LINSELUS: Giske gå hjem og vogg - hvem er partykongen nå?

Når man har stilt seg til disposisjon som folkevalgt får man jo noen invitasjoner i løpet av året. Stort sett til ulike møter og paneldebatter. Jeg bruker jo å se det som en plikt å møte opp på mest mulig, men det er jo ikke til å unngå både at det dukker opp kollisjoner innimellom, og at man noen ganger må prioritere hjemmet også (ikke det litt tvilsomme ukebladet, men kåken).

Men slik sett var det jo ålreit å bli invitert som VIP-gjest på Melodi Grand Prix på Ørlandet, med følge. Det er relativt sjelden jeg får utdelt VIP-pass til slike eksklusive arrangementer, og ingenting er vel bedre enn når lysten og plikten sammenfaller.

Det var forøvrig heller ikke bare sang og dans. Vi VIP-gjestene fikk først en orientering om aktiviteten på Ørland Hovedflystasjon. - Stort sett en ryddig, grei og informativ orientering, men jeg fikk siste taler som virket mer opptatt av å vise alle de fancy våpnene en F16 har litt opp i halsen, innimellom det dårlig skjulte selvskrytet av at han hadde vært i krig med F16 både på Balkan og i Afghanistan (hvor norske jagerfly utførte bombing i strid for første gang siden 2. verdenskrig). Ikke alle av oss synes det er noe å skryte av for å si det sånn...

I tillegg passet jo alle på å påpeke hvor viktig det var å få byttet ut F16 med nyere fly, samtidig som de harselerte over hvor mye fortere flyene ble utskiftet på 50- og 60-tallet. Siden Ørland nå engang er en norsk hovedflystasjon med en viktig rolle i forsvaret av Norge, slapp vi i det minste unna propagandaen som ellers er så populær om dagen, om hvordan et nasjonalt forslag er "gammeldags" og burde (i enda større grad) blitt erstattet med profesjonelle soldater som kan delta i NATOs Out-of-area-operasjoner (les: stille opp med gratis leiesoldater når det kommer direktiv fra Washington).

I likhet med de fleste andre nordmenn, har jeg mer til overs for forsvaret, enn jeg har for angrepet.

Men - det var disse Eurovisjonsgreiene ja. I utgangspunktet her jo ikke Melodi Grand Prix vært helt min kopp te (nå er heller ikke te helt min kopp te - jeg foretrekker kaffe, men det er en annen sak). Jeg bruker jo av og til å kokettere med at jeg bare hører på amerikansk vestkyst-hiphop fra mellom 1990-96, men selv om det ikke er hele sannheten er det relativt lite av popmusikken som faller meg helt i smak.

Likevel er jeg jo selvsagt i stand til å lytte til og ha en mening om også andre typer musikk - og, om jeg får si det selv - gi en rimelig god objektiv fasit på hva som er bra og ikke. Jeg vil derfor gi en nøktern evaluering av kvaliteten på låtene på Ørland sett fra 2. rad.

I avisene har evalueringen av de ulike låtene vært så som så. Adresseavisen hadde tydeligvis anmeldt låtene etter finalen, og dermed på mystisk vis fått terningkast som var et perfekt speilbilde av stemmegivningen. Venstresida.net er selvsagt ikke så populistiske, og kan dermed gi deg fasiten på hvilke låter som var best. I tillegg er vi akademiske nok til å gi terningkast med desimaler.

Gaute Ormåsen - Synk eller svøm: Selv om Gaute bør ha litt kred for å synge på norsk, er sangen forøvrig en alt for formularistisk MGP-powerballade. Et langt gjesp, men som sagt litt pluss for å synge på dialekten sin - det er jo som kjent den man kan best. Terningkast 3

Lene Alexandra - Primadonna: Lene forsøker tydeligvis å bygge seg opp en image som sjølironisk bimboparodi. Det kunne fungert på 90-tallet, dersom det var litt mer gjennomført. Denne låta minner meg forøvrig litt om noe Samantha Fox kunne gitt ut mot slutten av sin storhetstid helt sist på 80-tallet. Selv om jeg nok har mange nostalgiske følelser iht. Sam Fox på veggen på gutterommet på 80-tallet, holder nok ikke dette helt til mål, men jobb mer med det Lene - kanskje ligger det noe der. Terningkast 2

Johnny Hide - Rewind love: Johnny Hide prøver å være litt mer moden og litt mer musiker enn konkurrentene sine, men dessverre lykkes han ikke helt. Låta har bittelitt 60-tall ved seg, men plasserer seg dessverre godt inni den MGP-smørja hvor det er vanskelig å skille den ene sangen fra den andre. Terningkast 2,6

Bjørn Johan Muri - Yes Man: Mens Hide prøver å være litt modnere (men bare lykkes i å være litt eldre), prøver nok Muri å være litt yngre og freshere enn konkurrentene. Yngre er han nok, og det kan nok være at et og annet ungpikehjerte smelter på vei opp i halsen til denne låta, men igjen - helt standard MGP uten noe spesielt særpreg. Terningkast 2,7

Elisabeth Carew - Rocketfuel: Når ikke det var noe gangsterrap på MGP, klarte unge Carew å redde litt av dagen med sin låt. Hun har selv uttalt at musikken hennes ligger tett opp til R&B. Personlig fikk jeg alle haugene av R&B-syngedamer (og gutter) litt i halsen på 90-tallet, men heldigvis har låta også litt preg av funk og soul - noe som tross alt er mye bedre enn R&B. Carew ble slik sett en av mine favoritter. Låta totalt sett var kanskje ikke stor kunst, men refrenget var fengende, og selv om det kanskje ble utnyttet vel mye, var det i det minste noe de fleste andre låtene ikke hadde (noe som var fengende). Terningkast 4

Maria Haukaas Storeng - You make my day: Det var vanskelig å ikke legge merke til at jubelen for Storeng var på et litt høyere nivå enn for de fleste andre artistene. Dessverre skilte ikke låta seg nevneverdig ut. Storeng har klart å bygge et image av seg sjøl som ei blid og trivelig jordnær norsk jente som ingen har et vondt ord å si om. Når hun i tillegg ikke er så halvdårlig til å synge, får hun stemmer - masse stemmer. Dessverre holdt ikke denne låta helt mål. Klassisk MGP-ballade. Gjeeesp! Terningkast 3

Keep of Kalessin - The Dragontower: Endelig noe som skiller seg litt ut. Jeg er ingen metal-fan, men dette slo hardt, og innimellom slo det også hardt på rett plass - og for en herlig avveksling fra det som kom før. Enkelte blodharde metal-fans påstår at låta er skrevet for MGP, og tilpasset formatet, men artistene selv sier den er hentet fra det kommende albumet, og ikke er skrevet spesielt for MGP. I tillegg annonserer de at de stiller for å prøve å røske opp litt i noen forutinntatte oppfatninger folk har, og i et gramsciansk kulturperspektiv er jo ikke det å forakte. Terningkast 5

Nå har jeg nevnt de artistene som stilte opp på selve MGP, men det nest beste bandet, var faktisk en gjeng tenåringer fra musikklinja på Fosen VGS som varma opp med ei både fengende og velspilt rockelåt om en tvilsom og voldelig fyr ved navn Fred.

Nåvel - over til det dere har venta på: Se og Hør var der ikke, men Venstresida.net var der og kan by på eksklusive uskarpe og kornete mobilbilder fra det spektakulært eksklusive VIP-nachspielet med alle artistene.

Artistene! Kjolene! Skandalene!: Ser du hva som skjedde?

VILL FEST: Det er bra pressen ikke var til stede når slikt som vi ser på dette bildet kan skje!

Den eneste lille skuffelsen var jo det at jeg hadde forestilt meg at det skulle bli omtrent som på videoen fra Nobelkonsert-nachspielet, hvor Wyclef jammer med Will Smith og Toby Keith. Det ble dessverre ingen versjon av "Rappers Delight" med Maria Haukaas Storeng i duett med Keep Of Kalessin... Kjipern i lia!