Årets julehefteanmeldelser er tilbake! Først ut er det mystiske fenomenet som begynte å røre på seg helt på slutten av åttitallet og som så tok over hele det norske seriemarkedet i tiårene etter: De nye humorseriene!

Personlig kjøpte jeg de fleste nye norske humorbladene ganske fast fra 90-tallet og utover starten av 00-tallet, det startet med Tommy & Tigern, Ernie, Grimmy men etter hvert tok de norske biseriene over og ble hovedserier i egne blad - Pondus, Nemi, M etc. På et tidspunkt gikk jeg likevel litt lei. Det ble kanskje litt repetitivt i lengden. Men juleheftene leser jeg jo fortsatt, og nå får jeg pause fra januar til november også så jeg rekker ikke bli lei, så dette kan vel bli bra, tenker jeg lett optimistisk.

Strand forlag er blitt Egmonts viktigste utfordrer på tegneseriemarkedet, og konsentrerer seg om nye norske humorserier, noe som gjenspeiler seg i årets blandbunke, hvor forlaget dominerer.

Storefri

Nå har ikke jeg hatt noe med ungdomsskolen å gjøre siden jeg gikk der selv på nittitallet, og i motsetning til litt for mange andre tror jeg ikke den erfaringen gjør meg til noen ekspert på norsk skole i 2023. Med det forbeholdet, har jeg nok jevnt over syntes at Marius Henriksens karakterer har vært noe endimensjonale og stereotype. Slik sett var det men en viss ambivalens at jeg satte meg ned med årets hefte, men om forventningene var noget lave ble de i hvert fall overgått. Her får vi en nytegnet julehistorie som bryter litt med klisjeen om hhv. klassens klovn og den frustrerte leie læreren (selv om det i og for seg også er en klisje i seg selv, er det i det minste en klisje et nivå over), noe som gir et manus litt over middels.

Pluss for nytegnet juelhistorie. Minus for for lite tegneserier per siden (oppblåste ruter).

Terningkast: 3+

Pondus

Pondus slår til igjen med sin egen versjon av det klassiske Monty Python albumet "Hastily cobbled together for a quick buck". Her får du enkeltstriper som fyller en hel A4-side, og ingen nytegnet julehistorie. Hadde det vært innpakket i plast så folk ikke hadde muligheten til å bla i det før innkjøp, hadde dette vært et åpenbart svindelforsøk. Dette juleheftet er som de tilsynelatende digre frokostblandingeskene eller potetgullposene du finner litt lengre inne i butikken, som viser seg å bare være halvfulle når du åpner dem…

Et 32-siders Pondusalbum gir oss totalt 19 Pondus-striper fordelt på like mange sider. I normal tegneseriestørrelse (tilsvarende det du får i avisa f.eks.) burde du fått 4 striper per side, minst, og dermed kunne fått 4 ganger så mye Pondus i heftet.

Dette er dermed det ideelle heftet for folk som ikke liker å lese tegneserier. Det er svært fort unnagjort.

Det som likevel trekker opp: De få stripene vi får er småmorsomme. Biseriene M, Dunce og Bestis bedriver ikke grov svindel, og de totalt 4 sidene med M og Dunce er heftets højdare.

Ekstrastoff: Glimt fra Pondusåret, kviss og intervju med Øverli. Greit nok.

Terningkast: 3- (Reddet fra en toer av M og Dunce)

Dunce

Årets Dunce-hefte er faktisk dyrere enn de andre Strand-heftene, men det er også tjukkere (50 sider mot 34), noe som gjør at du havner under 2 kr per serieside, mot 2,50 for Pondus/Lunch/Storefri. Dunce er altså en god deal blant Strand-heftene.
I tillegg gir Jens K Styve oss alt det som Pondus-juleheftet ikke gjør. En nytegnet lengre julehistorie på 20 sider, samt en massevis av striper med 4 striper per serieside! Sånn skal det gjøres! Her får du omtrent fire ganger så mye lesestoff for pengene som i Pondus-heftet.

Men er lesestoffet noe bra da?

Om du liker Dunce's blanding av lun humor, sentimentalitet og weltschmerz er også årets julehistorie noe for deg. Den kommer også med en betimelig og oppbyggelig advarsel mot idoldyrking, og invitasjon til solidaritet. Klaff på både form og innhold!

Stripene (jeg har ikke undersøkt om noen av de er "ikke kommet i avisa enda"-ferske eller om alle er eldre, men jeg dro kjensel på en del av dem) er i hvert fall tematiske på årstiden de også, og holder et godt nivå, rundt for Dunce kjente tema som f.eks. vinterdepresjon, og de ser også verden fra barns og dyrs perspektiv. Stripelesningen blir også løftet ved at enkeltstripene henger sammen til en lengre fortelling, selv om de også fungerer enkeltvis.

Her var det lite å klage på. Liker du Dunce (og det ser jeg få grunner til ikke å gjøre), så er dette en veldig god deal.

Terningkast: 6- (Hallo, jeg må jo trekke litt. Det er jo liksom ikke en perfekt tegneserie heller.)

Lunsj

Børge Lund gir oss også ganske mye valuta for pengene om ikke på Dunce-nivå, med en lang, nytegnet julehistorie. Historien sentrerer seg rundt en AI ved navn "Inga" (ingen plusspoeng for å gjette hvem den er oppkalt etter), og er faktisk litt spennende, men stemningsmessig litt på siden av kontorsatieren Lunsj ellers preges av. Den fungerer likevel sånn noenlunde.

Julehistorien var lengre enn tidligere år, så det var ikke plass til så mye ekstramateriale, men slags blanding av Klara Klok-spalte og podkastepisode i tekstform til slutt var småmorsom, og gjesteserien fra Hjemmefronten helt OK den også.

Fullt ut godkjent på Børge et Co i år også, men ingen toppskår.

Terningkast: 4+

Rutetid

Øverli driver samme svindel her som i Pondus-heftet. En vitsetegning per side. Heldigvis er det mange gjesteserier som har 4 vitsetegninger per side eller 4 striper per side. Det trekker opp. Særlig er Meisler i god form med en stadig mer utviklet strek i klassisk fransk-belgisk tegnestil

Terningkast: 3+

Pondus - klassiske julehistorier

Dette er en betydelig bedre variant enn Pondus-juleheftet. Du får riktignok ikke fire striper per side, men i det minste tre, så litt mindre ran på høylys dag.

Ulempen er at alt er gamle historier, men det gir et godt grep å samle alle historiene om Jokke og Camilla i et bind. Det blir en slags episk romantisk syklus lest under ett, og det fortjente en slik utgivelse. Humoren er jo litt klisjefylt, men det fungerer rett som det er for det.

Terningkast: 4

Tommy & Tigern

Denne serien er jo velkjent. Det er kanskje noe av problemet. Vi får et knippe ok striper, men enhver med kjennskap til serien har jo lest alle mange ganger før. Biseriene er også er midt på treet.

Egentlig må man vel si at hele heftet er midt på treet.

Terningkast: midt på 3'ern

Nemi

Lise Myhre har alltid gjort noen morsomme hverdagsobservasjoner i Nemi, og serien har også en underliggende sårhet og sentimentalitet som til tider kan gi den økt dybde.

Innimellom kan det derimot tippe over i det overdrevne og nesten parodiske, noe det fort gjør for denne anmelderen når de etterhvert kjente illustrerte Andre Bjerke-diktene dukker opp. Om jeg ikke allerede hadde hatt et anstrengt forhold til dikteren etter å ha lest Tore Rem, Espen Søbye og Kjartan Fløgstads «På æren løs» for noen år tilbake, hadde Nemi uansett gjort jobben.

Men det er heldigvis mest tegneserier, og mindre dikt her. Samtidig får vi ingen lengre sammenhengende historier, og ikke så mye lesestoff totalt heller. Vi havner dermed litt under middels totalt sett.

Terningkast: 3 -

DET BETYR AT PULJEVINNEREN EEEER ....... DUNCE!