Flercampus­institusjoner og budsjettkutt gir farlige tider


Innlegg i Khrono. Følg faksimile for å komme dit.

Jeg var nylig på Stortinget for å delta i høringen rundt ny universitets- og høgskolelov på vegne av NTL. I tråd med hvordan jeg har argumentert tidligere, mente NTL ikke det var urimelig at nedleggelse av hele studiesteder måtte opp til politisk behandling. Dette er campuser som gjerne har blitt opprettet politisk, som egen institusjon, og forskning har vist at nedleggelse vil kunne få brede regionale konsekvenser når det gjelder både tilgang på kvalifisert arbeidskraft, befolkningsutvikling og industriutvikling, problemstillinger som ligger langt utover mandatet til et universitetsstyre.

Til min overraskelse argumenterte de andre fagforeningene — Unio / Forskerforbundet og Akademikerne / Tekna — mot denne lovendringen, med en argumentasjon som er til forveksling lik den som har kommet fra arbeidsgiversiden i sektoren, hvor dette handler om autonomi og tillitsreform, gjerne med en underliggende logikk om kvalitet.

Dette ligner på hele den sjablongmessige og parodiske bruken av «robust» som utgjorde det tynne faglige grunnlaget for fusjonsprosessene i 2015/16, og følger også en logikk om at institusjonene(s styrer) er de som best kan vurdere denne kvaliteten. (I parentes bemerket: kvaliteten til et sykehjem som ikke får ansatt kvalifiserte sykepleiere, eller på en skole som ikke får ansatt kvalifiserte lærere siden de ikke utdannes i regionen, kom ikke opp.)

Det er likevel et annet moment jeg har lyst til å ta opp, og som jeg tror er svært underkommunisert: Den politiske naiviteten som må eksistere, om man tror at et universitet ikke også er en arena for politisk kamp, og interessekamp om makt og ressurser på samme måte som alle andre institusjoner — og hvilke konsekvenser dette potensielt kan få for ansatte.

Universiteter har selvsagt i årevis vært åsted for interessekamper mellom ulike fagområder om makt og ressurser. Det historisk nye fra fusjonsrundene på 2010-tallet er at vi nå har fått institusjoner med campuser som har tilhold i helt ulike regioner. Det gir grunnlag for at vi også kan få en geografisk kamp om ressurser, kanskje særlig rundt studieplasser. Så lenge økonomien er god, kan vi kanskje unngå de verste utslagene av dette, men det vet de fleste i sektoren at den ikke lenger er.

I en situasjon hvor noen campuser er veldig mye større enn andre, vil vi gjerne få en situasjon hvor ingen eller svært få fra de mindre campusene er representerte i institusjonens toppledelse eller styrende organer. F.eks. er det ingen fra Gjøvik eller Ålesund som sitter i NTNUs styre i dag. Det er heller ingen fra Nesna/Helgeland i styret på Nord universitet. Det kan som sagt gå bra så lenge økonomien er god, men nå merker universiteter og høgskoler over hele landet at det begynner å knake i sammenføyningene etter et plutselig pensjonskutt på topp av mange år med ABE-kutt fra Solberg-regjeringen — kutt som videreføres av dagens regjering under andre budsjettposter. Det er ikke bare hester som bites når krybben er tom. Det kan også ellers sindige professorer og instituttledere finne på.

Vi kan som et forvarsel se på Nord universitet, som kanskje var den konstruksjonen med mest utfordrende økonomi i utgangspunktet. Der gikk det svært kort tid etter fusjonen før styret vedtok å legge ned campus Nesna og flytte studieplassene til større campuser. Nesna har fungert som kanarifuglen i gruva i Universitets-Norge, og ansatte på andre små campuser bør følge utviklingen der nøye. Etter at nedleggelsen ble politisk stoppet, har det også gått kort tid før Nord universitet har foreslått nye kutt der gjennom å gjøre all undervisningen samlingsbasert.

Historiens dom etter opptakene til lærerutdanning de siste årene, peker i liten grad på at forsøksvise objektive vurderinger gav noe godt grunnlag for forslagene om nedleggelser på Nesna. Lærerutdanningene sliter helt generelt over hele landet, men på Nord universitet er det lærerutdanningene på de store campusene Bodø og Levanger som sliter aller mest. Nesna er slik sett en relativ suksesshistorie.

Prosessene ved Nord universitet har i liten grad hatt paralleller så langt, men med strammere tider bør de være et varselskudd til andre institusjoner. Det kan f.eks. enkelt argumenteres for at det er betydelig billigere å øke antall studieplasser ved en stor campus, enn å opprettholde et tilbud på en liten campus. Om perspektivet ditt primært er institusjonens økonomi, og ikke samfunnets behov, kan konsekvensen av den innsikten bli enkel. For enkelt.

Vi i NTL er tillitsvalgte for våre medlemmer på alle våre campuser. Vi er opptatt av frihet og autonomi, men først og fremst til de ansatte og fagmiljøene — ikke til institusjonene — og autonomien din er svært liten om både jobben din og fagmiljøet ditt blir nedlagt etter et enkelt styrevedtak. Vi mener vedtak med så potensielt store konsekvenser må opp til politisk vurdering, og vi mener også at det å gjøre slike grep litt vanskeligere, kan legge et press på institusjonene til i større grad å ha fokuset på langsiktig utvikling av alle campus, og ikke kortsiktig intern krangling om ressurser. Så må regjering og storting gjøre sin del av jobben, ved å sikre en langsiktig og stabil finansiering.

Vi synes det er veldig overraskende at vi tydeligvis er den eneste av de store fagforeningene i sektoren som tenker det. Er Forskerforbundet og Tekna helt blinde for de konsekvensene den utviklingen vi nå ser kan få for deres medlemmer på mindre campuser? Og er medlemmene deres på mindre campuser bevisst problemstillingen?

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering