Forskningspublisering, EØS-motstand og forsøk på påvirkning


Innlegg i Klassekampen 26.10.22

Klassekampen forsvarer i sin leder 25. oktober at statsråden ved Kommunal- og distriktsdepartementet (som nå har snudd i saken) nektet å publisere en forskningsrapport om mulig politisk påvirkning fra eksterne aktører. Det er særlig rapportens diskusjon om hvordan EØS-motstand kan utnyttes som har blitt diskutert.

Klassekampen skriver at «argumentene i scenarioet er til dels overlappende med mye av den faktiske debatten om EØS-avtalen», men det må vel være noe av poenget. Scenarioer skal være noenlunde realistiske. Jeg tenker det er mer problematisk at jeg som EØS-motstander ikke kjenner meg igjen i rapportens beskrivelser, men mine personlige følelser er like underordnet sakens kjerne som statsrådens.

Det er to viktige poeng å ta med seg fra denne saken.

1. Man kan være så uenig og mene det er så elendig forskning man vil, men man kan ikke la være å publisere. Det er en kardinalsynd i forskning og bidrar blant annet til publiseringsskjevhet, som igjen ødelegger for framtidige metastudier. Så lenge slike bestilte rapporter normalt blir lagt ut på departementets hjemmeside, kan det ikke gjøres unntak fordi statsråden er uenig eller mener det er dårlig forskning. Det kan selvsagt være dårlig forskning, men det får man i så fall ta i en åpen debatt i etterkant.

2. Selvsagt kan norsk EØS-motstand (som svært mye annet) være et mulig område å sikte seg inn mot for utenlandske aktører som søker å skape splid i det norske samfunnet. Men hva gjør man med det?

a) Man sørger for å ha et levende sivilsamfunn med organisasjoner godt rotfestet i demokratiske norske tradisjoner som tar opp i seg den legitime misnøyen nordmenn har, for eksempel over å måtte importere regler fra EU om privatisering, anbud og markedsstyring av deler av offentlig sektor. Det har vi i Norge med blant annet Nei til EU.

b) Disse organisasjonene må igjen ta grep for å sikre at de ikke blir misbrukt av aktører som søker å spre løgner, konspirasjonsteorier og hat under dekke av ulike enkeltsaker, som for eksempel EØS/EU-motstand. Der har også Nei til EU vært svært gode. I hele sin eksistens har organisasjonen hatt rasismeforbud. Etter invasjonen i Ukraina var den en av mange aktører som tok tydelig avstand fra nettstedet Steigan.no, og bare for et par dager siden ble nok en gang betydningen av antirasisme vektlagt i internbladet Standpunkt. Slikt fungerer bra til å gjøre organisasjonen lite attraktiv for hatspredere, og en utmelding fra EØS på et slikt grunnlag vil slett ikke «isolere Norge fra det europeiske fellesskapet», slik FFI-rapporten frykter.

I det store og hele skal alle demokratisk innstilte nordmenn, være seg EU- og EØS-tilhengere eller motstandere, være svært glade for at vi har organisasjoner som Nei til EU. Slike demokratiske sivilsamfunnsorganisasjoner er det beste førstelinjeforsvaret mot ondsinnede aktører som ønsker å utnytte folks legitime misnøye og bekymringer til å fremme helt andre agendaer.

Alternativet er å gi de tvilsomme aktørene fritt spillerom til å fiske i det store mindretallet av nordmenn som over lang tid har vært mot EØS (og det store flertallet som over tid har vært mot EU).

Det er, for å si det mildt, en svært dårlig idé.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering