To tilfeldige representanter for en utbredt kultur og strategi på ytre høyre for å ikke forholde seg til ordinær redelighet og engihet om grunnleggende fakta.Foto: Isac Nóbrega/PR

Denne teksten skal via en case forsøke å belyse hvordan høyrepopulistiske kulturkrigere agerer i sosiale medier, og hvorfor det å gå i debatt med dem har begrenset effekt.

La meg begynne med statsråd for høyere utdanning, Ola Borten Moe. Nei, det er ikke han som står for "den høyrepopulistiske løgnretorikken" i overskriften. Det ville være en overdrivelse.

At han har en sleivete, breial og upresis stil vil jeg derimot påstå er ganske presist. Det er nok også noe av årsaken til at studentene ved et par norske universiteter har erklært ham "persona non grata".

Selv har han omtalt utspillet som "pubertalt". For meg er det jo da fristende å si at her må studentene bare ta til seg kritikken. Når det gjelder pubertale utspill har statsråden en ubestridelig ekspertise.

Verre er det at presumptivt voksne mennesker drar denne i realiteten ubetydelige lille kjeftekonkurransen mellom statsråden og studentene inn i den klassiske amerikanske høyrepopulistiske fortellingen om "kanselleringskultur" og whatnot. Kjenn igjen diskursen sier jeg, og sky den som pesten.

Jeg synes dette er enkelt. Moe har møtt studentene og sektoren med en pubertal stil preget av brautende kjekkaserier. Så får han noe lignende tilbake. Det er strengt tatt ingenting å hisse seg opp over.

En moden og voksen person ville kanskje heller tenkt på det som et potensielt læringspunkt basert på prinsippet handlinger og konsekvenser? Men mange har nok misforstått hva det er å være voksen og bytter ut idealer om refleksjon og læring med å fremstå høye og mørke, eller evt. latterliggjørende i sosiale medier. Ingen nevnt, ingen glemt.

Men nå skal en bli nevnt!

Det er den såkalte "Sløseriombudsmannen". Som kjent er denne facebooksiden avslørt som en proxy for promillepartiet "Liberalistene". Dette partiet startet opp som et klassisk ekstremliberalistisk (i økonomisk forstand) parti med "skatt er tyveri" som hovedidé, men har senere utviklet seg i en mer Trumpistisk retning med kulturkrig og latterliggjøring av motstandere som våpen.

"Nattvekterstat", herunder nedlegging av velferdsstaten og alle sosiale ordninger er ikke særlig populært i Norge. Det er heller ikke Trumpismen. Dermed må man forkle denne retorikken som noe annet. Pynte brura sier vi i Norge, men her passer kanskje det engelske uttrykket "polish the turd" bedre.

Som man skjønner av navne forsøker "Sløseriombudsmannen" i stedet å framstille seg som motstander av sløseri av offentlige midler. Det har en betydelig større støtte i befolkningen enn nattvekterstaten. Kanskje er oppslutningen enstemmig? Jeg er i hvert fall for det. Men for å forkle noe som nesten ingen er for som noe alle er for, må man som en kan skjønne benytte seg av en del fantasifulle kommunikative grep. Et velkjent grep som ofte er brukt bl.a. i latterliggjøring av kunstnere er "ta ting ut av sammenheng". Et annet er "vridde og misvisende framstillinger", også kjent som halvsannheter.

Vi skal derimot her se på et tredje ofte brukt grep: løgn

Løgn om Statsbudsjettet.
Denne "Sløseriombudsmannen" gikk nemlig inn i kommentarfeltet til Khronos sak om studentenes utspill med sin sedvanlige latterliggjøringstaktikk, og kommenterte
"Du ga oss bare 4% mer penger enn året før, for et svik!!"

Når jeg utfordret ham på dette, refererte han til Statsbudsjettet side 15, som oppgir kronebeløp i 2022 og 223, med prosentvis endring. Det han selvsagt vet, men behendig unnlater å si er at dette ikke er inflasjonsjusterte tall. Det er også en stor sekkepost som ikke gir oss realiteten for Universiteter og høgskoler, og slett ikke de to institusjonene det her er snakk om.

For å si noe kvalifisert om dette, må vi gå til "Orientering om statsbudsjettet for universiteter og høgskoler", sammenligne med fjoråret og justere for inflasjon (nå beregnet av SSB til 7,5%). Det kommenterte jeg selvsagt, men "Sløseriombudsmannen" gav seg ikke og fortsatte å repetere påstanden om at "Aldri før har disse universitetene og høgskolene fått så mye penger".

La meg derfor stave det ut:
Ta først tabellen på s. 16 i "Orientering om forslag til statsbudsjettet 2023 for universitet og høgskular".

Her har jeg kopiert over tabellen i excel og gjort noen svært enkle pluss og gangestykker.

Fra denne får vi den samlede rammebevilgningen (i tusen) til universiteter og høgskoler fra statsbudsjettet for 2022 (og dette er altså etter mange år med ABE-kutt): 39 361 248. Den samme summen i tilsvarende tabell i dette budsjettforslaget for 2023 er 40 600 307. SSB har beregnet inflasjonen de siste 12 måneder til 7,5%. Om man inflasjonsjusterer tallene fra fjorårets budsjett til november 2022-kroner kommer man til 42 313 341 tusen kroner (se tabell).

(Om man vil gå ytterligere inn i detaljene kan man se på fjorårets tabell på s.16 her.)

Her kommer så tusenkronersspørsmålet til den såkalte "sløseriombudsmannen":

Er tallet 42,3 STØRRE enn tallet 40,6, eller er det MINDRE?

Løgn om studiestøtte
Sløseriombudsmannen er heller ikke den eneste aktøren som er ute og fisker med løgner og halvsannheter i denne saken. Tidligere Arbeiderpartipolitiker, men i nyere tid mest kjent som USA-inspirert konservativ kulturkriger i ymse nettfora, Knut Yrvin, kastet seg også over studentene i samme kommentarfelt, og delte denne grafen som dokumentasjon på at "studiestøtten aldri [har] vært høyere".

Det er vanskelig å se dette som noe annet enn en ekstremt strategisk valgt graf. Årene 2013-2018 er de eneste årene siden 2002 at studiestøtten har økt målt opp mot grunnbeløpet i folketrygda, men selv her ble økningen finansiert med kutt i andre midler til studentene. I 2001-2 gjorde den et kort hopp, men falt fort ned igjen, men med unntak av dette har studiestøtten vært på kontinuerlig vei nedover siden midt på nittitallet. l hele perioden fra 1977 fram til 1996 vaket studiestøtten rundt 1,5 G. Nå er den under 1,2.

Siden statsråden som stod for innledningen her er kjent for sleivete "Luksusfellen"-retorikk, går det jo an å se på hva økonomen kjent fra nettopp dette programmet har uttalt om studentøkonomien til Universitas:"– Budsjettet vi bruker for våre deltakere er tre-fire tusen over det dere må leve av som studenter i måneden, gitt den støtten man får."

Men heller ikke her har det kommet noen erkjennelser eller svar fra Yrvin etter at den uredelige tallbruken hans ble kommentert. Det virker som strategien er å neglisjere faktakorrigeringer, håpe at Facebooks algoritmer sørger for at få ser dem, og tute og kjøre videre i kulturkrigen.

Høyrepopulistiske aktører og offentlig debatt
Dette illustrerer et mer grunnleggende problem med å gå i rette med slike aktører. Når man ikke har noe som helst ønske om å forholde seg til enkle fakta, blir en seriøs diskusjon umulig. Når man forholder seg til ikke-inflasjonsjusterte tall som om de var inflasjonsjusterte, når man fortsetter på samme vis etter å ha blitt korrigert som ingenting var sagt. Da er man en ren propagandamaskin stilt inn på "brute force attack" som slenger løgner og dritt i alle retninger og håper at "something sticks".

Med slike aktører fungerer ikke offentlig debatt som noen åpen prosess som fører fram til sannheten. Disse aktørene har som strategi å manipulere offentlig debatt, manipulere algoritmene som styrer sosiale medier, og utnytte velkjente kognitive biaser hos oss mennesker.

Om en saklig debatt skal være mulig, må man som et absolutt minimum kunne være enige om fakta. F.eks. at ikke-inflasjonsjusterte beløp ikke kan brukes for å fastslå om noen har fått en økning eller ikke på Statsbudsjettet. Eller at tidsserien 2013-18 ikke kan brukes til å si noe om utviklingen av studiestøtten utover akkurat de få årene.

Aktører som ikke enkler å forholde seg til slikt, og som seiler under "falskt flagg" slik som "Sløseriombudsmannen" blir slik kanskje det beste argumentet for en viss "kanselleringskultur". Om den offentlige debatten skal fungere, krever det nemlig en viss mulighet for å dele ut rødt kort til aktører som ikke forholder seg til helt elementære saklighetskriterier. Diskuter gjerne ulike meninger, men man må ha en grunnleggende enighet om hvordan man avgjør rene faktaspørsmål i bunn, som alle aktører kan forholde seg til. Her har f.eks. redaktører et åpenbart ansvar for å sikre at den offentlige debatten blir noenlunde faktabasert, og at alle jobber med åpne kort.

Om aktører ikke evner så basale ting som det, er det faktisk helt innafor å vise dem døra.
Og for dem som mener det ikke funker, kan man jo spørre: Hvor lenge er det siden du hørte noe om Milo Yiannopoulos?

Kanskje er grunnen til at høyrepopulistiske kulturkrigere er så opptatt av å rope opp om "kanselleringskulturen" som sivilisasjonstrussel, at det er et effektivt middel mot de uredelig metodene deres?