, men Winner holder en bra tegnestil i disse sidene. Dene r detaljrik og med god komisk timing. Noe av problemet er kanskej at vitsene blir litt repetitive. Det blir et fint avbrekk å få en litt lengre sekvens over flere sider med Fredrik som smørsanger. Det er et hederlig unntak som løfter heftet.

Kapteinens jul er nyere - så sent som fra 1964 faktisk. Det har litt enklere streker, men en del mer variasjon på manussiden og flere sider som danner lengre historier. Som bonus får vi også en faksimile av en side fra 1911, med litt informasjon rundt. Det var interesant. På minussiden kommer sidene tydeligvis fra bildefiler med for høy komprimering, slik at fargene forvrenges i kantene. Det var unødvendig.

De to heftene har ulike styrker og svakheter. K&T er bedre tegnet og bedre på teknisk gjengivelse, KJ er bedre på manussiden og har et spennende ekstramateriale.

Totalt sett blir det jevnt, men KJ vinner på ekstramaterialet.

Terningkast: Knoll og Tott: 4, Kapteinens jul: 4+

Fiinbeck & Fia
Du vet hva du får med Fiinbeck & Fia. Det er (og jeg har sikkert dratt denne vitsen et år før, men når heftene er like blir anmeldelsene det også, lev med det) ironisk at serieskaperen heter McManus, for det er slett ikke manus, men streken som er seriens sterkeste side. Det er en klassisk Art Deco-stil og en ligne claire før Hergé.

Årets søndagssider er fra 1953-54. På manussida går det meste etter tradisjonen fra det gamle norske folkeeventyret "Dumme menn og troll til kjerringer". Slik sett, kan det som Knoll og Tott bli litt repetetivt.

Terningkast: 4+

Blondie
Blondie er en svært tradisjonell serie og årets hefte er som Fiinbeck & Fia fra midten av 50-tallet. Dermed er det også bra tegnet. Der Fiinbeck parodierer den nyrike familiens liv, er Blondie en familieserie om den tradisjonelle amerikanske middelklassen, med enebolig i forstaden, kontorjobb til mannen og hjemmeværende kone, og to barn i passe alder.

Slik var livet aldri for et flertall av amerikanere, men i dag framstår det i hvert fall som fri fantasi. Slik sett danner serien en interessant, men akk så forutsigbar kontrast mot vår samtid. Dette er tiden Trump-velgerne ønsker seg tilbake til, samtidig som det er en verden helt uten rom for Trump. Konfliktene er i de små hverdagslige forviklingene, gjerne med Dagobert (som systematisk bare blir kalt "Dag" i heftet, fy for skam) som den som dummer seg ut.

Det er på det jevne, men ikke mer.

Terningkast: 3+

PULJEVINNER BLIR ... Hjelp - det er to som har fått 4+: Fiinbeck & Fia og Kapteinens jul.

Det betyr ekstrarunde! Med brutal sjefsavgjørelse fra anmelderen - og der vinner F&F knock out på den visuelle siden med McManus sin nydelige strek opp mot de dårlige digitale filene KJ er basert på i år!

PULJEVINNER BLIR FIINBECK & FIA!

Årets julehefter 2023 - Pulje 3: Norske humorklassikere!

ronny — Thu, 09 Nov 2023 14:58:28 +0100

Norske tegneserier dominerer de nye humorseriene, men Norge har også en lang og levende humor- og tegneserietradisjon. Ikke alle har like lang tradisjon som tegneserie (som Flåklypa), men alle har lange røtter i det gamle norske samfunnet midt i forrige århundre. Ikke alt her er entydig humor, som Tuss og troll eller Vangsgutane, og man kunne argumentere for en generell norsk kategori, hvor f.eks. også Knut Berg skulle vært med her, men siden han ikke har kommet ut enda, har jeg en plan om å innpasse ingeniøren i en senere kategori.

Er de gamle eldst i år? Den som leser anmeldelsene får se!

Flåklypa

Mange var bekymret når mangeårig Flåklypaforfatter Haakon Isachsen la inn årene for et par år siden - ville en arvtager kunne opprettholde den høye kvaliteten, og kombinasjonen med forvaltning av Aukrusts arv med satiriske stikk til dagens samfunn og fenomener?

Jeg kan glede alle Flåklypafans med at svaret er ja! Øyvind Sagåsen har klart å skape en historie med klassiske Aukrustske figurer sammen med syrlige stikk til både hotellbaroner og dagens influenserdrevne hyperkommersialisme.

Tegner Thierry Cappezone har også gjort en god jobb, og fører pennen i klassisk Aukrustsk stil.

Er det så ingenting å trekke? Jo. Den manglende regionale forankringen til Fjellregionen, hvor Aukrustuniverset stammer fra, har gjort at de har begått en kjempeblemme!

Selv om Sagåsen fra Odda, og Cappezzone fra Frankrike har gjort en kjempejobb, har det sneket seg inn en aldri så liten skandale!

Røros og Alvdal har alltid hatt et godt forhold til hverandre. Sikkert bunnet i et felles hat til Tynset.

Men hvordan vil alvdølene ta det når de oppdager at Flåklypa er flyttet til Bergstaden i årets julehefte? Blir det skandale? Spaltemetre opp og ned i Retten?? (Ja, det ble det!)

At noen uten lokalkunnskap har funnet et fint vinterbilde fra Røros og brukt det som inspirasjon til Flåklypa er ikke så rart. Det florerer av fine vinterbilder av Røros på internett. Men at ingen, verken på tegner-, forfatter- eller redaksjonssiden har fanget opp dette, og tenkt det kanskje var litt rart med Aukrusts Alvdal-tilknytning, det er litt dumt.

Så her er en beskjed til Egmont før neste runde: Hyr inn en fagkonsulent fra Fjellet, som kjenner virkeligheten historiene utspiller seg i!

Men når det er sagt - av tabber er ikke dette den verste - den er mer morsom enn den er noe annet, og heftet er knallbra, også i år.

Terningkast: 5 +

Smørbukk

Som så ofte før er årets Smørbukk delt i to, med en nytegnes historie av Haakon Aasnes, go en eldre av Solvig Muren Sanden.

Aasnes begynner å dra på åra, og var nok sikrere i streken før, men han holder fortsatt mål. Det er likevel ikke de store spenningskurvene i årets historie, som med sitt utgangspunkt med smånisser og gullgraving har et potensiale som ikke blir fullt utnyttet.

Sandens historie fra 1973 er også rimelig hverdagslig rundt litt jonsokmoro.

Alt i alt har årets hefte litt for lave spenningstopper til å engasjere annet enn historikere. Kidsa (og førtisene) i tjuetjuetre som er oppflasket på instant satisfaction krever mer. Det morsomste i årets hefte var kanskje den lille rapporten fra EF-striden i 1973. Det er vel ikke akkurat Dag Solstads "23. september-plassen", men gir et lite spark til den (datidige) verden som heftet kunne hatt godt av mer av.

Summa summarum: 2+

Tuss og troll

Vi får fem historier i år. To gamle og tre nye. Den første er en ny av Aasnes - den starter bra med bratt spenningskurve, men slutter med et brått antiklimaks. Så får vi en ny av Emberland og Sveen basert på gammelt svensk sagn. Denne er vel mest uforståelig - at ei så smart dame vil ha en så dumt fyr er vanskelig å skjønne. Men at vi synes det er rart viser vel bare hvor fjerne vi er blitt fra det føydale klassesystemet, sagnet stammer fra. Men denne klasseanalysen blir ikke utforska skikkelig i serien.

Så kommer tre klassiske Muren Sanden-historier. I den første tar en fattiggutt et mer fornøyelig oppgjør med kongemakta enn damen til Emberland og Sveen, men ender dessverre bare med å opphøye seg til konge sjøl som en annen Napoleon. Republikken får vente. Så kommer den klassiske reveenka-historia, med det tvilsomme budskapet om å holde seg til folk som er lik seg sjøl.

Det er litt av hvert her, og historiene spriker i alle kanter, men vi kan kanskje gi litt for variasjonen?

Terningkast: 4

Vangsgutane

Halvparten nytt, halvparten gammelt. Den nye historien har en bra oppbygning mot en arbeidskonflikt, men fisler ut i et slags patriarkalsk verdensbilde hvor bedriftseieren blir den snille og omsorgsfulle som bare vil alles beste. Ordet "sabotasje" stammer jo fra det franske ordet for tresko, hvor arbeiderne kastet treskoene sine i maskineriet for å stoppe maskinene under arbeidskonflikter. I årets hefte blir dermed Larris den usannsynlige helten som forsøker å rive opp og utfordre det patriarkalske klassesystemet som har overvintret fra 1800-tallet. Men han framstilles jo som en latsabb - igjen tar manusforfatteren arbeidsgiverperspektivet. Mens Vangsgutane setter livet på spill for å sikre arbeidsgiverens profitt, og hylles som helter.

Pluss for en faktaartikkel som nettopp peker på hvordan arbeiderbevegelsen tidvis krasjet mot den nordvestlandske kulturen under den tidlige norske møbelindustrialiseringen.

Den gamle historien fortsetter med sin "breaking the fourth wall"-Oslotur fra forrige hefte, før den går over i en Kon-Tiki-inspirert flåtetur nedover elva mot kysten. Tidskoloritten fra 50-tallet er fin, men spenningskurvene er vel ikke de aller største om vi skal være ærlige.

Terningkast: 3+

Nr. 91 Stomperud

Her er det Aasnes sin tur til å knuse den 4. veggen i en av historiene. Det kan være morsomt, men humoren betinger at grepet ikke overdrives. Her må Egmont som dominerende julehefteleverandør ta et overordnet koordineringsgrep for bransjen: Maks en 4. vegg-knusing per år!

Ellers ser man som i Smørbukk at Aasnes strek er blitt noe mer skisseaktig med årene, men historiene i årets Stomperud-hefte synes jeg faktisk har løftet seg litt. Her er det opptil flere lune og fiffige historier om soldatsk unnasluntring (begynner den prektige nr 91. å gå Billy i næringen?), og ikke minst synes jeg forholdt mellom Stomperud og Petra er i utvikling. Spennende! Skal de begynne å gå Sterk-Ola Bakken og Sigrid Vangen i næringa som julas heteste romanse?

Det er ikke de store dramatiske endringene fra tidligere hefter, men en liten jevn fin kvalitetsheving på manussiden synes jeg vi får. Et lite spark til kommunereformen får vi også avslutningsvis. Ikke så verst han 91. i år.

Terningkast: 5 -

Jens von Bustenskjold

I år som i fjor får vi to tegneseriehistorier og to noveller. Tegneseriene er Det store gubberennet, som først stod på trykk i Magasinet for alle 5-9/1944 (trykt opp på nytt i nr 15-19/68) og senere utgitt i Thule forlags bokserie i bind nr 6, men ikke tidligere utgitt i hefte. Om du vil lese den direkte forutgående historien (Svermeri og svarthandel), var den derimot sist på trykk i juleheftet 2021.

Den andre historien, "I løvens tegn" er bittelitt eldre og var først på trykk i Magasinet for alle nr 19-23/1942 (opptrykk 26-30/67), samt i samlebok nr 5, men også den er for første gang i et julehefte. Vi har beveget oss rundt krigsårene i de senere juleheftene.

Det er dermed ikke et dårlig utvalg. Ingen av historiene er publisert i nyere tid, og de kommer fra en kreativ periode i serieskapernes tid, på tross av okkupasjonen. Litt kjedelig at begge episodene har skinndødhet som sentral plot twist, men ellers et godt utvalg.Trykkekvaliteten er også god, selv om jeg fortsatt går med en drøm om å få det opprinnelige fargetrykket fra Magasinet til jul en eller annen gang. Bladene ligger ferdig scannet hos Nasjonalbiblioteket, så det er bare å klippe ut, kjøre en billedredigering som øker kontrasten og lysstyrken litt og så er du good to go!

Den store svakheten er likevel at forlaget tydeligvis (og forståelig nok) har brukt tekstgjennkjenningsprogramvare (OCR) til å gjøre om gammel scannet tekst til redigerbar tekst. Fint og flott - men da må man faktisk korrekturlese og rette opp. Særlig den første historien er stygt skjemmet av dette. Her er det en lang rekke klassiske OCR-feil. Man klarer selvsagt stort sett å gjette seg til hva det skulle stått, men lell!

Novellene er fra Bustenskjolds tidlige fase, og gir både lett bygdahumor og et lite innblikk i utviklingen av karakterene. Her opplyses det i forordet at et visst n-ord fra 30-tallet skal ha blitt byttet ut, men det er slett ikke gjort. Sikkert til glede for høyreradikale kulturkrigere, men det er jo nok en indikasjon på at noe har glippet i den redaksjonelle behandlingen av årets hefte.

Terningkast: 4

PULJEVINNER BLIR DAA …. FLÅKLYPA!!
(siden jeg er rørosing)

Årets julehefter 2023 - Pulje 1: Nye humorserier!

ronny — Mon, 06 Nov 2023 13:16:44 +0100

Årets julehefteanmeldelser er tilbake! Først ut er det mystiske fenomenet som begynte å røre på seg helt på slutten av åttitallet og som så tok over hele det norske seriemarkedet i tiårene etter: De nye humorseriene!

Personlig kjøpte jeg de fleste nye norske humorbladene ganske fast fra 90-tallet og utover starten av 00-tallet, det startet med Tommy & Tigern, Ernie, Grimmy men etter hvert tok de norske biseriene over og ble hovedserier i egne blad - Pondus, Nemi, M etc. På et tidspunkt gikk jeg likevel litt lei. Det ble kanskje litt repetitivt i lengden. Men juleheftene leser jeg jo fortsatt, og nå får jeg pause fra januar til november også så jeg rekker ikke bli lei, så dette kan vel bli bra, tenker jeg lett optimistisk.

Strand forlag er blitt Egmonts viktigste utfordrer på tegneseriemarkedet, og konsentrerer seg om nye norske humorserier, noe som gjenspeiler seg i årets blandbunke, hvor forlaget dominerer.

Storefri

Nå har ikke jeg hatt noe med ungdomsskolen å gjøre siden jeg gikk der selv på nittitallet, og i motsetning til litt for mange andre tror jeg ikke den erfaringen gjør meg til noen ekspert på norsk skole i 2023. Med det forbeholdet, har jeg nok jevnt over syntes at Marius Henriksens karakterer har vært noe endimensjonale og stereotype. Slik sett var det men en viss ambivalens at jeg satte meg ned med årets hefte, men om forventningene var noget lave ble de i hvert fall overgått. Her får vi en nytegnet julehistorie som bryter litt med klisjeen om hhv. klassens klovn og den frustrerte leie læreren (selv om det i og for seg også er en klisje i seg selv, er det i det minste en klisje et nivå over), noe som gir et manus litt over middels.

Pluss for nytegnet juelhistorie. Minus for for lite tegneserier per siden (oppblåste ruter).

Terningkast: 3+

Pondus

Pondus slår til igjen med sin egen versjon av det klassiske Monty Python albumet "Hastily cobbled together for a quick buck". Her får du enkeltstriper som fyller en hel A4-side, og ingen nytegnet julehistorie. Hadde det vært innpakket i plast så folk ikke hadde muligheten til å bla i det før innkjøp, hadde dette vært et åpenbart svindelforsøk. Dette juleheftet er som de tilsynelatende digre frokostblandingeskene eller potetgullposene du finner litt lengre inne i butikken, som viser seg å bare være halvfulle når du åpner dem…

Et 32-siders Pondusalbum gir oss totalt 19 Pondus-striper fordelt på like mange sider. I normal tegneseriestørrelse (tilsvarende det du får i avisa f.eks.) burde du fått 4 striper per side, minst, og dermed kunne fått 4 ganger så mye Pondus i heftet.

Dette er dermed det ideelle heftet for folk som ikke liker å lese tegneserier. Det er svært fort unnagjort.

Det som likevel trekker opp: De få stripene vi får er småmorsomme. Biseriene M, Dunce og Bestis bedriver ikke grov svindel, og de totalt 4 sidene med M og Dunce er heftets højdare.

Ekstrastoff: Glimt fra Pondusåret, kviss og intervju med Øverli. Greit nok.

Terningkast: 3- (Reddet fra en toer av M og Dunce)

Dunce

Årets Dunce-hefte er faktisk dyrere enn de andre Strand-heftene, men det er også tjukkere (50 sider mot 34), noe som gjør at du havner under 2 kr per serieside, mot 2,50 for Pondus/Lunch/Storefri. Dunce er altså en god deal blant Strand-heftene.
I tillegg gir Jens K Styve oss alt det som Pondus-juleheftet ikke gjør. En nytegnet lengre julehistorie på 20 sider, samt en massevis av striper med 4 striper per serieside! Sånn skal det gjøres! Her får du omtrent fire ganger så mye lesestoff for pengene som i Pondus-heftet.

Men er lesestoffet noe bra da?

Om du liker Dunce's blanding av lun humor, sentimentalitet og weltschmerz er også årets julehistorie noe for deg. Den kommer også med en betimelig og oppbyggelig advarsel mot idoldyrking, og invitasjon til solidaritet. Klaff på både form og innhold!

Stripene (jeg har ikke undersøkt om noen av de er "ikke kommet i avisa enda"-ferske eller om alle er eldre, men jeg dro kjensel på en del av dem) er i hvert fall tematiske på årstiden de også, og holder et godt nivå, rundt for Dunce kjente tema som f.eks. vinterdepresjon, og de ser også verden fra barns og dyrs perspektiv. Stripelesningen blir også løftet ved at enkeltstripene henger sammen til en lengre fortelling, selv om de også fungerer enkeltvis.

Her var det lite å klage på. Liker du Dunce (og det ser jeg få grunner til ikke å gjøre), så er dette en veldig god deal.

Terningkast: 6- (Hallo, jeg må jo trekke litt. Det er jo liksom ikke en perfekt tegneserie heller.)

Lunsj

Børge Lund gir oss også ganske mye valuta for pengene om ikke på Dunce-nivå, med en lang, nytegnet julehistorie. Historien sentrerer seg rundt en AI ved navn "Inga" (ingen plusspoeng for å gjette hvem den er oppkalt etter), og er faktisk litt spennende, men stemningsmessig litt på siden av kontorsatieren Lunsj ellers preges av. Den fungerer likevel sånn noenlunde.

Julehistorien var lengre enn tidligere år, så det var ikke plass til så mye ekstramateriale, men slags blanding av Klara Klok-spalte og podkastepisode i tekstform til slutt var småmorsom, og gjesteserien fra Hjemmefronten helt OK den også.

Fullt ut godkjent på Børge et Co i år også, men ingen toppskår.

Terningkast: 4+

Rutetid

Øverli driver samme svindel her som i Pondus-heftet. En vitsetegning per side. Heldigvis er det mange gjesteserier som har 4 vitsetegninger per side eller 4 striper per side. Det trekker opp. Særlig er Meisler i god form med en stadig mer utviklet strek i klassisk fransk-belgisk tegnestil

Terningkast: 3+

Pondus - klassiske julehistorier

Dette er en betydelig bedre variant enn Pondus-juleheftet. Du får riktignok ikke fire striper per side, men i det minste tre, så litt mindre ran på høylys dag.

Ulempen er at alt er gamle historier, men det gir et godt grep å samle alle historiene om Jokke og Camilla i et bind. Det blir en slags episk romantisk syklus lest under ett, og det fortjente en slik utgivelse. Humoren er jo litt klisjefylt, men det fungerer rett som det er for det.

Terningkast: 4

Tommy & Tigern

Denne serien er jo velkjent. Det er kanskje noe av problemet. Vi får et knippe ok striper, men enhver med kjennskap til serien har jo lest alle mange ganger før. Biseriene er også er midt på treet.

Egentlig må man vel si at hele heftet er midt på treet.

Terningkast: midt på 3'ern

Nemi

Lise Myhre har alltid gjort noen morsomme hverdagsobservasjoner i Nemi, og serien har også en underliggende sårhet og sentimentalitet som til tider kan gi den økt dybde.

Innimellom kan det derimot tippe over i det overdrevne og nesten parodiske, noe det fort gjør for denne anmelderen når de etterhvert kjente illustrerte Andre Bjerke-diktene dukker opp. Om jeg ikke allerede hadde hatt et anstrengt forhold til dikteren etter å ha lest Tore Rem, Espen Søbye og Kjartan Fløgstads «På æren løs» for noen år tilbake, hadde Nemi uansett gjort jobben.

Men det er heldigvis mest tegneserier, og mindre dikt her. Samtidig får vi ingen lengre sammenhengende historier, og ikke så mye lesestoff totalt heller. Vi havner dermed litt under middels totalt sett.

Terningkast: 3 -

DET BETYR AT PULJEVINNEREN EEEER ....... DUNCE!

Den store julehefteskandalen!

ronny — Mon, 06 Nov 2023 12:40:56 +0100

Faksimile fra Retten.no. Klikk på bildet for å komme dit.

Røros og Alvdal har alltid hatt et godt forhold til hverandre. Sikkert bunnet i et felles hat til Tynset.

Men hvordan vil alvdølene ta det når de oppdager at Flåklypa er flyttet til Bergstaden i årets julehefte? Blir det skandale?

Det ble selvsagt et skandaleoppslag med den regionale julhefteeksperten i Fjellregionens nummer én-avis - Arbeidets Rett.

Når det er sagt, virker det ellers som serien fortsetter å holde høy kvalitet selv med manusforfatterbytte. Endelig anmeldelse kommer selvsagt på bloggen etter hvert.

Faksimile fra Arbeidets Rett. Klikk på bildet for større versjon.

Skatteparadis ut!

ronny — Thu, 29 Jun 2023 21:20:22 +0200

Jeg ble oppringt av Universitetsavisas reporter her om dagen, og bedt om en kommentar om at NTNU har byttet leverandør av parkeringstjenester. Og man må da bjuda på, tenkte jeg, så jeg svarte villig vekk. Jeg hadde jo tidligere beklaget meg over at jeg ikke fikk parkert på jobb uten å kjøpe en ny og dyr telefon, men nå når jeg hadde kjøpt meg telefon, skulle de tydeligvis bytte.

Nuvel. Her er mine kommentarer til avisa:

"- Har NTNU skiftet til Trondheim parkering? Og så nå som jeg endelig har kjøpt meg ny telefon, og lastet ned Apcoa-appen! er første reaksjon fra Kjelsberg.

Men når det kommer til stykket er han fornøyd med at NTNU avslutter avtalen med Apcoa.

- Apcoas eiere opererer fra skatteparadis. NTNU sager over greina de selv sitter på når de benytter seg av slike leverandører, sier Kjelsberg."

Her er mitt opprinnelige innlegg om parkeringsproblemene: http://venstresida.net/?q=node/4186

I frontlina mot pseudovitenskap

ronny — Fri, 10 Mar 2023 09:25:44 +0100

I går hadde Universitetsforlaget sin årlige Trondheimsmiddag, hvor forlagsfolk, forfattere og bokhandlere ble samlet i en sosial-faglig setting, og underholdningen bestod i noen taler som blandet viktig innhold med en litt lettere form. Jeg ble invitert til å holde en tale om erfaringene med min bokutgivelse på forlaget, og legger selvsagt manuset ut også her.

Tale til Universitetsforlagets Trondheimsmiddag 9.3.2023

God kveld gode kolleger. Jeg ble bedt om å si noen ord om boka som vel er årsaken til at jeg er invitert på denne middagen i utgangspunktet - Teknologi og vitenskap - Historie, metode, etikk og miljø - og som kom med en etterlengtet og oppdatert andre utgave i fjor.

Den fås kjøpt på Akademika Gløshaugen for bare 679 kroner. Den står i en hylle merket "Humaniora", noe som er en traumatisk opplevelse for en fysiker, men man får ta livet som det kommer.

Jeg hører jo tidvis forfattere klage over dårlig salg og få lesere. Da bruker jeg å komme med følgende råd: Få boka satt opp som pensum på et obligatorisk førsteårsemne på et stort studium!

Og det rådet har jeg selvsagt fulgt selv. De siste årene har alle 10-12 hundre førsteårs bacheloringeniørstudentene ved NTNU hatt denne på pensum. Det eneste skåret i gleden er jo denne murrende bekymringen i nakken rundt om studentene faktisk *leser* pensum… Men jeg ser jo på royaltyberegningen at en del av dem kjøper den. Det er da en trøst.

Utenfor NTNU er det ingen som benytter hele boka, men det dukker opp et kapittel på pensum her og der i et og annet kompendium. Jeg oppdaget plutselig for litt siden at jeg var pensum på Forsvarets høgskole, og det er jo en vekstbransje om dagen.

En annen fordel med å få mange lesere rundt om i landet er jo også at en bok får litt oppmerksomhet, og det var det jeg egentlig tenkte å snakke til dere om i dag.

Det å få oppmerksomhet om en bokutgivelse er jo tidvis krevende. Heldigvis er jeg avdanka politiker og har gått på mange kurs i samt hatt en del erfaring med, å selge ting inn til media. Du må ha en vinkling som gjør det dagsaktuelt, og gjerne med konfliktfokus. Det at jeg gir ut en bok er ikke nyhetssak i seg selv. Dvs. det var det i lokalavisene på Røros, men ikke om man ønsker å nå litt bredere ut. Så da førsteutgaven kom i 2017 kjørte jeg den klassiske "ingeniørene har blitt detronisert av økonomer og jurister i samfunnsstyringa"-vinklinga og ringte noen journalister jeg kjente og fikk solgt det inn.

Jeg kunne nesten ikke kjøre samme linja en gang til på andreutgaven. (Eller, med den korte hukommelsen dagspressen har, kunne jeg jo sikkert det, men lell…) Heldigvis hadde boka fått litt annen oppmerksomhet i mellomtiden.

Når man blir lest av over tusen ingeniørstudenter hvert år, får man et bredt publikum. Man blir lest av studenter med all mulig ulik bakgrunn, inkludert alle slags politiske bakgrunner. Mange som jobber med vitenskap har opplevd de siste tiårene at enkelte fagområder har blitt svært politiserte, og at hele fagfelt som sådan har blitt lagt for hat av ulike ekstremister eller populister - eller også mer sentrumsorienterte politikere som bare vil forsøke å starte en kulturkrig eller to for å ta oppmerksomheten vekk fra den begredelige økonomiske utviklingen. Og dette gjelder ikke bare kritisk raseteori eller kjønnsforskning. Det gjelder i alle høyeste grad også et naturvitenskapelig tema som klimaforskning.

I en slik dannelsesorientert breddebok for ingeniørstudenter må jeg selvsagt også behandle klima og miljøproblematikk, og jeg må selvsagt formidle det vitenskapen faktisk sier om globale klimaendringer. Det viste seg å falle enkelte tungt for brystet.

Og siden dette er en bred fagbok som også omhandler noe vitenskapsteori og vitenskapelig metode var det nyttig og også diskutere klimafornektelse som fenomen i lys av begrepet "pseudovitenskap" som jeg hadde introdusert tidligere i boka. Det falt enkelte enda tyngre for brystet.

Her var det Universitetet i Agder som hadde brukt klimakapitlet i sitt kompendium hvor reaksjonen oppstod. Uten at jeg vil si det er noe spesielt med Agder. Eller? Uansett. En student hadde visstnok sendt kapitlet til organisasjonen "Klimarealistene" for kommentar.

"Klimarealistenes vitenskapelige råd" - selvmotsigelsene er sterke i denne organisasjonen - leverte prompte en rapport på 28 sider for å tilbakevise et bokkapittel på 10 sider. Sammen med rapporten sendte de strenge brev til UiA og Universitetsforlaget hvor de krevde boken trukket.

Dessverre var de fleste referansene i rapporten til en annen rapport fra Klimarealistene, så den falt på de mest grunnleggende punktene som jeg omhandler i bokas kapittel om kildekritikk. Så brevet ble ikke tatt til følge.

Da hyret Klimarealistene inn advokat og krevde på nytt boken trukket, og truet med rettssak på grunn av det de mente var den injurierende omtalen av to amerikanske fysikere som hadde mottatt masse stipender fra konservative klimafornektene tenketanker for å spre tvil om menneskeskapte klimaendringer.

Til det må man vel bare si som Michael Scott i The Office: So sue me!

Men det gjorde de selvsagt ikke. Aktører som Klimafornekteren er musa som brøler. På tross av hvordan de stadig klager på nettsidene sine over å ikke ha ytringsfrihet fordi de ikke blir invitert i NRK hver gang klima diskuteres, prøver de det de kan å skremme andre til taushet. Men budskapet jeg vil formidle her er: Slike aktører har ingen gjennomføringskraft. Vi har heldigvis verken Ungarske eller Trumpske tilstander i Norge.

Det de tvert imot gjorde, var å gi meg en perfekt vinkling når jeg skulle selge utgivelsen av andreutgaven inn i media! Alle vet at ingenting fyrer opp journalister som når noen blir forsøkt kansellert! Så da ble det to sider i Klassekampen, oppfølging i Khrono og Universitetsavisa, samt noen småsaker i noen mindre aviser før det dabbet av. Ikke så verst for noe som bare er en oppgradert versjon av en gammel bok!

Så konklusjonen, kanskje ikke forskningsbasert, men erfaringsbasert: De aktørene som skriker høyest ut om kanselleringskultur, er gjerne de som er kjappest til å forsøke å kansellere andre om de får muligheten til det.

Og om jeg skal gi noen tips til kolleger som risikerer å komme borti lignende miljø: ikke la dere skremme - heng slike aktører ut til tørk om dere kommer over dem, og bruk dem til egen bokpromotering. De er en gave!

Venstresida Faktasjekk: Julespessial!

ronny — Sat, 24 Dec 2022 09:52:59 +0100

Venstresida.net starter her vår egen faktasjekktjeneste, og gitt hvilken tid av året vi snakker om, har vi valgt et utsagn som har spredd seg over lang tid i både populærkulturen, på sosiale media og munn til øre, nemlig:

"Det er jul bare en gang for året"

I vår inngang til dette spørsmålet er det naturlig å begynne med det litt mer grunnleggende spørsmålet "Når er jula?", som kan deles opp i de to spørsmålene "Når starter jula?" og "Når slutter jula?".

På det første spørsmålet virker det å være en utbredt konsensus. Jula starter tradisjonelt når jula ringes inn kl 17.00 på julaften, den 24. desember.

På det andre spørsmålet, om når jula slutter, er kildene mer delt. Enkelte tradisjonelle kilder peker på "trettendedag jul" (6. januar) som den siste dagen av jula, mens andre peker mot den såkalte "tjuanddagen" (13. januar) som julas siste dag. Vi må har leve med at det finnes ulike tradisjoner, og en slags dobbelthet i dette siste spørsmålet. Som vi vil se påvirker likevel ikke dette konklusjonen på vår faktasjekk.

Vi kan nå konkludere med at jula varer fra 24. desember til enten 6. eller 13. januar. Det er likevel ikke nok til å avgjøre faktasjekken. Påstanden vi skal faktasjekke omhandler nemlig også et annet element, nemlig året.

På dette spørsmålet er det også rimelig konsensus. Enkelte år er såkalte "skuddår" og har en ekstra dag, men det er i slutten av februar og faller utenom tidsspennet hvor vi diskuterer "jul" og får slik ingen påvirkning på våre problemstillinger. Det er elles allment akseptert at året varer fra 1. januar til 31. desember.

Denne inndelingen av året ser vi griper rett inn i diskusjonen om jul. Året starter dermed med en periode med jul som varer fram til enten 6. eller 13. januar. Deretter følger en lang periode uten jul som varer det meste av året. Til slutt kommer det deretter en ny periode med jul som varer fra 24. januar til 31. desember.

Ut fra dette kan vi konkludere at det er jul to ganger om året, en gang i starten av året, og en gang i slutten.

Påstanden "Det er jul bare en gang om året" er dermed: Faktisk helt feil!

Julehefter på Krinken 2022

ronny — Tue, 13 Dec 2022 09:58:33 +0100

Som i etterhvert mange år nå, har venstresida.net sin faste julehefteanmelder også delt høydepunkter fra årets juleheftebunke på Norsk rikskringkastings Program 2 på radio.

Dette foregår i radioprogrammet Studio 2, og kan etter det som har blitt vanlig skikk i vår høyteknologiske hverdag, også lyttes på i etterkant av direktesendingen uten at du husket å sette kasetten på opptak ved å benytte deg av moderne interetteknologi. Det kan du gjøre enten via videoen over, eller ved å gå direkte til Rikskringkastingens internettsider her: https://radio.nrk.no/podkast/studio_2/l_d762590e-b631-47eb-a259-0eb63177...

God lytting, god lesning og god jul!