venstresida.net - Islamfrykt på nett - Kommentarer

Ronny — Tue, 06 Jun 2006 09:30:08 +0200

Og der var klipp-og-lim-djevelen tilbake.

87.248.0.63, dersom du mener det er noe galt med premissene mine, hvorfor tar du da ikke tak i det du mener er feil, slik som jeg gjorde med spørsmålene du kom med? Det ville muliggjort en konstruktiv debatt.

Dessverre velger du heller å komme med usaklige hentydninger om barnetro og hentyder dermed at min overbevisning er fullstendig irrasjonell, mens din egen selvfølgelig er fullstendig rasjonell - hva er poenget med å gå inn i en diskusjon dersom utgangspunktet ditt er slik? Deretter limer du inn en lang artikkel du ikke har skrevet selv, som til dels handler om helt andre ting. Forsøker du å skjule din engen mangel på rasjonelle argumenter i andre menneskers ordflom?

Kanskje jeg heller skulle lime inn "Kristendommen, den 10. landeplage" av Arnulf Øverland, for å overbevise deg om at DEN er roten til alt ondt i verden?

Kom tilbake, med en saklig kritikk av at USA ikke først og fremst legger sine egne strategiske interesser til grunn, og lite annet, når de opererer i Midt-Østen, så kan debatten fortsette. Som det er ser det dårlig ut.

Vidkund Langeland — Tue, 06 Jun 2006 01:05:20 +0200

Din premisser er gale Ronny men du vet det ikke, og det er kanskje ikke mulig med ditt verdensbilde å forstå det .
Litt alternativ tenkning kan bringe deg videre.
Det er kanskje naivt å tro at din barnetro kan rokkes.Pseudonym-spøken min har selvsagt ikke til hensikt å blokkere dine sanser.

Jeg foretok en rask og kanskje unøyaktig oversettelse av Enzensbergers artikkel fra Der Spiegel

Den radikal taper
Hans Magnus Enzensberger ser på typen av ideologisk avtrekker-mekanismene til den radikal loser - om amok morder, morder eller terrorist - og får ham til ham
I. Den isolert individ

Det er vanskelig snakke om loser, og det er dum ikke til. Dum fordi der ikke er noen endelig vinner og fordi hver av oss, fra stormannsgale Bonaparte til den siste tigger på gatene av Calcutta, møter den samme skjebne. Vanskelig fordi tilfredstille seg selv med denne metafysisk banalitet tar en lett utvei, da det ignorerer den sant eksplosiv dimensjon av problemet, den politisk dimensjon.

I stedet for faktisk se inn i den tusen ansikter av taper, sosiologen beholder til deres statistikk: median verdi, normal avvik, normal distribusjon. Det sjeldent forekommer til dem at de seg er blant tapere. Deres definisjoner er som å klø en sår: da Samuel Butler (1835-1902)sier, kløen og smerten bare blir verre. En ting er viss: Måte humaniteten organiserer seg Â– "capitalism", "konkurranse", "rike",
"globalisering" Â– ikke bare gjør antallet tapere øker hver dag, men som i noe stor gruppe, fragmentation snart sett i. I en kaotisk, unfathomable prosess, cohorts av den mindreverdig, den beseiret, den offre separerer ut. Loser aksepterer hans skjebne og oppgir seg; den offer krever tilfredsstillelse; den beseiret begynner forberede for den neste runde. Men den radikal loser isolerer seg, blir usynlig, vokter hans delusion, sparer hans energi, og ventetider for hans time komme.

De som tilfredstiller seg med formålet, materiell kriterier, indeksene av økonomene og den ødeleggende søkinger av empiricists, ikke forstår noe av den sann drama av den radikal loser. Hva andre tenker på ham Â– er de konkurrerer med eller brødre, eksperterer eller naboer, schoolmates, sjefer, venner eller fiender Â– er ikke tilstrekkelig motivering. Den radikal loser seg tar en aktiv del, han forteller seg: Jeg er en loser og bare en loser. Så lang som han ikke overbeviser av dette, liv behandler ham dårlig, han er fattig og maktesløs, han vet elendighet og nederlag, men han ikke blir en radikal loser til han velger domen av de som betrakter seg vinnere som hans egen.

Da før angrepet på verdenhandel Midtpunktet, politisk vitenskepsmann, sociologists og psykologer gjennomsøkt forgjeves for en pålitelig mønster. Verken fattigdom eller erfaringen av politisk undertrykkelse alene synes gi en tilfredsstillende forklaring for hvorfor ung folk aktivt søker ut død i en storartet blodig finale og sikter ta som mange folk med dem som mulig. Er der en phenotype som viser den samme karakteristikker i tidens løp og over all klasser og kulturer?
Ingen betalinger noe sinn til den radikal loser om de gjør ikke må det. Og følelseen er gjensidig. Så lang som han er alene Â– og han er meget mye alene Â– han ikke slår ut. Han kommer fram stillferdig, stille: en sleeper. Men når han tegner oppmerksomhet til seg og går inn i statistikken, da han tenner consternation grenser på sjokk. For hans meget eksistens minner den andre av hvordan lite det tar anbringe dem i hans posisjon. En makt selv hjelper loser om bare han vil akkurat gir opp. Men han ikke har noen hensikt av gjøre det, og det ikke ser ut som om han foretrekker noe assistanse.

Mange yrker tar loser som objektet av deres studier og som basisen for deres eksistens. Sosial psykologer, sosial arbeidere, sosial politikkeksperterer, criminologists, therapists og andre som ikke teller seg blant losers er arbeidsløs uten ham. Men med den best vilje i verdenen, klienten forblir uklar til dem: deres empathy vet tydelig-definert profesjonell grense. En ting de vet er at den radikal loser er hard få gjennom til og, til slutt, unpredictable. Identifiseringsden ene person blant hundre passere gjennom deres kontorer og surgeries som forbereder dra hele veien er mere enn de er i stand til. Kanskje de føler at dette er ikke akkurat en sosial utgivelse som reparert av bureaucratic Mulighet. For loser beholder hans ider til seg. Det er vanskelighetene. Han beholder ro og ventetider. Han lar ingenting vise seg, som er nøyaktigtt hvorfor han frykter. I historisk termer, denne frykt er meget gammel, men i dag det mere rettferdiggjør enn noensinne. Noen med den liten stump av kraft innenfor samfunnvilje leilighetsvis føler seg noe av den kjempestor destruktiv energi som ligger innenfor den radikal loser og som ingen intervensjonsboks neutralize, men godt-bety eller alvorlig det er.

Han eksploderer på noe øyeblikk. Dette er den eneste løsning til hans problem som han forestiller seg: en å forverring av den ond forhold under som han lider. Avisene kjører historier på ham hver uke: faren av to som drept hans kone, hans liten barn og til slutt seg. Utenkelig! En overskrift i den lokal kapittel: En familieTragedie. Eller mannen som plutselig sperrer seg i hans leilighet, ta verten, som villet ha penger fra ham, som hans hostage. Når politiet til slutt kommer seg til scenen, han starter skyte. Han da sier "kjører amok", en ord lånt fra Malayan. Han dreper en offiser før bryting sammen i dusjen av kuler. Hva utløst denne eksplosjon forblir uklar. Hans kones n orgelei kanskje, støyende naboer, en argument på pub, eller banken kansellere hans lån. En disparaging bemerkning fra en overlegen er nok få den mann til mann en tårn og starttenning på noe som helst som flytter utenfor supermarket, ikke til tross for men nøyaktigtt på grunn av faktum som denne massacre akselererer hans egen slutt. Hvor på jorden gjorde han får den bearbeidende pistol fra?

Endelig, denne radikal loser Â– han er akkurat femten og å haing en hard tid med hans flekker Â– endelig, han er hoved# over liv og død. Da, i newsreaders ord, han "dør på hans egen hender" og undersøkerne blir ned arbeide. De finner et par videoer, et par forvirret journaladganger. Foreldrene, naboer, lærere ikke lagt merke til noe uvanlig. Et par dårlig grader, for sikker, en viss reticence Â– gutten ikke snakket mye. Men det ikke er noen grunn skyte døde en dusin av hans schoolmates. Eksperterene leverer deres domer. Kulturell kritikere fører frem deres argumenter. Uunngåelig, de taler av en "debatt på verdier". Letingen grunn grunder ikke kommer til noe. Politikere uttrykker deres forferdelse. Konklusjonen når at det var en isolert tilfelle.

Dette er riktig, da culprits alltid isolerer individer som ikke funnet noen tilgang til en kollektiv. Og det er ukorrekt, da isolert tilfeller av denne type blir mere og mere hyppig. Denne økning leder en konkludere at det er mere og mere radikal losers. Dette er forfalt til den såkalt "stat av ting." Dette refererer like til verdenmarkedet eller til en forsikringsselskap som nekter betale.

Men noen ønske forstå den radikal loser godt anbefaler dra litt ytterligere rygg. Avanserer ikke anbringer en slutt til menneskeå liding, men det forandrer seg det på i ingen måte. Over den forløpen to århundrer, den mere vellykket samfunn slåss for og etablert ny retter, ny forventninger og ny krav. De gjort borte med anelsen av en uunngåelig skjebne. De anbringer begreper som menneskelig verdighet og menneskelig like på dagsordenen. Den har democratized kampen for anerkjennelse og våknet forventninger av likestilling som de er ute av stand til oppfylle. Og samtidig, de sjekket den inequality bestandig demonstrerer til all den planets beboere avrunder klokken på hver fjernsynskanal. Derfor, med hver trinn av framgang, folks kapasitet for skuffelse øker deretter.

"Hvor kulturell framgang er ekte vellykket og syk kurerer, denne framgang sjelden mottar med begeistring," bemerker filosofen Odo Marquard (bok) : "Istedenfor, de er tar for gitt og oppmerksomhetsfokuser på de syk at forblir. Og disse syk å forbliing er gjenstand for loven av økningsergrelse. Jo mere negativ deler forsvinner fra ralitet, desto mere ergre å forbliing negativ deler blir,nøyaktigtt på grunn av denne nedgang i antall."

Dette er en underdrivelse. For hva vi behandler her er ikke ergrelse, men murderous raseri. Hva loser er obsessed med er en sammenlikning som aldri arbeider i hans favør. Da ønsket for anerkjennelse ikke vet noen grenser, smerteterskelen uunngåelig synker og affronts blir mere og mere uutholdelig. Irritabiliteten av loser økninger med hver forbedring som han legger merke til i den mye andre. Yardstick er aldri de som er verre av enn seg. I hans øyne, det er ikke de som bestandig fornærmer, ydmyket og ydmyket, men bare noensinne ham, den radikal loser.

Spørsmålet med hensyn til hvorfor dette er slik bare tilføyer til hans torment. Fordi det sikkert ikke er hans egen feil. Det er ufattelig. Som er hvorfor han finner den skyldiger som er ansvarlig for hans tilstand.

Men hvem er disse omnipotent, navnløs angripere? Kastet rygg helt på hans egen ressurser, svaret til denne kjeftete spørsmål er hinsides den isolert individ. Om ingen ideologisk program kommer til hans hjelp, da hans leting usannsynlig forlenger til den videre societal kontekst, se istedenfor til hans øyeblikkelig omgivelser og finne: den urettferdig overlegen, den unruly kone, den dårlig nabo, conniving co-arbeider, den ubøyelig offentlig tjenestemann, den doktor som nekter gi ham en medisinsk sertifikat.

Men kan han ikke også er vende mot machinations av en usynlig, anonym fiende? Da loser ikke liter på hans egen erfaring: han faller tilbake på ting han hørt ett eller annet sted. Få folk har presangen av å oppfinne en delusion for seg som monterer deres behov. Følgelig, loser oftest stikker til stoff som flyter fritt innenfor samfunn. Den truende krefter som er ut få ham er ikke hard plassere. Den vanlig mistenkt er utlendinger, hemmelighetstjenester, Kommunister, Amerikanere, stor korporasjoner, politikere, unbelievers. Og, nesten alltid, Jødene.

En stund, denne type av delusion fører loser lettelse, men det ikke er kyndig til faktisk pacify ham. På lengre sikt, det er hard hevde oneself i ansiktet av en fiendtlig verden, og han aldri helt befrir seg av mistanken at det er en enklere forklaring, nemlig at han er ansvarlig, som hans ydmykelse er hans egen feil, som han ikke fortjener esteem han krever, og at hans egen liv er verdiløs. Psykologer kaller denne lidelse "identifisere med angriperen". Men hva er at antatt bety? Det sikkert ikke har noen å bety for loser. Men om hans egen liv er verdiløs, hvorfor skal han bekymrer seg om livene av andre?

"Det er min feil." Â– "Den andre er ansvarlig." Disse to krav er ikke gjensidig eksklusive. Im gegenteil, de forsterker hverandre. Den radikal loser er ute av stand til tro hans utvei av denne ondskapsfull krets, og det utgjør kilden av hans forferdelig kraft.

Den eneste utvei av dilemmet smelter ødeleggelse og selv-ødeleggelse, aggresjon og auto-aggresjon. På den ene hånd, forØyeblikket av hans eksplosjon, loser for en gangs skyld erfarer en følelse av sann kraft. Hans fungerer tillater ham triumfere over andre ved å utslette dem. Og på den andre, han gjør rettferdighet til den reverserer av denne følelse av kraft, mistanken som hans egen eksistens er verdiløs, ved å anbringe en slutt til det.

Som en ytterligere bonus, fra øyeblikket han tyr til bevaepnet kraft, den ytre verden, som aldri vet noe som helst om ham, tar legger merke til av ham. Mediene sjekker han bevilger en enorm grad av publisistet Â– selv om det er for akkurat 24 timer. Fjernsyn sprer seg propaganda for hans fungerer, følgelig oppmuntre potensial imitators. For mindreårig, som vist ved begivenheter i forente Stater spesielt, fristelsen dette representerer er hard motstå.

Logikken av den radikal loser ikke grepet i termer av felles mening. Felles mening siterer instinktet av selv-bevaring som om det var en unquestionable faktum av natur, være tar for gitt. Mens faktisk, det er en skjør anelse, helt ung i historisk termer. Selv-bevaring refererer Til ved Grekerene, ved Hobbes og Spinoza, men det ikke betrakter som en rent naturlig driv. Istedenfor, gi til Immanuel Kant... , "først plikten av den menneskelig enkel mot seg i den kvalitet av hans animalness er selv-bevaring i hans dyrnatur." Bare i nittende århundret gjorde denne plikt blir en inviolable faktum av naturlig vitenskap. Få avveket fra denne sikt. Nietzsche protestert den physiologists unngår, "reparere instinktet av selv-bevaring som den avgjørende instinkt av en organisk å være." Men blant de som alltid heller overlever, hans ord alltid falt på døv øre.

Historien av ider til side, humanitet aldri synes ventet enkel liv behandlet som den høyest god. All tidlig religier fast stor forretning ved menneskelig offer. Senere, martyrer meget vurderte. (Gi til Blaise Pascals fatal maksime, en "bare tror vitner som tillater seg drept.") I mest kulturer, helter fått berømmelse og ære for deres fearlessness i ansiktet av død. Til masseslaktet av verdenKrig jeg, sekundær skoleelever lærer den beryktet vers fra Horace gir til som er søt og hederlig dø for en fatherland. Andre krevd den transport var nødvendig, men ikke bli levende; i løpet av den Kald Krig det var de som skreket "Bedre døde enn rød!" Og hva, under fullkomment sivil forhold, er vi tenke på tightrope walkers, ekstrem sporter, motor løper om kapp, polarutforskning og annen former av potensial selvmord?

Tydelig, instinktet av selv-bevaring er ikke opp til mye. Den bemerkelsesverdig ømhet av den menneskelig art for selvmord, i tidens løp og over all kulturer, er bevis nok av dette. Ingen taboo og ingen trussel av straff vært kyndig beholder folk fra å ta deres egen liv. Denne tendens ikke kvantifisert. Noe forsøk gripe det ved hjelp av statistikk svikter på grunn av den kjempestor antall unrecorded tilfeller.

Sigmund Freud prøvd løse problemet teoretisk, på en ustabil empirisk basis, ved å utvikle hans begrep av døddriven. Freuds hypotese uttrykker mere tydelig i den fortrolig gammel visdom som situasjoner oppstår i hvilken mennesker foretrekker en forferdelig slutt til (virkelig eller tenkt) skrekk uten slutt.

II. Kollektivet

Men hva skjer når den radikal loser overvinner hans isolasjon, når han blir sosialisert, finner en loser-hjem, fra som han venter ikke bare forstå men også anerkjennelse, en kollektiv av folk som seg som oensker ham velkommen, som trenger ham?

Da, den destruktiv energi som ligger innenfor ham multipliserer Â– hans unscrupulousness, hans amalgam av død-ønske og megalomania Â– og han redder fra hans powerlessness ved en fatal mening av omnipotence.

For dette finne sted aber en type av ideologisk avtrekker krever tenne den radikal loser og får ham til ham. Som historieutstillinger oss, tilbud av denne type aldri vært kort sagt forsyning. Deres innhold er av den minst betydning. De er religiøs eller politisk doktriner, nationalist, kommunist eller racist dogmer Â– noe form av sectarianism, men bigoted, er i stand til mobilisering den latent energi av den radikal loser.

Dette gjelder ikke bare til rangen og arkiv men også til deres kommandanter, hvis tiltrekning baserer i skrur på deres egen selv-definisjon som obsessive losers. Det er nøyaktigtt lederens deluded karaktertrekk i som hans tilhengere anerkjenner seg. Han riktig anklager av være kynisk og å kalkulering. Det er bare naturlig at han forakter hans tilhengere. Han forstår dem all altfor godt. Han vet de er losers Og, til slutt, han følgelig betrakter dem verdiløs. Og da Elias Canetti anbringer det siden en halv århundre, han derfor tar fornøyelse i iden som hvis mulig, alle ellers, samt hans tilhengere, møter deres død før han seg henger eller fortært ved brann i hans bunker.

På det nåværende tidspunkt, ved siden av mange annen eksempler fra historie, en ikke hjelper være mint av den Nasjonal sosialistprosjekt i Tyskland. På slutten av Weimar Republikk, stor kapittler av befolkningen så seg som losers. Den objektiv data forteller en klar historie. Men den økonomisk krise og massearbeidsløshet sannsynlig ikke vært nok føre Hitler drive. For at skje, det tok propaganda siktet på den subjektiv faktor: slaget handlet til folks stolthet ved nederlaget av 1918 og Traktaten av Versailles. Mest Tysk søkt skylde andre: den seierrik krefter, den "global Capitalist-bolshevistsammensvergelse" og framfor alt, selvfølgelig, den evig scapegoat, Judaism. Tormenting føle av å være i posisjonen av loser bare kompenserer for ved forfølging en anstøtelig strategi, ved å søke tilflukt i megalomania. Fra begynnelseen, Nazis underholdt delusions av verdenherredøme. Som slik, deres mål var boundless og ikke-omsettelig. I denne mening, de var ikke bare uvirkelig, men også ikke-politisk.

Å konsultering en kart aldri drog være nok overtale Hitler og hans tilhengere som kampen av en liten Europeisk land mot resten av verdenen var håpløs. Im gegenteil. Den radikal loser ikke har noen anelse av oppløsningskonflikter, av kompromiss som involverer ham i en normal nettverk av interesser og defuse hans destruktiv energi. Jo mere håpløs hans prosjekt, desto mere fanatisk han klynger til det. Det er grunner frykte at Hitler og hans tilhengere var interessert ikke i seier, men i radicalizing og eternalizing deres egen status som losers.

Deres pent opp sinne sendedd ut seg i en krig av unprecedented ødeleggelse mot all de andre som de skyldt for deres egen nederlag. Først og forrest, det var en materie av å ødelegge Jødene og motstanderne av 1919. Men de sikkert ikke hatt noen hensikt av å skåne Tysk. Deres aktuell formål var ikke seier, men eliminasjon, undergang, kollektiv selvmord, den forferdelig slutt. Der ikke er noen annen forklaring for måten Tysk slåss på i verdenKrig II like til den siste haug av rubble i Berlin. Hitler seg bekreftet denne diagnose da han sagt at den Tysk folk ikke fortjente overleve. På en kjempestor kostnad, han oppnådd hva han villet ha Â– han tapt. Men Jødene, Skene, Russerne, Tysk og all den andre er enda rundt.

Den radikal loser ikke forsvinner enten. Han er stille blant oss. Dette er uunngåelig. På hver kontinent, det er ledere som oensker ham velkommen med åpen armer. Bortsett fra at i dag, de er meget sjeldent tilknyttet med staten. I denne felt også, privatization lager betydelig avanserer. Skjønt det er myndigheter som har på deres ordning den stor potensiale for extermination, statlig forbrytelse i den konvensjonell mening er nå på den defensiv verdensomspennende.

Datere seg, få loser-kollektiver har drevet på en global målestokk, selv om de regnet med internasjonal strømninger av kontanterer og våpenforsyninger. Men verdenen vrimler med lokal grupper hvis ledere det viset til som warlords eller guerrilla ledere. Deres selv-utnevnt militser og paramilitary gjenger liker pryde seg med tittelen av en frigjøringsorganisasj0n eller annen revolusjonær egenskaper. I noe medier, de det viset til som opprørere, en euphemism som sannsynlig smigrer dem. Pussende Sti, MLC, RCD, SPLA, ELA, LTTE, LRA, FNL, IRA, LIT, KACH, DHKP, FSLN, UVF, JKLF, ELN, FARC, PLF, GSPC, MILF, NPA, PKK, MODELL, JI, NPA, AUC, CPNML, UDA, GIA, RUF, LVF, SNM, ETA, NLA, PFLP, SPM, LAR, ONLF, SSDF, PIJ, JEM, SLA, ANO, SPLMA, RAF, AUM, PGA, ADF, IBDA, ULFA, PLFM, ULFBV, ISYF, ...

"Forlater" eller "Rett", det Lager ingen uvanlig. Hver av disse bevaepnet rabbles kaller seg en hær, skryt av brigades og commandos, selv-viktig utgi bureaucratic communiqu es og boastful krav av ansvar, fungere som om de var representantene av "massene". Å være overbevist, som radikal losers, av verdiløsheten av deres egen liv, de ikke bekymrer seg om livene av noen ellers enten; noe angår for overlevelse er utenlandsk til dem. Og dette gjelder like til deres motstandere, til deres egen tilhengere, og til de med ingen engasjement whatsoever. De har en penchant for kidnapping og myrdingsfolk som prøver lette elendigheten av regionen de er terrorizing, skyte hjelparbeidere og doktorer og brenne ned hver siste sykehus i området med en seng eller en scalpel Â– for de har vanskeligheter skjelne mellom mutilation og selv-mutilation.

Men ingen av disse mobber beholder opp med globalization. I tilfeller hvor deres ideologisk exploitation fokuser på nasjonal og etnisk konflikter, dette er bare naturlig. Men siden sammenbruddet av Sovjetunionen, grupper se seg i tradisjonen av internationalism tapt støtten av en superpower i termer av propaganda og logistikk. Under trykket av global hovedstad, de forlatett deres fantasier av verdenherredøme og nå krav bare representere interessene av deres lokal clientele.

Da denne snitt-av punkt, bare en voldelig bevegelse vært i stand til å fungering globalt Â– Islamism. Det foretar en stor målestokk forsøk til siphon av den religiøs energi av en verdentro med omkring 1.3 milliardtroende som er ikke bare enda meget meget levende, men som selv i rent demografisk termer også utvider seg på hver kontinent. Skjønt denne Umma er gjenstand for meget indre fragmentation og dårlig berørt ved nasjonal og sosial konflikter, ideologien av Islamism er en ideell mulighet av mobilisering radikal losers på grunn av måten det amalgamates religiøs, politisk og sosial motiver.

En ytterligeret løfte av suksessløgner i bevegelsens organizational modell. Skru dets rygg på den streng centralism av tidligere grupper, det erstatter omniscient og omnipotent sentral komite med en fleksibel nettverk: en meget original nyskapning som er helt av dets tid.

Au~er dette aber Islamists er fullkomment glad til plunder arsenal av deres forgjengere. Det ofte overser at moderne terrorism er en Europeisk oppfinnelse av nittende århundret. Dets mest viktig forfededre kom fra Czarist Russland, men det også ser tilbake på en lang historie i Vest Europa. I nylig tider, venstre-vingen terrorism av 1970 beviser en kilde av inspirasjon, med Islamists å låning mange av dets symboler og teknikker. Stilen av deres kunngjøringer, bruken av videoregistreringer, emblematic betydning av Kalashnikov, selv gestusene, kroppspråk og kjole, all dette viser seg hvor mye de lært fra disse vest rollemodeller.

Det er også ingen forveksler annen likheter, slik som fixation med skrevet myndigheter. Stedet av Marx og Lenin tatt av Koran, referanser lager ikke til Gramsci men til Sayyid Qutb. I stedet for den internasjonal proletariat, det tar som dets revolusjonær emne Umma, og da dets avant-garde og selv-utnevnt representant av massene det tar ikke Selskapet men den allment deler seg conspiratorial nettverk av Islamist kjempere. Skjønt bevegelsen tegner på eldre retorisk former som til utenforstående lyder høy-fløyet eller stor-mouthed, det skylder mange av dets id ees reparerer til dets Kommunistisk fiende: Historie adlyder rigid lover, seier er uunngåelig, deviationists og forrædere utsetter og da, i fin Leninist tradisjon, bombarded med rituell fornærmelser.

Bevegelsens liste av yndlingsfiender er også kort på overraskelser: Amerika, den dekadent Vestlig, internasjonal hovedstad, Zionism. Den lister fullføre opp ved den unbelievers, det sier å forbliing 5.2 milliardfolk på planeten. Ikke glemmende apostate Muslims som funnet blant Shiites, Ibadhis, Alawites, Zaidites, Ahmadiyyas, Wahhabis, Druze, Sufis, Kharijites, Ishmaelites eller annen religiøs fellesskap.

III. Spectacle

I en respekt aber Islamists er uten tviler en tjue-først-århundre fenomen: hvor deres forståelse av mediene angår, de lar deres forgjengere være fjern bak. Tidligere disippel av skrekk også litt på "propaganda gjennom tiltak", men typen av verdensomspennende oppmerksomhet oppnådd i dag ved en nebulous gruppere som Al Qaida ikke bevilget til dem. Utdannet ved fjernsyn, datateknologi, Internet og reklamering, Islamist skrekk nå blir høy seervurderinger enn noe fotballverdenKopp. Den all-viktig massacres iscenesetter i Hollywood-Inspirert stil, modellert på katastrofefilmer, splatter filmer og vitenskapfiksjon thrillers. Dette også er bevis av en avhengighet på den hatet Vest. I medierutgangen av terrorism, Samfunnet av Spectacle som beskrevet ved den Situationists kommer inn i dets egen.

Mere betydningsfull stille aber er den strategisk bruk av selvmordangrep, en invincible våpen som ikke sett av surveillance satellitter og som er deployed praktisk hvor som helst. Det er også ekstremt billig. I tillegg til disse fordeler, denne form av skrekk også utøver en uimotståelig tiltrekning på den radikal loser. Det tillater ham samle ødeleggelse og selv-ødeleggelse samtidig som å fungere ut begge hans megalomaniac fantasier og hans selv-hater. Cowardice er den siste ting han anklaget av. Motet som er hans kjennetegn er motet av fortvilelse. Hans triumf består i faktum som han verken slåss eller straffet, da han tar vare på at seg.

Mot hva den Vestlig kommer fram tro, den destruktiv energi av Islamist tiltak dirigerer hovedsakelig mot Muslims. Dette er ikke en taktisk feil, ikke en tilfelle av "collateral skade". I Algeria alene, Islamist skrekk koster livene av minst 50,000 medAlgerians. Annen kilder taler av som mange som 150,000 mord, skjønt den militær og den hemmelig tjenester også involveredde. I Iraq og Afghanistan også antallet Muslim offre fjern outstrips dødavgiften blant utlendinger. Dessuten, terrorism vært meget ugunstig ikke bare til avbildet av Islam men også til den levende forhold av Muslims omkring verdenen.

Islamists er da likeglad om dette da Nazis var om undergangen av Tyskland. Som avant-garde av død, de ikke har noen henseende for livene av deres medtroende. I øynene av Islamists, faktum som mest Muslims ikke har noen ønske blåse seg og andre himmel høy bare drar vise seg at de fortjener ingen bedre enn likvidert seg. Etter all, den sikter av den radikal loser lager som mange annen folk inn i losers som mulig. Da Islamists ser det, faktum som de er i minoriteten bare er fordi de er den valgt få.

Eksperterer omkring verdenen er ikke den eneste undre seg hvordan Islamist bevegelse rekrutterer slik mange activists med dets løfter, fjern outdoing dets verdslig konkurrent. Ingen klar svar er i sikt. All at er klar er at det er forklaringer i historien av Arab sivilisasjon som føredd frem verdenreligiet av Islam. Denne sivilisasjon nådd dets apogee ved tiden for Caliphate. På denne tiden, det var fjernt overlegen til Europa i militær, økonomisk og kulturell termer. Arab verden sikter denne periode med disig-eyednostalgi; selv i dag, 800 år senere, det leker en sentral rolle i konsentrasjonen av regionen. Ved innblandingsav perioden, kraften, prestisjen, den kulturell og økonomisk vekt av den Arab verden vært i stadig tilbakegang. Slik en enestående demise er en gåte og en sår punkt, generere en akutt mening av tap. Den Indiansk-Født Muslim dikter Hussain Hali (1837-1914) uttrykt dette i hans episk dikt Ebb og Strømning av Islam:

"Historikerne gjøre forskning i dag
hvis vitenskapelig metoder er praktfull,
som søkke arkivene av verdenen
og undersøker overflaten av jorden Â–
Arabs fuelled brannen i deres hjerter,
deres hurtig gang lærte fra Arabs."

Å seing ned fra denne høy grunn, Hali beskriver tilbakegangen med tiden, i adskillige strofer, lesten av som leser:

"Vi er verken trustworthy myndighetstjenestemenn
eller stolt mot hoffmenn,
vi ikke tjener respekt i vitenskapene,
eller gjør vi utmerker seg i håndverker og industri."

Det er ikke lett anbringe oneself i posisjonen av en kollektiv som erfarer en slik undergang forlenge over en periode av hundrevis av år. Ingen under skylden anbringer på en fiendtlig ytre verden i formen av Spanjolene, Crusaders, Mongols, Ottomans, den Europeisk kolonial krefter og den Amerikansk rike. Men annen samfunn slik som India, Kina og Korea lidd ingen mindre under regelen av angripere og fra angrepene og overfall av utenlandsk krefter. Men til tross for dette, de vellykket vendt mot utfordringene av modernitet og steget bli viktig spillere på en global målestokk. Spørsmålet derfor uunngåelig oppstiller seg med hensyn til endogenousÅ rsak til undergangen av Arab verden. Så lang som denne spørsmål forblir ubesvart, Arab verdens enorm vitenskapelig, teknisk og industriunderskudd forblir uforklart og uforklarlig.

Arab verdens mening av stolthet skader ikke bare av militærmindreverdighet til Vest. Fjern verre er støtet av intellektuell og materiell avhengighet. I den siste 400 år, ikke en enkel bemerkelsesverdig oppfinnelse laget av den Arabs. Rudolph Chimelli siterer en Iraqi forfatter som ordspråk: "Om en Arab oppfunnet dampmaskinen i den 18 århundre, det ikke bygger." Ingen historiker motsier ham. Denne mulighet som for noe Arab som bekymrer seg tenke på det, den meget objekt på hvilken daglig liv i Maghreb og MidtØst avhenger representerer en unspoken ydmykelse Â– hver fridge, hver telefon, hver kraftstikk-kontakt, hver skrujern, ikke nevne hei-teknologiprodukter. Selv parasitic oljestater, frittering borte deres fremtidig sikkerhet, tvinger importere teknologien fra i utlandet; uten Vest geologists, boringseksperterer og sivil ingeniører, flåter av tankere og raffinerier de vil ikke en gang er i stand til å utnytting deres egen ressurser. I denne lys, selv deres rikdom er en forbannelse som bestandig minner dem av deres avhengighet. Ikke inkluderer inntektene fra råolje, den økonomisk prestasjon av den hel Arab verden i dag opptellinger for mindre enn det av en enkel Finnish telekommunikasjonsselskap.

Arab verden viser seg liknende uproduktiv hvor dets politisk institusjoner angår. Importert former av nasjonalisme og sosialisme sviktet overalt, og demokratisk rører er rutinemessig nipped i knoppen. Selvfølgelig, teppeuttalelser av denne type bare sikter si noe om staten av hele den. De forteller oss ingenting om enkel dyktigheter, det er emne over hele verden til den genetisk normal distribusjon. Men i mange Arabiske land, noen som uttrykker uavhengig ideer anbringer deres egen liv på risiko. Som er hvorfor mange av den best vitenskapsmann, ingeniører, forfattere og politisk thinkers lever i eksil, en hjernesluk som sikkert sammenliknet med utvandringen av Jødisk eliter fra Tyskland i 1930, og som er sannsynlig ha liknende fjern-nå konsekvenser.

Skjønt metodene av undertrykkelse som er vanlig i Arab land refererer tilbake til tradisjonene av orientalsk despotisme, i denne felt også den unbelievers bevist indispensable som lærere. Fra bearbeidende pistoler gjennom forgifte gass, de oppfunnet og eksportert all den våpen som brukt i Arab-islamicverdenen. Arab herskere også studert og valgt metodene av GPU og Gestapo. Og selvfølgelig, Islamist terrorism er også maktesløs gjøre uten slik låner. Dets hel teknisk arsenal, fra explosiv til satellitttelefoner, fra luftfartøy til fjernsynsfotoapparater, kommer fra den hatet Vest.

At slik en all-omfattende avhengighet erfarer da uutholdelig gir perfekt mening. Spesielt blant forskjøvet migrants, uansett deres økonomisk situasjon, konfrontasjonen med Vest sivilisasjon Bly til en varende kultursjokk. Den tydelig superabundance av produkter, meninger, økonomisk og seksuell alternativbly til en dobbel bind av tiltrekning og avledning, og adlydelseshukommelsen av backwardness av en egen kultur blir uholdbar. Konsekvensene for en egen mening av selvfølelse er klar, da er trangen kompensere ved hjelp av sammensvergelsesteorier og fungerer av hevn. I denne situasjon, mange folk ikke motstår fristelsen av Islamists' tilbud straffe andre for deres egen svikter.

Løsninger til dilemmet av Arab verden ikke er av noen interesse til Islamism, som ikke drar hinsides nektelse. Strengt å taling, det er en ikke-politisk bevegelse, da det ikke lager noen omsettelig krav. Anbringer sløvt, det liker majoriteten av planetens beboere, all den unbelievers og apostates, til capitulate eller drept.

Denne brennende ønske ikke oppfylt. Den destruktiv energi av den radikal losers er utvilsom tilstrekkelig drepe tusen, kanskje hundrevis av uskyldige sivilister i tusenvis og forårsake vare skade på sivilisasjonen på som de erklært krig. En indikasjon av den potensial støt av et par dusin menneskebomber er nivået av dag-til-dag styringer som kommer være normen.

Men dette er faktisk den minst av den tap til sivilisasjon så resultatet av terrorisme. Det skaper en generell atmosfære av frykt og utløser mot-reaksjoner basert på panikk. Det øker kraften og innflytelse av den politisk politi, av den hemmelig tjenester, av våpenindustrien og av privat operativsikkerhetstiltak ; det oppmuntrer å passering av i stigende grad repressive lover og bly til tapet av hardt vunnet friheter. Ingen sammensvergelsesteorier krever forstå at det er folk som ønsker disse konsekvenser velkommen av skrekk. Ikke det er noe bedre enn en ytre fiende med som rettferdiggjøre surveillance og undertrykkelse. Hvor dette leder vist seg ved eksempel på Russisk intern politikk.

Islamistene betrakter alt det som en suksess. Men det skaper forskjell I de aktuelle kraftforhold. Selv den flott angrep på verdenshandelens Midtpunktet ristet ikke overhøyheten til USA. New York Børs åpnet igjen Mandagen etter angrepene, og den langsiktig virkning på den internasjonal økonomisk system og verdenhandel var minimal.

Konsekvensene for de Arabiske samfunn, på den annen side, er fatal. For den mest å ødelegging langsiktig virkninger er født ikke ved Vest, men ved religiet i hvis kaller Islamists fungerer. Ikke akkurat tilflukter, asyl søkere og immigranter lider derfor. Hinsides noe mening av rettferdighet, hele folk betaler en kjempestor pris for tiltakene av deres selvutnevnt representanter. Ideen som deres utsikter, som er dårlig nok da det er, forbedrer gjennom terrorisme er absurd. Historien byr ikke på noen eksempel av en regressiv samfunn som har kvalt dets egen produktiv potensialet i stand til overlevelse på lengre sikt.

Prosjektet av den radikal loser, som for tiden sett i Iraq og Afghanistan, består av organisering selvmordet av en hel sivilisasjon. Men sannsynligheten av deres lykkes i en ubegrenset generalisering av deres dødskult er ubetydelig. Deres angrep representerer en permanent bakgrunnrisiko, som vanlig daglig døder tilfeldigvis på gatene, til som vi har blir vant.

I en global samfunn som bestandig produserer nye tapere, og dette er noe vi lever med.

Artikkelen opprinnelig kommet fram på tysk i Der Spiegel på November 7, 2005.

http://print.signandsight.com/features/493.html

Ronny — Mon, 05 Jun 2006 11:03:03 +0200

"Men navnet skjemmer ingen."
- Hadde dette vært sant hadde vel din lille pseudonym-spøk vært ganske poengløs, eller hva?

"Som anonym ikke folkevalgt tar jeg meg betydlige friheter."
- Jeg tror det er friheter av denne typen som gjør at mange (de fleste?) nett-debatter degenererer til anonym skittkasting som ingen får noe konstruktivt ut av.

"Er det kurderners,sija-muslimenes eller sunni-arabernes utenlandske støttespillere som hjelper Quislingene i Irak?"
- Har disse folkegruppene noen utenlandske støttespillere som er aktivt inn i Irak nå? Her legger du premisser til grunn for spørsmålet som ikke er trivielle.

Du påstår her (dersom jeg tolker deg riktig):
1) USA m. haleheng er støttespillere for de gruppene du ramser opp. Dette er jeg ikke enig i. Ikke reelt i alle fall, selv om de selvsagt sier de er det. Jeg tror USAs tilstederværelse i regionen, i dag og historisk, har gjort situasjonen mye verre for de fleste som bor der.

2) USA rukla (og deres tilhengere) har som primærmål å innføre et "vestlig-style"-demokrati i Irak. Dette tror jeg heller ikke særlig på. USA støtter gjerne udemokratiske regimer så lenge de er USA-vennlige. Det Irakiske folket er ikke spesielt USA-vennlige om dagen (etter at stadig fler opplever hvordan okkupasjonsstyrkene slakter sivile for fote, og behandler irakere som dyr), så et virkelig demokrati i Irak i dag ville bety en svekkelse av USAs interesser i regionen.

Dersom USA kan få et skinn-demokrati som er USA-vennlige, synes de nok det er det beste, men det spørs dessverre om de ikke har herjet så mye der nede nå, at det vil gå lang tid før det kan bli noe slags stabilitet.

Disse spørsmålene må besvares før man kan legge til grunn det du gjør i spørsmålet ditt.

Vidkund Langeland — Mon, 05 Jun 2006 10:05:46 +0200

Enig.Men navnet skjemmer ingen.
Det var bare et pedagogisk poeng.
Som anonym ikke folkevalgt tar jeg meg betydlige friheter.
Er det kurderners,sija-muslimenes eller sunni-arabernes utenlandske støttespillere som hjelper
Quislingene i Irak?
Tilhengere av samme type demokrati som Japan og Tyskland har i dag er Quislinger?

Ronny — Fri, 02 Jun 2006 12:59:41 +0200

Begrepsbruk er viktig. Quisling var en høyreekstrem fascist som samarbeidet med okkupasjonsstyrkene i deres undertrykking av lokalbefolkningen. Hvorvidt et slikt stempel stemmer brukt på Irakiske soldater som samarbeider med USA vil selvsagt komme an på hvilke politiske analyser/vurderinger du legger til grunn.

Det som er helt sikkert, er at det ikke stemmer brukt på Langeland, slik som du gjør. Han tilhører ikke høyresida, og samarbeider ikke med noen okkupasjonsstyrke. Jeg vil slik si at du med din quisling-bruk dummer deg ut betraktelig mer en Langeland noen gang har gjort.

Vidkund Langeland — Thu, 01 Jun 2006 12:00:04 +0200

http://nyhederne.tv2.dk/article.php?id=4196806
Det er feil å bruke ordet quisling.
Men jeg er ikke i tvil om at at Naser Khader
oppfattes som en quisling av 2 av de barnehageansatte.

http://sydsvenskan.se/varlden/article145693.ece

Vem skulle han då fÃ¶redra som sÃ¤llskap på en Ã¶de Ã¶, imamen Abu Laban eller Dansk folkepartis ledare Pia Kjærsgaard? Â– Pia Kjærsgaard, svarar Naser Khader blixtsnabbt med ett brett leende.Â– Hon har i alla fall aldrig kallat mig fÃ¶r en råtta.

Det er åpenbart at Naser Khader ser den palestinske frihetskjemper Abu Laban som farligere enn Pia Kjærsgaard.

Vidkund Langeland — Thu, 01 Jun 2006 11:05:47 +0200

Så kunne resten av oss leve i litt mer fred og fordragelighet?
Enig Ronny ,vi må vei våre ord.

Ronny — Thu, 01 Jun 2006 08:49:07 +0200

Hallgeir:
Denne siste posten må du forklare. Først kommer du med et eksempel som tydelig viser hvor brungrumset det danske samfunnet begynner å bli, og så snur du tvert om, og begynner med usaklig hets, og å dytte Quisling-navnet på de du ikke liker.

Anstendighet er en betingelse for integrasjon sier du - samtidig med at du selv er uanstedig. Skjønner du virkelig ikke poenget med at ekstreme høyregrupperinger og islamske fundamentalister bare styrker hverandre? Quisling som du drar fram var jo f.eks. en høyreekstrem innvandringsfiendtlig politiker...

Ronny — Thu, 01 Jun 2006 02:29:06 +0200

Men hvorfor er akkurat Naser Khader et sannhetsvitne i forhold til hvem som er trussel eller ikke? Sannhetsgehalten i et utsagn endres ikke av hvem som fremsier det. Du kan sikkert finne tusenvis av mennesker som mener mange forskjellige ting omkring disse spørsmålene. Og er virkelig svar på hvem man vil ha som selskap på en øde øy, et bra grunnlag for en seriøs politisk diskusjon?

Jeg mener f.eks. som sagt at Pia Kjærsgaard og Abu Laban bidrar til å bygge hverandre opp, og jeg tror Kjærsgaard er farligere, rett og slet fordi hun bygger opp under fordommer i majoriteten (akkurat som Laban gjør det i minoriteten). - Men det farligste er som sagt dynamikken mellom de. Kanskje ville det beste være om Kjærsgaard og Laban ble plassert på en øde øy sammen, så kunne resten av oss leve i litt mer fred og fordragelighet?

Peder Dahl — Wed, 31 May 2006 12:54:43 +0200

"Hvor folkelig er Carl?" i Dagbladet 6/5 sier Magnus Marsdal
En maktelite som ikke har kontakt med folket mister legitimitet med rette.
Takk for henvisningen, det var meget interessant.
Det har betydelig relevans for dagens diskusjon.

Sikkerhet, overvåkning og identitetsløse innvandrere fra Somalia, Irak ,Iran og Afghanistan oppleves nok mer truende for velgergruppen som føler seg tiltrukket av Fremskrittspartiet.

http://www.brucebawer.com/

http://www.dagbladet.no/nyheter/2006/05/28/467401.html
Bruce Bawer beskriver dette bedre enn meg.
Taklingen av den siste homosaken i Frp tyder på at Frp vil prøve å blidgjøre denne gruppen også.

http://www.gyldendal.no/eggen/Folkehje.html

Men ELITEN kan jo fortsette å stigmatisere dette som fobi og som Fugelli forslå tilsettning av Hibanil eller Nozinan i drikkevannet for å overvinne fobien. Ironi?
Faktum er at overvåkningskamera sørget for at London-bomberne ble tatt.
Noen jobber utefra den feilaktige forutsetning at Sions vises protokoller gir oss sannheten.

http://www.solkorset.org/jodene/sion/skrifter.htm

Faktum er at det store flertall er meget fornøyd med innskjerpet overvåkning mot terrorisme.
Nettverksbygging er noe vi frie debattanter må finne oss i, overvåkningen kan aldri bli 100%.

Øyvind Strømmen har her,F for fascisme?

http://www.oyvindstrommen.be/?p=21

Drøftet dette.

Ha en fortsatt god dag.
mvh
Peder.

Ronny — Wed, 31 May 2006 11:20:12 +0200

Det var vel ikke først og fremst deg jeg siktet til med min klipp-og-lim kritikk Peder.

I ditt spørsmål omkring terror, sa jeg ingenting om årsaken, jeg bare forsøkte å peke på at det var et åpenbart misforhold mellom at terror er et minkende problem, mens media fremstiller det som et økende problem. Årsakene til at det er minkende, kan være mange, men man skal ikke se bort ifra at det at mange voldelige grupper etterhvert har fått reelle muligheter til POLITISK innflytelse, og har oppnådd mange av sine mål (Nord-Irland, Baskerland) både gjør at de legger ned våpnene, og at de som fortsatt støtter voldelige midler får mindre oppslutning.

Når det gjelder elitisme, er jeg jo i utgangspunktet enig med deg. Det er jo det samme Marsdal skrev om i DB også. Jeg har skrevet en lengre kommentar om det her:
http://www.omicronline.org/site/archives/00000145.shtml
hvor det kanskje i større grad passer å ta den diskusjonen.

Hallgeir Korteland — Wed, 31 May 2006 05:17:48 +0200

Pædagoger i en børnehave på FrederiksÂberg har afvist at passe den radikale politiker Naser Khaders søn. Lederen af børnehaven forklarede, at et par af pædagogerne ikke kunne lide Naser, og derfor var sønnen uønsket.

http://www.jp.dk/indland/artikel:aid=3653400/

Quislingene har problemer nå som før.
Anstendighet er en betingelse for integrasjon.
Velgerne registrerer at Venstresosialistene har valgt side.

Ronny — Wed, 31 May 2006 04:02:23 +0200

Det er synd danskene er blitt så sneversynte de siste hundreårene. Det var jo opprinnelig en dansk konge som sa "her får enhver bli salig i sin tro".

Vi må ikke sove

Først tar de muslimene
Så tar de kommunistene
Så tar de de homofile
Så tar de de liberale
Så tar de DEG...

Carsten Jensen — Wed, 31 May 2006 03:37:25 +0200

Artig 135 KOMMENTARER
135. Dagbladet Information fungerer som Islamistenes propagandaorgan AF sigurd christian goeth, arbejdloes, athen, graekenland [31-05-2006]
Vi står over for en ny fascisme i Europa, en islamisk fascisme. Jeg ønsker ikke deres profet, deres koran, deres burka, deres chador, deres fem bønner om dagen, de kan tage hjem og dyrke deres religion, værsgo, men bring den ikke ind i mit hus, jeg vil ikke opgive min frihed. - Muslimerne ønsker ikke vores frihed, de aner ikke, hvad det er. De er guds slaver, de forstår ikke begreber som personligt valg og uafhængighed.
- Jeg har været meget heldig takket være mine forældre og en lang tradition i familien, jeg er blevet opdraget i frihedens religion, og når man har at gøre med fascister, så må man gå i krig. Punktum. Jeg føler ikke noget særligt i denne situation. Det er ikke principielt nyt, for mig hænger det sammen med tidligere erfaringer i mit liv. Jeg var 14 år, da jeg blev partisan. Mine forældre befalede mig at gøre det, og tak for det. Nu er jeg gammel og skal snart dø, og jeg gør præcis det samme som dengang. Ringen bliver sluttet, men desværre forstår din og yngre generationer det ikke. Det vil I aldrig komme til, I kan læse nok så meget, men I har det ikke i øjnene, i hukommelsen, I har ikke set de ting, jeg så som barn, den slags glemmer man aldrig, det forbliver et sår på sjælen.Â«
- Â»Det gælder også vores misforståelse af, hvad tolerance er. Det er demagogi, værsgo' kom indenfor, vil I have lov til at bygge en moske, jamen værsgo, men hvorfor skal muslimer have lov til at bygge en moske? Jeg vil ikke have deres fandens moske, for de giver ikke mig lov til at bygge bare et lille kapel i deres lande. Jeg er ikke et religiøst menneske, jeg ønsker ikke en situation, hvor folk kan blive tvunget til at tro, jeg er anti-klerikal, og det indebærer i vor tid at være anti-islam, fordi den kristne kirke nu er så liberal, at den ikke gør krav på os, men islam vil straffe os, hvis vi ikke er muslimer, de ønsker at erobre verden, det står i deres Mein Kampf, Koranen, og det er tåbeligt ikke at tage det, der står i den, alvorligt. De mener det. De erklærer sig som vores fjender. Al den snak om moderat og radikal islam, god eller dårlig islam. Det er sludder. Der findes Ã©n islam, og den står i koranen.Â«

Liv Andersen — Wed, 31 May 2006 02:16:30 +0200

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1335113.ece
Europa er i full gang med å begå kulturelt og demografisk selvmord, men de som har hovedansvaret for det som godt kan komme til å bli en katastrofe, ser ikke ut til å ville ta selvkritikk i plagsomt stor grad. Mens problemene blir stadig vanskeligere å skjule, er multikulturalistene i full gang med å legge skylden på dem som advarer mot utviklingen og som tar til orde for en kursendring. Det er de som er skeptiske til dagens innvandringspolitikk, som er skyld i at våre frie, demokratiske samfunn står i reell fare for å bryte sammen, hevdes det, mer eller mindre direkte.

Et godt eksempel finnes i dagens utgave av Vårt Land 31.05.2006 (side 6), der migrasjonsforsker Randi Gressgård går til "frontalangrep på høyrevridd innvandringspolitikk". Hun advarer mot at en stadig mer skeptisk holdning til innvandrere kan hindre integrasjon. Med andre ord: Vanlige folk som er bekymret over utviklingen, er de som har skylden dersom det nå snart går fullstendig galt. Den bedrevitende eliten som har påtvunget oss et eksperiment som i praksis var så å si dømt til å mislykkes, de har selvsagt ingens skyld. Dette er patetisk og ynkelig!

Jeg savner innvandringstilhengerne som er ærlige nok til å stå frem og si: Vi tok feil, dette er mye vanskeligere enn vi trodde og kan bære fullstendig galt avsted, la oss legge om kursen før det er for sent.

Islamfrykt på nett

Gjesteskribent — Tue, 04 Apr 2006 03:03:19 +0200

I bloggverdenen er islam synomynt med en pervers satanisk kult.
Av Bjørgulv Braanen, redaktør i Klassekampen (trykt i KK 4/4-06).

Karikatursaken har vist hvor sterk islamfrykten er, både blant folk flest og blant liberale intellektuelle. Ikke minst har karikatursaken vist hvor effektivt det nye kristne høyre og Frp kan spille på den nesten epidemiske frykten som nå brer seg. Det skriver teologen Oddbjørn Leirvik i en artikkel i Morgenbladet i forrige uke. Han har selv stått sentralt i det siste tiårets religionsdialog, en dialog han selv mener er en viktig forklaring på hvorfor Norge har greid å håndtere karikaturstriden på en langt mer konstruktiv måte enn Danmark. Leirvik understreker likevel at denne dialogen er skjør. Mens KrF har vært en viktig støttespiller, ser han en stadig tydeligere allianse mellom Frp og det nye kristne høyre. Det er også grunn til å nevne en hel hær av nettsteder og blogger (debattfora på nettet) som daglig pumper ut islamkritisk propaganda.

Noen av disse nettstedene har ganske store ressurser. Human Rights Services nettsted, som ledes av Hege Storhaug, har daglige oppdateringer, opptil ti om dagen, og stort sett alle nyhetene handler om islam og innvandring. Det karakteristiske for de islam-kritiske nettsidene er at de fleste av dem henviser til hverandre, slik at de til sammen danner en hel liten verden med intern arbeidsdeling. Det den ene ikke sier rett ut, kan man lese i ildskrift på den andre. Human Rights Service peker for eksempel videre til «Antipsykopatisk senter», der titlene på debattinnleggene taler sitt tydelige språk: «Jeg er ikke rasist, men jeg er bekymret for Norge», «Finkelstein og SV-fitte», «Denne vemmelige kommunisten» og «To PK-halliker lar seg avbilde». Storhaug henviser også til «blog.willy.no», som er minst like hardtslående, men mer fokusert på Palestina-konflikten. En tredje blogg Human Rights Service peker til, er «fjordman.blogspot.com», som er drevet av en nordmann som skriver på engelsk. En smakebit herfra kan for eksempel lyde: «Muslims are extremely childish in their view of themselves and the world – they are superstitious and thus afraid of dogs, of the Koran getting dirty etc. They continually tell us the truth about their paranoia, and their intentions. Therefore, one of the best tactics for us to take in the War on Terror is to mock them and exploit their childishness, so that they will expose themselves to everyone.»

Fjordman peker tilbake til Human Rights Service ved å fortelle at Hege Storhaugs nettsted er «excellent». Han anbefaler også Document.no, Hablog og Shabana Rehmans blogg og synes nettstedet til Forum mot islamisering (Fomi) er «interessant». Her kan vi for eksempel lese at islam «er en sexfiksert dødskultus, grunnlagt av en dokumentert pedofil voldtektsmann, landeveisrøver og slavehandler, som under drapstrusler påtvang folk islam, som tok gisler, som torturerte og drepte fanger og som lovpriste snikmord.»

Et av de mer seriøse nettstedene i denne sammenhengen er «HonestThinking.org» som redigeres av de to brødrene Ole Jørgen og Jens Thomas Anfindsen. Det mest profesjonelle islamkritiske nettstedet er «Document.no». Her drives det daglig kommentarjournalistikk, der den samlede norske presse får unngjelde fordi den ikke er islamkritisk og Israel-vennlig nok. De eneste norske journalistene som jevnlig får ros på Document.no er Aftenpostens Halvor Tjønn og Knut Olav Åmås.

Hvis vi ut fra bloggverdenen skulle dømme hvilket politisk miljø som sitter med størst ressurser, vinner islamofobene med klar margin på muslimene. Det «styggeste» vi fant på nettstedet «Islam.no» var en aprilspøk om at Carl I. Hagen hadde konvertert til islam (sammen med en artikkel som oppfordret muslimske kvinner til å gå i tog 8. mars!) I en tid der nettet overtar mer og mer av den spesialiserte politiske debatten, bør kanskje venstresida se det som en ufordring å gi den islamkritiske nett- og blogverdenen profesjonell konkurranse?