Lørdag 11.2 holdt jeg en innledning på et Rødt-arrangement om krigen i Ukraina. Jeg legger ut notatene mine her, kjapt renskrevet, illustrert med enkelte av powerpointene jeg laget for anledningen.

Jeg har valgt å bruke tittelen fra invitasjonen til møtet, "La oss snakke om Ukraina" selv om jeg tenker det er like viktig for oss å snakke om Russland, og hva slags land Russland har blitt.

Vi skal vel snakke litt om ting vi er uenige om etter hvert, men jeg tenkte å begynne med ting vi er enige om.

- Ukraina er utsatt for en folkerettsstridig, imperialistisk angrepskrig
- Russland har revansjistiske og imperialistiske ambisjoner
- Russland har over tid beveget seg i stadig mer høyreautoritær retning
- Ingenting legitimerer Russlands krigføring på noe vis
- Rødt har ikke stilt noen krav til ukrainerne om å gå inn i fredsforhandlinger på angriperens premisser – det er ene og alene ukrainerne som bestemmer når det er tid for fredsforhandlinger
- Rødt krever: Umiddelbar stans i krigshandlingene. Russland må trekke seg ut av Ukraina
- Vi er ikke for noen våpenembargo mot Ukraina – Ukraina skal kunne motta våpen for å forsvare seg
- Rødt støtter motstandskampen

Jeg vet mange gode kamerater som er enige med meg i alt dette, men som lander på en litt annen konklusjon om norsk våpenstøtte blir beskyldt for å være Putinister. Det mener jeg er veldig urimelig og uredelig, så jeg ville begynne med denne enigheten.

Samtidig mener jeg disse punktene også utgjør hovedargumentene *for* å bidra med våpen.

Hva er så Norges rolle?
Når vi mener at Ukraina skal kunne motta våpen - hvorfor skal ikke Norge være et land som sender dem?

Her ligger nok uenigheten. Så lenge vi mener, som vi gjør, at Ukraina skal motta våpen, må vi ha et særskilt argument for at akkurat Norge ikke skal bidra med dette. Hva er spesielt med Norge, som gjør at vi ikke bør hjelpe Ukraina på denne måten.

Årsaken til at jeg mener Norge kan og bør bistå Ukraina med våpen, er rett og slett at jeg ikke synes de argumentene jeg har sett mot det, holder vann, selv om jeg forstår og har sympati med flere av dem. Jeg har lyst til å gå inn og ta for meg det jeg synes er tre hovedargumenter, i synkende kvalitet.

En legitim og forståelig argumentasjon går på et ønske om at Norge skal være et land som tar en annen rolle internasjonalt enn de fleste andre. Norges tradisjonelle selvbilde som "fredsnasjon" og lange tradisjon med å ikke sende våpen til land i krig, er et argument for at mens andre land hjelper Ukraina med våpen, kan Norge gi annet materiell og økonomisk støtte, samtidig som Norge kan forsøke å jobbe fram mot en fredsløsning, selvsagt i dialog med ukrainerne og minst mulig på aggressorens premisser. Det er ikke urimelig å tenke at det globale samfunnet fungerer best dersom ulike land kan ta litt ulike roller for å komme fram til en best mulig utgang på slike konflikter.
 
Når jeg ikke deler konklusjonen i dette argumentet, går det på at Norges rykte som "fredsnasjon" er ganske så tynnslitt fra før, og at jeg mener motsetningen mellom å bidra med rent defensive våpen som antiluftskyts som er det som foreslås i Rødt, og å kunne bidra til en fredsløsning er konstruert.

Men det er en legitim uenighet, hvor det er mulig å lande på andre konklusjoner, og det svarer jo ut utfordringen om hvorfor akkurat Norge ikke skal sende våpen.

Et annet, fullt forståelig, argument, er frykten for at krigen skal spre seg og utvikle seg til en storkrig, kanskje endog med atomvåpen. Dette er selvsagt en helt berettiget frykt, som alle land som i dag støtter Ukraina med våpen kontinuerlig balanserer mot Ukrainas behov for hjelp. Ingen land sender de tyngste våpnene de har til Ukraina, og det er stadige diskusjoner om hvor grensa skal gå. Dette er altså et viktig hensyn inn i disse pågående diskusjonene, men det gjør det også et desto dårligere argument inn i en diskusjon om hvorvidt lille Norge skal sende noen rent defensive våpen eller ikke. Krigen har pågått et år, og på tross av grusomheter har alle parter i krigen pålagt seg selv noen grenser i egen krigføring for å hindre uønsket eskalering, og krigen har ikke spredt seg. Jeg mener det i praksis er utenkelig at rent defensive våpen fra Norge vil påvirke denne eskaleringsfaren.
 
Det problematiske med dette argumentet brukt mot enhver våpenleveranse er at det har et underliggende premiss om at enhver våpenleveranse til Ukraina innebærer en uakseptabel eskaleringsfare. Om ikke man har argumenter for at akkurat Norge er i en posisjon som vil bidra spesielt til eskalering, vil det gjøre seg gjeldende overfor alle land, og ha som konklusjon at Ukraina måtte sloss mot en russisk invasjon uten å få nye våpenforsyninger. Det ville bety å legge landet åpent for russisk imperialistisk aggresjon. En slik politikk er ikke antiimperialistisk. Heldigvis har Rødt slått fast at partiet ikke er mot at Ukraina får våpen av andre land, så dette er ikke partiets politikk.

Generelt synes jeg denne debatten er for preget av svart/hvit og enten/eller-tenking. Det er jo ikke slik at enten er du mot all militær støtte, eller så er du for å sende alt av alle slags våpen til Ukraina. Jeg mener premisset bak mye av denne diskusjonen er feil. Ingen har motsatt seg at vi sender hjelmer og skuddsikre vester. De har som formål å stoppe innkommende prosjektiler fra fienden og hindre drap.

Det som har vært mest diskutert i Rødt – antiluftskyts mot russisk terrorbombing av sivil infrastruktur og sivlie områder i Ukraina – har strengt tatt samme formål – å stoppe missiler - å hindre drap.

Fra mitt ståsted ligner det strengt tatt like mye på hjelmer og vester som det ligner på f.eks,. Jagerfly.

Jeg tror denne debatten blir enklere å ta med litt mer senkede skuldre om vi klarer å bevege oss vekk fra denne «enten-eller»-tenkinga.

Det siste vanlige argumentet, som er ytterst problematisk, er en analyse av at Russlands angrep på Ukraina, først fra 2014 og så en fullskalainvasjon i 2022, egentlig er en "proxykrig" som USA og Nato fører mot Russland.

Jeg mener det er et veldig feilaktig argument – av flere grunner. Det ene er at det undersllår og usynliggjør Russlands egne imperialistiske ambisjoner, uavhengige av Nato.

Illustrasjonen til høyre er en oversikt over ulike post-Sovjetiske organisasjoner hentet fra Wikimedia. Alle disse er åpenbart ikke redskaper for russisk imperialisme (f.eks. Baltiske forsamling), men flere av dem er det.

Det er til en viss grad forståelig at f.eks. latinamerikanske venstrebevegelser som har levd med USAs imperialisme tett på kroppen i over hundre år kan gå i fellen det er å være blinde for russisk imperialisme Likeledes er det ikke rart at mange østeuropeere med sin erfaring med russisk imperialisme tidvis har vært blinde for den amerikanske varianten, noe som kom til uttrykk under krigen mot terror hvor mange østeuropeiske land ukritisk støttet Bush' kriføring. Vi som både lever tett på Russland og i allianse med USA har derimot ingen slike unnskyldninger. Vi må være tydelige på at denne krigen er Russlands imperialistiske ekspansjonskrig, og at ansvaret for den full og helt ligger på de russiske styresmaktene. Ingenting Nato eller USA måtte ha gjort er i nærheten av å legitimere dette eklatante bruddet på folkeretten.

Stormakter har alltid interesser i globale konflikter. Antiimperialister kan ikke la være å støtte et offer for imperialistisk aggresjon, bare fordi en annen stormakt gjør det samme. Heldigvis har Rødt vært tydelige her. Rødts landsstyre slo i mai 2022 fast bl.a. følgende:

«Rødt er mot all imperialisme, enten den er amerikansk, europeisk, russisk eller kinesisk. Vi velger ikke side i stormaktsrivaliseringa. Men når en av imperialistmaktene går til angrepskrig, er det prinsippet om selvråderett som blir viktigst i den krigen, ikke stormaktsrivalisering.»

«Rødt og våre forgjengere har aldri hatt problemer med å ta stilling for den angrepne part mot imperialistisk angrepskrig, heller ikke når andre imperialistblokker åpenbart har interesse av motstandskampen vinner fram.»

Likevel er det flere som trekker USA og Nato fram som argumenter mot å gi Ukraina våpenstøtte - ekstremvarianten som man finner på ymse konspirasjonssider gir til og med ukrainerne selv skylden, og nekter å omtale Ukrainske myndigheter som representanter for "Ukraina", men bruker konsekvent "Kyiv" for å signalisere at ukrainske myndigheter er illegitime. Når man beveger seg i denne retningen framstår man i økende grad som et offer og redskap for russisk imperialistpropaganda. Lenger unna et antiimperialistisk ståsted er det vanskelig å komme. 

Det er heldigvis ikke mange i Rødt som er der.

Oppsummert: jeg synes ikke noen av argumentene mot å sende defensive våpen holder, derfor har jeg tvilt meg til at jeg er for, men når det er sagt: Uansett hva vi måtte mene om hvorvidt Norge skal sende våpen, håper jeg vi holder oss for god til akkurat denne siste argumentasjonen. Det er nesten det viktigste.

Klarer vi ikke å se - og si – at hovdsaken og problemet her er Russlands imperialistiske aggresjon, og ender opp med å besvergelsesmessig legge til en lang utlegning om "men, USA", "men Nato" osv, da gjør vi ikke bare en grov politisk feil, da begår vi politisk selvmord.

Eller som Rødts landsstyre uttalte det i Mai: En slik linje for kapitulasjon ville også gjort Rødt irrelevant som et politisk alternativ i Norge.