ronny's blog

Kjønnskvotering, rettferdighet og kvalitet

ronny — Fri, 08 Mar 2024 10:05:31 +0100

Se dette innlegget på Instagram

Et innlegg delt av Ronny Kjelsberg (@ronnykjelsberg)

Jeg hørte Fpu-leder Simen Velle på Politisk kvarter i morges uttale seg mot kjønnspoeng og kvoter, og argumentasjonen var gjenkjennelig og simplistisk. Det var hvor god den enkelte student var som burde avgjøre, ikke "hva folk har mellom beina", for at vi skal få ut så flinke fagfolk som mulig.

Her er det to grunnleggende tankefeil Velle gjør. Det ene er at han tror desimalene i karakterpoeng elever får ut fra videregående skole på noe vis utgjør noen millimeternøyaktig dokumentasjon på elevenes kompetanse. Det gjør det selvsagt ikke. Det er en milliard ulike ting annet enn din kompetanse som kan gjøre at en elev kommer ut med 56,3 poeng og en annen med 56,5. Du kan f.eks. ha hatt en god dag på eksamen, vært heldig med oppgavene mens kompisen din var litt småforkjøla under en viktig vurdering hvor hodet ikke funka helt. Han vippes ned, du opp. Rettferdig? Nei. Det har livet aldri vært.

På elitestudier hvor alle som er i nærheten av å komme inn har svært gode karakterer, ville det sannsynligvis vært like rettferdig på individnivå om man bare fordelte studieplassene ved loddtrekning mellom søkere over en viss poengsum. Kompetanse og ferdigheter er sammensatt og vil aldri kunne måles noe mer enn sånn ca.

Det andre poenget Velle ikke har fått med seg er at det er en rekke undersøkelser som peker mot at blandede studentgrupper skaper et bedre studiemiljø, og ute i arbeidslivet også skaper det bedre arbeidsmiljø å ha begge kjønn representert. Og bedre studiemiljø øker kompetansen til alle studentene, og bedre arbeidsmiljø øker kvaliteten på arbeidet til alle ansatte ute i arbeidslivet.

Så dersom Velle vil ha best mulig psykologer, og andre profesjonsutøvere ute i det norske arbeidslivet, bør han være *for* kvotering og kjønnspoeng. Dersom han vil at vi skal utvikle de beste hodene, skape mest mulig verdier i arbeidslivet, burde han kastet kjønnskvoter etter underrepresenterte kjønn overalt hvor han kunne.
Men det gjør han ikke. Fordi han ikke vet hvordan virkelighetens verden og arbeidsliv fungerer. Kanskje han burde kvoteres inn på et sted og lære seg det.
God 8. mars.

Kjønn, praksis og teori

ronny — Tue, 27 Feb 2024 12:33:16 +0100

Innlegg i Klassekampen 2.3.2024.

Jeg har et innlegg om utdanning og kjønn i Klassekampen i dag. Det er en redigert versjon av en rant jeg skrev ut av meg for noen dager siden. Originalen finner du under, men først et par tilleggskommentarer:

1. Et av avsnittene i artikkelen er en kortversjon av en kronikk jeg hadde i Morgenbladet for noen år siden. Les den her: https://www.morgenbladet.no/ideer/kronikk/2018/10/26/hvor-ble-du-av-jule...

2. Det finnes folk som har jobbet lenge og grundig med å undersøke en del av de tingene som nå er oppe til politisk debatt. Jeg skulle ønske litt flere med beslutningsmakt benyttet seg litt mer av den forskningen de har vært med å finansiere når de utviklet politikk. Noen undersøkelser nevnt i innlegget og den tidligere kronikken:
Oslomet: https://oda.oslomet.no/oda-xmlui/handle/20.500.12199/6437
NIFU https://nifu.brage.unit.no/nifu-xmlui/bitstream/handle/11250/2567732/NIF...
VIlje-con-valg: https://www.mn.uio.no/fysikk/forskning/prosjekter/vilje-con-valg/

3. Jeg kunne brukt mye mer tid på å radbrekke den falske motsetningen mellom teori og praksis. Teori er når vi mennesker utvikler kategorier og modeller for å forstå verden rundt oss. Vi kan ikke gjøre særlig mye i praksis uten det, og samtidig er det helt umulig å utvikle disse teoriene uten å stadig skaffe oss praksisk erfaring. Du kan ikke reparere en bil, bygge et hus eller legge en god sveis uten en solid teoretisk forståelse av hvordan en motor virker, og hvordan krefter og statikk fungerer f.eks. Denne teoretisk forståelsen kan oppnås på ulike måter og foruleres på forskjellige vis, men teori er det åkkesom.

Idehistorisk mistenker jeg dette stammer fra Platon og hans oppdeling i en ideverden og skyggeverden som ble videreført inn i kristendommen via St. Augustin som syntes det passet så bra med Kristendommen og ga oss dikotomien kropp og sjel, som ble videreført til en mer verdslig kropp og sinn, hvor hjernen og nervesystemet liksom ikke oppfattes som en fullt ut integrert del av kroppen som alle andre organer. Det er selvsagt bare tull. Teori og praksis er ikke to vesensforskellige ting. De er intimt sammenknyttet!

Så over til ranten:

Denne idiotiske todelingen
------------------
Kjønn, praksis og teori
Det er noe som skurrer litt for meg i den pågående kjønnsdebatten, og om hvordan de unge gutta faller utenfor i skolen.

Det er ikke det at jeg tror det vil være feil med mer praktisk aktivitet i skolen, og at ungene lærer seg å skape, bygge, reparere og fikse. Jeg har vokst opp på et småbruk hvor ingenting ble kastet, men alt ble reparert (eller tatt vare på i tilfelle man kunne bruke det til å fikse noe annet en gang), og det sitter i meg. Tilfredsstillelsen ved å bygge en sykkelbod med egen hender (og hammer, drill, sag og vinkelsliper) er like stor som tilfredsstillelsen ved å levere fra seg en godt gjennomarbeidet tekst.

Likeledes er det åpenbart feil kur "høyreskolen" har forsøkt seg på når den etter årevis med stadig økt timetall i norsk og matematikk og stadig mer testing, har feilet fullstendig i å skape bedre elevprestasjoner. For å parafrasere en tenker konservative kanskje lytter til: Never in the history of the Norwegian school system, has so many children, worked so much, for so little. Eller noe slikt.

Det jeg reagerer på er denne underforståtte identifiseringen av praktisk=gutt, teoretisk=jente. Om vi legger dette tankegodset til grunn gjør vi både guttene og jentene en gedigen bjørnetjeneste (til ungdommen: dette er i den klassiske betydningen av "bjørnetjeneste" hvor det er en dårlig ting).

For å ta for oss mannsrollen, siden det er den som blir tematisert, og som jeg kjenner best etter å ha levd den noen tiår, så skal man ikke mange tiår tilbake i tid før mannen i en helt annen grad framsto også som intellektuell stjerne, og hvor teoretisk kunnskap og praktisk handlekraft smeltet sammen i et ideal som selv om det var snevert, i sin blanding av teori og praksis faktisk var bredere enn det som presenteres i dag.

Enkelt sagt kan vi kanskje framstille dette idealet som "ingeniøren", som jeg har eksemplifisert i en tidligere kronikk i Morgenbladet. Fra Jules Vernes Cyrus Smith som bygget et helt lite samfunn og laget både sprengstoff og telegraf med svært små hjelpemidler på en liten øy, til den norske Ingeniør Knut Berg Som rett og slett bygger seg et fly når han må rømme fra en glemt egyptisk sivilisasjon, til den franske actionhelten Bob Morane, som også må ty til sine ingeniørkunnskaper for å avverke katastrofen under et vulkanutbrudd. En gang i tiden var de mannlige idealene, inkludert populærkulturens actionhelter, svært teoristerke, og guttene gjorde det da også betydelig bedre (relativt sett) i mange skolefag. https://www.morgenbladet.no/ideer/kronikk/2018/10/26/hvor-ble-du-av-jule...

Jeg mener det åpenbart bør være et mål for venstresida at kjønnsrollene skal være romslige nok til at begge kjønn kan assosieres med både praktiske ferdigheter og teoretiske ferdigheter. Det er bare å se på vår nære historie, og den enorme variasjonen rundt i verden i tid og rom, for å se at kjønnsrollene ikke er naturgitte.

Heller enn at skolen skal bli mer praktisk for at "gutta" skal lykkes, må gutta få forbilder og forventinger som er bredere, slik at de kan utvikle seg som hele mennesker og hvor den falske dikotomien mellom "teoretisk" og "praktisk" kan overskrides (det er ikke to separate ting - de henger intimt sammen). Men dette er et samfunns- og kulturproblem, ikke bare et skoleproblem.

Når det gjelder hva som kan gjøres for å redusere kjønnsforskjeller i skolen finnes det noe kunnskap om det. En nå ti år gammel forskningsoppsummering fra Oslomet fra kom med noen ikke veldig overraskende tilbakemeldinger, som jeg er usikker på i hvilken grad er implementert. Kort oppsummert: Tydelige forventinger, lærerstyrt undervisning, bygge et inkluderende sosialt fellesskap i klassen, legg sterk vekt på lesing og både i lesing og undervisningen ellers, knytt det opp til elevenes interesser. Blant annet. Ingen heksekunst, men heller ingen quick-fix.
https://oda.oslomet.no/oda-xmlui/handle/20.500.12199/6437

Fra mitt utgangspunkt vil jeg særlig legge vekt på lesingen. Lesing er slitsomt fram til man får tilstrekkelig mengdetrening. Når man får det blir det den overlegent mest effektive måten å tilegne seg informasjon på, mye kjappere enn å se videoer, høre podcaster e.l., og det er nøkkelen til å tilegne seg så utrolig mye annen kunnskap. Men fritidslesingen møter i dag mye mer konkurranse fra andre underholdningsformer enn bare for få tiår siden. Det skyldes ikke skolen, og jeg tror ikke vi kan legge alt ansvaret for å rydde opp i det på skolen heller. Det må bli et felles ansvar.

Ta debatten nå!

ronny — Mon, 08 Jan 2024 12:41:30 +0100

Jeg deltar i en underskriftskampanje og med et leserinnlegg i UA (klikk på faksimile) for å sette ytterligere trykk på dette med valgt rektor.

Gå til underskriftskampanjen her: https://www.opprop.net/ntnu_ma_ha_en_grundig_prosess_om_valg_eller_tilsa...

Mer om valgte ledere

ronny — Wed, 03 Jan 2024 10:14:10 +0100

Khrono følger opp saken om valgte ledere i UH-sektoren og jeg er intervjuet.

Les saken her: https://www.khrono.no/ber-ntnu-hasteforberede-styresak-om-ansatt-eller-v...

Her er utdraget hvor jeg er intervjet:

Både NTL og Forskerforbundet ved NTNU ønsker at universitetet nå tar seg tid til en diskusjon om valgt eller ansatt rektor.

- Vi oppfordrer NTNUs styre til å ta seg tid til en skikkelig diskusjon om NTNU skal ha ansatt eller valgt rektor. Det er på tide at vi får en slik diskusjon og styret bør signalisere at de tar universitetets uavhengighet på alvor ved å åpne for en slik diskusjon, sier styremedlem Ronny Kjelsberg i NTL NTNU.

Selv har Kjelsberg alltid ment at valgt rektor er veien å gå.

- Valgte ledere, som har vært den tradisjonelle modellen ved norske universiteter, gir en forankring og lojalitet hos de ansatte. Det sikrer uavhengigheten på en helt annen måte enn ved ansatt rektor. Motsatt har vi styret som ansetter rektor, som har sitt mandat fra departementet, det blir mer en styring ovenfra og ned.

Han understreker at et universitet kan få kompetente ledere også ved ansettelser. Det vil aldri være noen garanti for verken det ene eller det andre. Men jevnt over vil det bli større grad av uavhengighet med valgt rektor, mener han.

- NTNU har over tid vært blant de mest næringsvennlige universitetene og de har vært mest lojale overfor Kunnskapsdepartementet. Det har aldri vært NTNU som har stått opp og sagt ifra hvis de har vært uenige i politikken til departementet. Det har heller vært Universitetet i Oslo som har gått ut. Jeg tror at det at de har valgt rektor som er uavhengig opp mot myndighetene som er én av årsakene til dette.

Spørsmålet om valgt rektor bunner også i ideen om akademisk frihet, argumenterer Kjelsberg. Generelt har akademisk frihet vært knyttet til forskningsmiljøene som et kollektiv.

- Det er de som er best situert til å bestemme den faglige retningen framover. Den faglige retningen har fått sitt uttrykk gjennom valg på ulike nivå oppover i systemet. Det er en rød tråd med akademisk frihet fra individet opp til toppledelsen, som blir kuttet med av med ansatte ledere.

Nå skjer det fort framover, NTNU-styret vil prøve å få ansatt ny rektor så fort som mulig. Er det tid til en diskusjon om valgt eller ansatt rektor?

- NTL prøver nå å signalisere at NTNU bør ta seg tid til en slik diskusjon. Dette er så viktig tid at vi bør ta oss tid. Mitt inntrykk er at det er et stemningsskifte på gang. Flere ser behovet for den uavhengigheten som ligger i valgte ledere. Styret bør derfor ta seg bedre tid enn hva det ser ut som de vil gjøre.

Mot nostalgien!

ronny — Sun, 31 Dec 2023 20:45:19 +0100

I dag er det tydeligere enn de fleste andre dager at det nye året fødes ut av det gamle.

Det er et godt tidspunkt til å ta et oppgjør med nostalgien. I min egen generasjon merker jeg f.eks. en god del nittitallsnostalgi. Men problemene i vårt årtusen følger av feilene som ble gjort på nittitallet.

En triumfalistisk ide om frihandel, avreguleringer og privatkapitalistisk vekstideologi etter den kalde krigen skapte både kaoset under Jeltsin i Russland som gav oss Putin, det hindret virksomme grep mot klimaendringer og det skapte avindustrialisering og sosiale ulikheter i vesten som beredte grunnen for ytre høyres tilbakekomst og Trumpismen.

Fortiden er ikke svaret. Det var fortiden som fødte nåtiden. Det er framtiden som er svaret, og den skaper vi sammen!

GODT NYTTÅR!

Forskningsfrihet og oljesponsing

ronny — Fri, 22 Dec 2023 13:31:14 +0100

Jeg hadde rent glemt at jeg ble oppringt av Khrono for litt siden, men så plutselig i det jeg forsøkte å lete opp en annen sak at jeg sannelig var blitt sitert i en sak om oljesponsing vs. akademisk frihet.

Klikk på faksimilen under saken for å komme til Khrono:

Jacobsen utelater og imperialister lyver

ronny — Thu, 21 Dec 2023 10:32:30 +0100

Innlegg i Klassekampen 21.12.23

Einar E. Jacobsen fortsetter med sine alternative virkelighetsoppfatninger om Rødt og Ukraina i Klassekampen 20.12. Det jeg kan se forsøker han å presentere tre hovedmomenter, som jeg skal forsøke å ta etter tur.

Først mener han at det ikke var noe grasrotinitiativ som førte til at Rødt endret politikk om våpen til Ukraina, siden Stortingsrepresentantene, i likhet med utallige medlemmer og tillitsvalgte over hele landet, tonet flagg i saken før landsmøtet. Han påstår rett og slett at jeg er i "kronologisk og begrepsmessig bakvendtland". I virkelighetens verden er det nok han selv som er det, siden han med sin vante strategi med strategiske utelatelser ikke nevner at debatten ble dratt opp gjennom et utspill i herværende avis av "partiveteranene" Kollbotn, Ullmann og Borgersrud 7. januar, og det var dette som startet en bred debatt i partiet, ikke utspill fra partiledelsen.

Rødt har heldigvis ikke debattforbud for sine medlemmer og den påfølgende diskusjonen i partiet, på landsmøtet, samt ulike meningsmålinger viste at stortingsgruppa var på linje med et stort flertall på landsmøtet, av partiets medlemmer og velgere. Jeg skjønner dette er vondt og vanskelig for Jacobsen, men han må nesten finne en måte å akseptere det på, at hans meninger rett og slett ble nedstemt i en grundig og demokratisk prosess.

Det andre momentet hans er at jeg "ikke tar innover [meg] Russlands perspektiv", hvorpå han presenterer Putins egen propaganda som om den var den åpenbare sannheten om Putins motiver. Det er ikke måte på hvor negative ordelag Jacobsen beskriver Ukrainas ledelse med, men den russiske stoler han tydeligvis på. Jeg undrer meg på hvilke andre imperialistmakter Jacobsen bare tar selvframstillingen til ukritisk for god fisk? Jeg synes fisken er ganske illeluktende. Russland under Putin har utviklet seg til noe nær en mafiastat, hvor Putin og allierte oligarker sugar maksimalt av ressurser ut av landet til personlig berikelse, og hvor konkurrenter til makta eller "forrædere" plutselig faller ut av vinduer, har uheldige flystyrter, eller har uheldige møter med radioaktive materialer.

Hør heller på folk som den russiske marxistiske sosiologen Boris Kagarlitsky som har forklart at nettopp det å holde på makta internt har vært en viktig beveggrunn for Putin til å gjøre utenrikspolitiske sprell som kan piske opp en nasjonalistisk stemning og gi påskudd for å slå ned opposisjon. Putin forteller deg ikke sannheten. Han forteller deg det han vil du skal høre.

Til sist klager Jacobsen gjentatte ganger over at hans krav om å få svar fra Rødts stortingsrepresentanter ikke har fått gjennomslag. Personlig er jeg veldig glad for at våre tillitsvalgte prioriterer tiden bedre enn å svare ut Jacobsens systematiske feilframstillinger. Han får ta til takke med et menig medlem.

På tide med valgte ledere!

ronny — Wed, 20 Dec 2023 13:32:17 +0100

Jeg er intervjuet i Universitetsavisa i dag, om spørsmålet om vi burde gå tilbake til valgt rektor ved NTNU. Jeg mener slik jeg alltid har gjort - ja.

Tradisjonelt har rektorer ved norske universiteter vært valgt av ansatte og studenter, og det er fortsatt en vanlig form i sektoren. Det ville vært et fortrinn etter de sakene vi nå har sett.

Med valgt rektor har lederen et mandat fra den ansatte og studentene – en lojalitet nedover til de som har valgt hen, og det vil bli mindre grunnlag for spekulasjonene rundt lojalitet i ymse andre retninger, slik vi nå har sett i koblingene mellom NTNU og NHO/Norsk Industri.

Jeg har kjent Anne Borg som en god og lyttende rektor, og ble derfor svært skuffet over vendingen denne saken har tatt. Hun skal berømmes for å ha satt NTNU først i denne saken, men nå påligger det NTNUs styre å sørge for at vi ikke kommer i lignende situasjoner senere.

Vi har sett svært tydelig over mange år at ansatte ledere ikke er noen garanti for profesjonalitet og bedre ledelse, ikke bare ved NTNU, men i sektoren som helhet.

En rektor valgt blant og av ansatte og studenter, vil sørge for at universitetets uavhengighet styrkes, og at den akademiske friheten får sitt demokratiske uttrykk i universitetets toppledelse.

Det vil bidra til å styrke NTNUs omdømme i sektoren, og samfunnet som helhet.

Les hele saken hos Universitetsavisa: https://www.universitetsavisa.no/aksel-tjora-helge-holden-monica-rolfsen...

Våpenstøtte er en forutsetning for en diplomatisk løsning

ronny — Thu, 14 Dec 2023 08:59:37 +0100

Innlegg i Klassekampen 14.12.2023.

Som alltid når man skal ha noe på trykk i en papiravis, må det kraftige beskjæringer av ens originale rant til. Les faksimile eller klikk på lenke over, for å se Klassekampen-versjonen, men få myn komplette, urdeigerte ordflom under.

Våpenstøtte er en forutsetning for en diplomatisk løsning

"Hvor udgangspunktet er galest, blir tidt resultatet orginalest", sier Peer Gynt i 4. akt. Det passer også på Einar E Jacobsen sitt innlegg om Rødts våpenstøtte til Ukraina i Klassekampen 5.12. Det er preget av en lang rekke feilframstillinger og systematisk skjev språkbruk som gjør at hele premisset for diskusjonen blir feil.

La oss ta det systematisk fra starten.

Jacobsen skriver at "Rødt-toppene bøyde av for presset og hoppet på den aggressive Nato-linja med våpenstøtte til Ukraina".

Rødt bøyde ikke av for noe eksternt press. Det kom tvert imot et initiativ fra internt i partiet - fra grasrota, som ble behandlet i partiorganisasjonen og votert over på landsmøtet på en demokratisk og ryddig måte. Flertallet var bare ikke enig med Jacobsen. Det er det hele. Partiet har heller ikke hoppet på noen "aggressiv Nato-linje". Rødts Nato-standpunkt står fast, og partiet vil ikke gi våpenstøtte via Nato. Det kommer også helt klart fram i partiets vedtatte politikk.

Videre kritiserer han en formulering fra Mimir Kristjansson om at «Putin ikke må vinne», kombinert med en artikkel fra Rødts nettsider om at "Russland må trekke seg helt ut av Ukraina". Så kobler han retorisk også dette siste til våpenstøtten og spør "Hvordan ser Rødt-toppene for seg at rå militær makt skal få Russland til å trekke seg ut? Og ikke minst, hvor store kostnader – det være seg økonomisk, sikkerhetsmessig og ikke minst menneskelig – vil en «seier» kreve?"

Her blir historieskrivingen stadig mer original. Enhver som ikke var blind eller døv ved invasjonens start i februar 2022 kunne se at Putins plan var å hurtig rykke inn i hovedstaden, ta over det sentrale statsapparatet, og dermed enten innlemme Ukraina i Russland eller sette inn et marionettregime. Heldigvis overvurderte Putin kapasiteten til det russiske militæret og undervurderte det ukrainske tilsvarende. Mens Ukraina har hatt siden 2014 på å forberede seg på mer russisk aggresjon, har det russiske kleptokratiske mafia-regimet representert av Putin og allierte oligarker, systematisk tappet den russiske staten for penger, tydeligvis inkludert forsvaret, ikke ulikt slik den Afghanske hæren ble tappet for penger og kollapset i møte med Taliban (men den russiske dessverre ikke i fullt så stort omfang). Når starten av invasjonen feilet, ble målet redusert til å forsøke å sikre seg så mye som mulig av det østlige Ukraina og innlemme det i Russland.

Om situasjonen skulle endre seg i Putins favør, vil han selvsagt gjerne gå tilbake til sitt opprinnelige mål om å ta hele Ukraina.

At Russland må trekke seg ut av hele Ukraina følger som et åpenbart krav fra folkeretten - et internasjonalt rammeverk og forbud mot aggresjon både Rødt og alle fredsorganisasjoner alltid har stilt seg bak.

Rødts politikk med tanke på fredsforhandlinger kommer klart fram fra landsmøtevedtaket:

"Det er en forutsetning for en fredsløsning at Ukraina overlever som selvstendig stat. Okkupasjon er ikke fred. Okkupasjon er undertrykkelse, massearrestasjoner, dødsdommer og terror.

Norge må bruke all vår internasjonale innflytelse og diplomatiske kapasitet til å bidra til å få slutt på krigen gjennom forhandlinger rettet mot en fredelig løsning, basert på folkeretten. Det er ingen motsetning mellom støtte til motstandskamp og fredsarbeid.

Et framtidig forhandlingsresultat avhenger også av situasjonen på bakken. Hvis angriperen får diktere fredens premisser, premieres imperialistisk aggresjon. Fram til en diplomatisk løsning er mulig, og grunnlaget for en rettferdig fred til stede, trenger Ukraina derfor våpen til å forsvare seg og stå imot invasjonen."

At krigen nå virker fastlåst på bakken og krever stadig flere liv, er ikke et argument mot Rødts politikk for en fredsløsning. Det bekrefter tvert imot det Rødts landsmøte har vedtatt. At Ukraina ikke får våpen vil ikke gi fred. Det vil gi økt russisk engasjement og okkupasjon av enda mer av Ukrainas territorium. Om man skal komme til en fredsløsning, kan ikke Putin tro han kan vinne militært.

Jacobsen avslutter retorisk med "Hvor mange menneskeliv mener de det er verdt å ofre for at «Putin ikke skal vinne»?"

Her går Jacobsen i en vestlig-sjåvinistisk tankefelle. Det er selvsagt ikke Norge som skal bestemme hvilke offer ukrainerne skal gjøre eller ikke. Det skal og må ukrainerne gjøre selv.

Når Jacobsen argumenterer videre begynner han å bevege seg stadig nærmere Putin-propaganda. Ett eksempel er at "det stikk i strid med hovedstrømsmedienes krigspropaganda aldri har vært realistiske muligheter for Ukraina til å vinne – hva nå enn man legger i det å vinne". Dette er i hvert fall i tråd med de Putin-lojale medienes krigspropaganda, men med et mer nøkternt blikk på krigen er det tydelig at Ukraina allerede har vunnet mye, og Putin har i hvert fall ikke vunnet.

Ukraina vant kampen om Kiev og om sin fortsatte selvstendighet. Ukraina stoppet den russiske framrykkingen i øst, og slo russerne kraftig tilbake slik at de ikke engang har kontroll over de regionene Putin formelt har "annektert".

Parodisk blir Jacobsen likevel først når han slår fast at "for Russland er denne krigen eksistensiell". Dette er faktisk feil i noen normal språklig forståelse av ordet.

Russland kommer til å fortsette å eksistere som selvstendig stat helt uavhengig av utfallet av denne krigen. Putin kan når som helst avslutte den, trekke seg tilbake og leve i fred med sine naboer. Om han ønsket å holde Nato på avstand har han gjort de mest idiotiske grepene man kan tenke seg. Ingen har vært en mer aktiv reklameplakat for Nato i Øst-Europa de siste årene enn Vladimir Putin.

Det landet denne krigen faktisk er eksistensiell for er Ukraina. Det er Ukraina som ble forsøkt okkupert i februar 2022, og som Putin nekter å anerkjenne som en legitim statsdannelse. Det er Ukrainas eksistens som står på spill, ikke Russlands. Dermed blir det parodisk når Jacobsen framstiller det som Russland overhode ikke har noe valg i denne konflikten, mens Ukraina tydeligvis har masse valgmuligheter for å få til en fredelig løsning. Uten våpen har Ukraina åpenbart bare ett valg: Kapitulasjon og okkupasjon. Det er mulig Jacobsen anser det som "fred". Det gjør heldigvis ikke Rødt.

Parodien fortsetter når Jacobsen skriver at "Vestens uforsonlige konfrontasjonslinje, som Rødt helhjerta støtter, har gjort at Russland rett og slett ikke lenger forholder seg til Vesten som en rasjonell motpart."

At Rødt har en egen politikk til denne krigen uavhengig av vestlige stormakter er greit dokumentert lenger opp i denne teksten, så denne åpenbart bevisste feilframstillingen trenger ingen ytterligere kommentarer.

Det parodiske oppstår når Jacobsen peker på vestens irrasjonalitet, men ikke sier ett ord om Russlands irrasjonalitet.

Lenge framstod Vladimir Putin som en relativt rasjonell geopolitisk aktør. Han hadde imperialistiske mål om å utvide russisk makt i nærområdene som alle antiimperialister ville finne ufyselige, men han framstod relativt rasjonell og forutsigbar i framgangsmåten. Han knyttet militære og økonomiske allianser med land som var vennligsinnede, for å forhindre dem i å gå en annen vei senere. Han utnyttet allerede eksisterende interne konflikter i naboland til å støtte utbryterrepublikker under russisk dominans, han utnyttet kaoset i Ukraina i 2014 til å annektere Krim. Alt sammen var kjip politikk, men risikoen var lav, og politikken hadde stor støtte internt i Russland. Å gå til fullskala invasjon av Europas nest største land som hadde hatt 8 år på å forberede seg på krig, var derimot ikke en rasjonell handling og utviklingen i krigen viste da også at han hadde tatt seg vann over hodet. Statens stridsvogn trynet på krigsstien, for å låne F'Murrs tittel fra Sovjetunionens Afghanistan-invasjon.

Å slå Putin militært tilbake fra områdene han nå okkuperer er åpenbart svært vanskelig. Jeg tror få som er for å støtte Ukrainerne med våpen tror at man kommer utenom en eller annen framforhandlet løsning på et eller annet tidspunkt, evt. at man ender opp i en "frosset" konflikt, som på Korea-halvøya. Men som Rødts landsmøteuttalelse slår fast - "Det er en forutsetning for en fredsløsning at Ukraina overlever som selvstendig stat." og "Et framtidig forhandlingsresultat avhenger også av situasjonen på bakken." Våpenstøtte er dermed en forutsetning for en diplomatisk løsning, ikke et alternativ til det.

Jeg anbefaler Jacobsen å faktisk lese de argumentene som ligger til grunn for Rødts politikk før han skriver nye innlegg. Men det vil selvsagt gjøre det vanskeligere å konstruere parodiske stråmenn å argumentere mot.

Ikke gjør kjønn vanskeligere enn det er!

ronny — Thu, 14 Dec 2023 08:45:30 +0100

Innlegg i Trønderdebatt 14.12.2023. Klikk på faksimile for å komme dit.

I første del av sin mye omskrevet bok om antirasistisk kamp, Våre kamper, siterer Jonas Bals en beskrivelse av fascismen hentet fra en annen innsiktsfull og velskrevet nylig utgitt bok om temaet, How to Fight Fascism av britiske Paul Mason: "frykten for frihet, utløst av at mennesker som ikke burde være frie, oppnår frihet". Bals legger til at de siste frigjorte derfor alltid vil være særlig sårbare. Dette poenget forklarer også hvorfor transpersoner i tråd med økt synliggjøring de siste årene har blitt nye favoritt-hatobjekter for ytre høyre.

Dette skjer selvsagt samtidig som vi har en ganske kaotisk offentlig debatt om kjønn, sist aktualisert i debatten rundt forbudet mot konverteringsterapi, hvor også mange andre aktører med ulike agendaer inngår. Hvordan skiller vi mellom de som genuint er usikre og sliter litt med å navigere i et nytt og ukjent landskap, og de som misbruker andres usikkerhet til å så hat og splid? Vi må selvsagt rydde litt i kjønnsdebatten!

Språk er vanskelige greier, men det er egentlig himla enkelt - språk er sosiale konvensjoner. Vi er blitt enig om at en sammenstilling av lyder og/eller bokstaver representerer et eller annet objekt, fenomen, en hendelse eller lignende, også gjør den det.

Men språk er også notorisk upresist. Det er derfor vi går andre steder når vi har behov for presisjon - da bruker vi f.eks. matematikk eller et programmeringsspråk, hvor begreper og symboler er helt entydig definerte. Slik er nemlig ikke det vi vanligvis kaller "språk". En ting er at ord skifter mening over tid, en annen er at de fleste ord favner brede kategorier. Ordet "stein" kan f.eks. representere en diger kampestein, en pitteliten småstein, granitt, kvarts, en bit shingel fra oppkjørselen eller en fin flat stein på stranda, perfekt til å kaste flyndre med - en lang rekke ulike objekter hvorav mange kanskje har mer som skiller dem fra de andre enn til felles. Likeledes kan ordet "menneske" beskrive noen som er gammel, ung, kvinne, mann, lang, kort, tykk, tynn og alt derimellom og mye annet.

Likedan er det med ordet "kjønn". Det brukes for å beskrive en lang rekke ulike ting. På engelsk skiller man som kjent mellom "sex" og "gender" som røffli er hhv biologisk og sosialt kjønn. På norsk brukes "kjønn" om begge, men dette er bare en del av det mangfoldet av ulike ting begrepet omfatter. Et av de store problemene i den såkalte "kjønnsdebatten", er at man ikke klargjør hvilket kjønnsbegrep man snakker om. For enkelte som synes dette er nytt og vanskelig, er det ikke så rart om man fomler og gjør noen feil, men for aktører som går inn i debatter om kjønn med en aktiv kulturkrigsagenda, er det oftest helt *bevisste* misforståelser - man bruker begrepets tvetydighet for å lage enkle retoriske poenger ("det finnes bare to kjønn" f.eks. som stemmer for en bestemt definisjon av biologisk kjønn, men ikke nødvendigvis for alle andre former for bruk av kjønnsbegrepet). I det følgende vil jeg gå gjennom noen vanlige bruk av kjønn, som en slags orientering for å få diskusjonen på et mer vettugt spor.

Biologisk kjønn

Dette er egentlig ikke en kategori, men en samlekategori. Biologisk kjønn kan nemlig, og er blitt, definert på svært ulike måter. Det kan f.eks. defineres ved:

* Ytre kjønnskarakteristika (hvordan ser kjønnsorganene ut). Dette er den overlegent vanligste og eldste måten å forholde seg til biologisk kjønn på. Før moderne medisinsk teknologi, var det strengt tatt den eneste. Dette er også stort sett utgangspunktet for den parallelle kategorien…

* "Kjønn tildelt ved fødselen" - Dette er egentlig en form for "juridisk kjønn" (se denne), men den baserer seg stort sett på nettopp observasjon av ytre kjønnskarakteristika. Her er det derimot stadig noen som fødes med uklare kjønnskarakteristika, slik at man, om man skal presse individer inn i en tokjønnsmodell, må gå til andre måter å finne biologisk kjønn på.

* Kromosomer er, som de fleste av oss lærte på ungdomsskolen, den kanskje enkleste kjønnsinndelingen genetisk, menn har XY og kvinner XX. Her finnes det dessverre også en del kompliserende kategorier, hvor man har andre kromosomvarianter, og hvor genene ikke nødvendigvis alltid forholder seg til kromosomene på den vanlige måten.

* Gener er en annen variant, men det er jo en underkategori av kromosomvarianten (kromosomene består av gener), med noe større presisjons- og nyansenivå, men heller ikke her er vi helt uten mellomkategorier og ulike unntak fra hovedregelen (spør meg ikke om detaljer i disse spørsmålene, jeg er fysiker, ikke biolog).

Det finnes derimot én måte å dele biologisk inn i kjønn på hvor du har en absolutt dikotomi:

* Kjønnsceller. Der har vi enten den tradisjonelt mannlige eller kvinnelige varianten. Det er nok årsaken til at en del som er ekstremt opptatt av å insistere på at "Det finnes bare to kjønn!" insisterer på å bruke ikke bare biologisk kjønn, men nøyaktig denne måten å definere biologisk kjønn på, som den ene entydige betydningen av kjønnsbegrepet (da åpenbart i normativ forstand, rent deskriptivt brukes som sagt kjønnsbegrepet på svært mange ulike måter.)

Juridisk kjønn

* Dette er det kjønnet det offentlige Norge (evt. et annet land om du ikke lever i Norge) har registrert deg som. Fra fødselen blir det definert ut fra "kjønn tildelt ved fødsel", men det kan endres senere om man ønsker det. I dag kan man selv bestemme sitt juridiske kjønn, tidligere kunne man ikke det, men måtte gjennomgå kirurgiske inngrep som innebar at man måtte f.eks. frasi seg muligheten til å få barn før man kunne få seg anerkjent som det kjønnet man ville. I dag er det også dikotomisk - dvs man kan velge mellom "mann" eller "kvinne", men dette er jo noe som man kan endre som man vil. Mange går inn for en tredje kjønnskategori, men det går jo også an å tenke at man skal ha flere, eller å fjerne kjønn fullstendig som juridisk kategori. (Det siste burde man neppe gjøre før man er trygg på at all diskriminering og urettferdig behandling basert på kjønn er historie.)

Sosialt kjønn

* Mange tenker nok at man selv har et utgangspunkt basert på biologisk kjønn når man møter andre. Men ingen av oss undersøker verken genmateriale, legger kjønnsceller under mikroskop eller, kanskje med unntak av på ei nudiststrand, foretar noen visuell inspeksjon av kjønnsorganene til våre medmennesker før vi, gjerne helt ubevisst, tildeler dem et kjønn. (Kjønn er forøvrig en av tre kategorier Daniel Kahnemann beskriver at vi automatisk og ubevisst kategoriserer andre mennesker inn i, i hjernens "system 1" i den kjente boken "Thinking fast and slow"). Når vi "kjønner" folk vi møter gjør vi det på grunnlag av en rekke ulike markører. Noen kan være delvis biologiske som kroppsfasong, mens andre er rent sosiale som klesvalg, hårlengde, sminke, fargevalg (sjekk landets klesbutikkers blå/rosa-segregerte barneavdelinger) osv. Slike koder bruker vi også aktivt selv, når vi presenterer oss for andre. Vi velger måter vi presenterer et bestemt kjønnsuttrykk for andre vi møter på. For de fleste av oss velger vi et uttrykk som stemmer overens med en, flere eller alle måter å definere biologisk kjønn på, men alle gjør det ikke, og noen velger mer kjønnsnøytrale uttrykk. Dette er det vi kaller "sosialt kjønn". Her har vi ikke noen streng todeling, men et mer kontinuerlig spekter av uttrykk som vi i stor grad velger selv. Vi velger også selv, etter vi har gått videre fra hjernens automatiske "system 1", til det bevisst tenkende og handlende "system 2" hvordan vi møter folk sosialt, også når det kommer til kjønn. De fleste velger heldigvis å bruke vanlig folkeskikk også her (mer om det under).

Kjønnsidentitet

* Kjønnsidentitet er rett og slett ens egen opplevelse av hvilket kjønn man tilhører. For de fleste av oss stemmer det igjen med det juridiske kjønnet vi ble tildelt ved fødsel og med de ulike definisjonene av biologisk kjønn, men som kjent ikke for alle. Det kan være svært sosialt stigmatiserende å kommer ut som transperson eller ikke-binær, ikke minst på grunn av giftigheten i nettopp kjønnsdebatten, så mange transpersoner lever i det berømte skapet. De har et kjønnsuttrykk og sosialt kjønn som stemmer overens med deres biologiske og ikke deres kjønnsidentitet. Det har likevel mange erfart at fører med seg en ganske stor psykologisk belastning, og mange har dermed likevel valgt å ha et sosialt kjønn i tråd med sin kjønnsidentitet, og også fått skiftet sitt juridiske kjønn. Dette har bidratt til økt livskvalitet for mange mennesker i Norge, og de fleste av oss andre kan også fint hjelpe til med, f.eks. ved å omtale dem slik de selv ønsker å bli omtalt. Jeg heter f.eks. Ronny, og synes det er morsomt å ha et litt harry 70-tallsnavn, men om jeg syntes det var sosialt belastende pga. alle medieoppslagene om kriminelle og konkursryttere jeg deler navn med og skiftet til et annet, ville jeg selvsagt ønske at andre forholdt seg til det. Det er faktisk bare vanlig folkeskikk.

Dette har vært en kort oppsummering av noen ulike måter ordet "kjønn" brukes på i Norge i dag. Ikke be meg om en tilsvarende oppsummering av "stein", jeg er ikke geolog, og det ville sikkert krevd mange svært tjukke bind. Kjønn er betydelig enklere, tross alt, selv for ikke-fagpersoner. Det er lett å skjønne at dette kan virke forvirrende både for ikke-geologer, og folk som ikke har fulgt debatten om kjønn. For folk som har vært aktive i kjønnsdebatten over tid, er derimot dette ganske velkjent. Når de igjen og igjen kaster ut "det finnes bare to kjønn", er det et ikke-genuint forsøk på et ganske uredelig retorisk grep, hvor man bruker kjønnsbegrepets mangetydighet til å forsøke å presse særlig sosialt kjønn inn i den dikotomiske "kjønnscelle"-definisjonen. Såvidt jeg kan se er det to grupper mennesker som trenger å bry seg om noens biologiske kjønn. Det ene er medisinsk helsepersonell som skal yte behandling hvor dette er relevant. Det andre er mennesker man ønsker å bedrive seksuelle aktiviteter eller forplantning med. Vi andre har ingenting med hva andre har i underbuksa, eller hvilke celler de har i kroppen sin.

For når transpersoner, ikke-binære og andre ønsker rettigheter og endringer, handler det om sosialt kjønn, og kanskje juridisk kjønn, og ikke biologisk kjønn. Ingen det jeg har sett benekter de ulike biologiske og genetiske realitetene rundt kjønn, de bare snakker om noe annet. Og sosialt og juridisk kjønn er ikke noe naturgitt, disse fenomenene er kjennetegnet av at det er vi mennesker som bestemmer dem selv, sammen. Da kan vi bestemme å gjøre justeringer som gjør det enklere for mennesker å leve med sin kjønnsidentitet, eller vi kan la være, men ta i det minste en åpen og ærlig diskusjon på det - ikke lat som du diskuterer noe annet enn det du diskuterer.

OPPDATERT
På papir i Trønder-Avisa 3.1.23: