Nå som norsk kultur er truet av multikulturelle muslimmarxister som vil erstatte korset i det norske flagget med en rødløk, er det kanskje viktigere enn noensinne å slutte opp om den norskeste av norske tradisjoner: Amerikanske tegneserier utgitt i overprisede hefter i tverrformat som folk kjøper bare fordi det står "jul" på dem, og fordi de har gjort det i 40 år.
Adresseavisen hadde i går en sak om hvordan den svært konservative organisasjonen Islam Net forsøker å etablere seg i Trondheim. Detstår selvsagt alle fritt å etablere seg der de vil, men jeg reagerer særlig på hvordan de framstiller seg som mainstreammuslimer.
Det er uheldig hvis en gruppe som Islam Net etablerer seg i Trondheim. De framstiller seg som om de "bare" er muslimer, samtidig som de har en svært konservativ og relativt ytterliggående tolkning av Islam som bare et lite mindretall av muslimer i Norge vil kjenne seg igjen i.
Dersom de lykkes i å fremstille sitt syn på Islam som mainstream, vil det kunne skape økte fordommer mot muslimer i den norske befolkningen, og det er det siste vi trenger.
BEKREFTELSEN: På overlegne tegneserieanalytiske evner - eller flaks.
Beklager å stjele en Musashi-tittel til overskriften, men den passet så bra. Denne kjappe bloggoppdateringen er nemlig en informativ skrytepost om hvordan jeg vant Agent X9's leseravstemming for 2012, og vant en Modesty Blaise-original.
I vår serie "Anbefalte tegneserier for den intellektuelle unge kvinne og mann", på kort - ATIUKM, utnytter vi det faktum at stadig mer informasjon, herunder serier, ligger fritt og åpent tilgjengelig på nett.
Fylkeskommunen og Museene i Sør-Trøndelag har satt Rørosmuseet under hardt press for å få gjennom en løsning på den fastlåste situasjonen som har oppstått. Jeg tror det kan være grunn til å også ha et mikroskopisk motpress, om enn bare et politisk et. Jeg har derfor tidligere skrevet innlegg om saken, og siden jeg var en tur på Røros, lot jeg meg også intervjue av lokalavisa Arbeidets Rett om saken (se faksimile under).
Pop-art hentet estetikken sin fra tegneseriene. Peter Haars tok den tilbake og blandet den med syrlig kapitalismekritikk. Les Prokon og Happy Biff fritt på http://www.peterhaars.no/test/site/400/galleri.php?page=forfatter
Under kan du lese min anmeldelse av Gard Erik Sandbakkens "Skarpskytteren", som stod på trykk i tidsskriftet Rødt! Nr. 1 2013.
Etter å ha startet sin forfatterkarriere med ganske tradisjonell norsk krim av den skittenrealistiske typen med privatetterforskere med allitterasjon i navnet, har Gard Erik Sandbakken etter et mellomspill med et par romaner sentrert mer rundt jakt og friluftsliv, begått en solid politisk thriller.
Det har blitt lengre mellom Sandbakkens utgivelser de senere årene, men denne gangen har han brukt tiden godt. Sandbakkens siste roman "Skarpskytteren" minner meg om en passasje i Dag Solstads "25. Septemberplassen" hvor en av de unge mannlige hovedpersonene blir radikalisert etter å ha lest om det skitne maktspillet som stormaktene driver med i en John Le Carre-roman. (Forøvrig ikke ulikt det progressive potensialet i populærlitteraturen som Kjartan Fløgstad beskrev i "Loven vest for Pecos".)
I "Skarpskytteren" er det den norske våpenindustrien som settes under lupen. Hykleriet rundt Norges selverklærte posisjon som fredsnasjon, kombinert med en rolle som en av verdens største våpeneksportører og stadig deltagelse i kriger rundt i verden stilles åpent til skue.
