Vi fortsetter serien med tekster med bakgrunn i arbeiderbevegelsens historie. Nå skal vi kikke litt på de norske hovedsammenslutningene, historien og hva som skiller dem.
LO-dominans
Landsorganisasjonen i Norge (LO) er den klart eldste av hovedsammenslutningene vi i dag finner i det norske arbeidslivet, og den har vært den overlegent største i hele sin historie. LO ble dannet i 1899 gjennom en sammenslutning av mindre forbund, og etter mønster og inspirasjon fra den sosialistiske bevegelsen som hadde fått et gjennombrudd lenger sør i Europa (Olstad 2009, s. 18).
LO hadde som hovedorganisasjon lenge vært supplert med flere mindre fagforeninger, men fra 70-årene økte konkurransen. Da ble to nye hovedsammenslutninger etablert. Dannelsen av Akademikernes Fellesorganisasjon (AF) i 1975 og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) i 1977 utgjorde den første reelle utfordringen mot den enerådende stillingen LO til da hadde hatt som hovedsammenslutning på det nasjonale planet (Bergh 2009, s. 67).
Jeg har tidligere uttalt meg kritisk om de mulige konsekvensene NTNU-fusjonen får for de treårige ingeniørutdanningene.
Jepp, jeg har vært ute og slengt med leppa igjen. Denne gang er bekymringen at NTNU ikke tar godt nok hensyn til suksessfaktorene bak ingeniørutdanningene i fusjonsprosessen. 
I disse dager lanserer NTL en rapport om forsknings- og utdanningspolitikk, skrevet av en arbeidsgruppe hvor jeg har vært medlem sammen med mange både profilerte og dyktige akademikere fra rundt om i hele landet. 
