Her kommer noen løse tanker, ja rett og slett ubegrunnede påstander (men du kan jo tenke selv om du synes de stemmer på deg), som forsøker å ta et lite oppgjør med den sentrale rollen språket har fått i forståelsen og tolkningen av tenkning i bred forstand.

Språket er ikke redskapet for tenkning i seg selv. man kan tenke i bilder, lukter, følelser og mange ikke-uttalte ting. Problemet med denne tenkingen er at målet for svært mye tenkning er noe som vi ønsker å kommunisere til andre, dermed må vi språkliggjøre tenkningen – ikke fordi det i seg selv er nødvendig for tenkningens del, men fordi tenkningen blir lite brukbar om den ikke kan kommuniseres.

Så blir vi selvsagt også selv formet av språkliggjøringen, og kanskje innbiller oss at vi ikke har tenkt før vi har språkliggjort en tanke. Det tror jeg er feil, og vi mister også mange aspekter av tanken når vi tvinger den inn i språkrammer. (I mindre grad selvsagt med et stort ordforråd).

Dette blir dermed også kanskje undervurdert som et problem i en kommunikativ situasjon. Så lenge man ikke aksepterer at en tenkt tanke er tenkt før den er formulert språklig, er det også mindre forståelse for at det verbale uttrykket kanskje ikke er uttømmende i forhold til både tanken og intensjonen. Dette gjelder selvsagt en samtalepartner, og kan føre til (unødige?) konflikter i en dialog. Vi kan også la oss fange av vår egen formulering til å ta andre, enten mer ytterliggående eller mer moderate standpunkter, enn det vi kanskje opprinnelig hadde (ikke-verbalt) tenkt.

Jeg vil altså holde fast på at den verbale, språklige formuleringen av tanken, er noe annet enn selve tanken, og slik fravriste språket mye av hegemonien på det ikke-kommunikativet området av tenkningen.

Seså. Det var godt å få sagt det, selv om det kanskje ikke var interessant for andre enn et smalt spekter av hobbyfilosofer.