Det er på tide med en ny runde myteknusing. Denne gang om sekstiåtterbevegelsen. Jeg plukket nettopp ut en bok som hadde samlet støv i biblioteket siden jeg anskaffet den og skummet deler av den for noen år tilbake, og leste litt av den litt grundigere. Konklusjonene følger.
Få ting i nyere norsk historie er så myteomspunnet som den såkalte 68'er-generasjonen. Det finnes mange myter, og noen av dem har kanskje en del for seg. En del av dem er nok likevel rett og slett feil. Også i etterkant av 68 har selvsagt mange sterke politiske og ideologiske interesser av å spre ulike oppfatninger om denne generasjonen.
I 2008 kom Tor Egil Førland og Trine Rogg Korsvik med det som nok er den største kvantitative undersøkelsen av norske 68'ere- "Ekte sekstiåttere". Selv om den på tross av et stort datatilfang (1246 respondenter) selvsagt har de svakheter som følger med selvrapportering og en noe lav svarprosent, representerer nok undersøkelsen den til nå beste kunnskapen vi har om denne generasjonen. Jeg skal ikke ta for meg alle konklusjonene i boken, og heller ikke alt den ikke kan konkludere med, men jeg skal ta opp et par vanlige myter, som viser seg rett og slett å ikke stemme (de er jo som kjent de mest interessante), pluss et litt nerdete punkt. Siden studien ensidig tar for seg studenter ved Universitetet i Oslo, gjør selvsagt også dette at den får et noe snevert nedslagsfelt, men UiO var utvilsomt et radikalt kraftsentrum den gangen, så bildet derfra er absolutt interessant.
