Fanget av egen retorikk


Innlegg hos Trønderdebatt. Klikk på faksimilen for å komme dit.

Ved avslutningen av meglingen i tariffoppgjøret i statlig sektor ble det som mange lenge hadde fryktet klart. Hovedsammenslutningen Unio, med bl.a. Forskerforbundet, Politiets Fellesforbund, Sykepleierforbundet og Utdanningsforbundet, avsluttet tariffsamarbeidet med LO og YS og valgte i stedet å gå inn for et samarbeid med hovedsammenslutningen Akademikerne.

En dramatisk vending med historisk perspektiv
Dette kan høres hverdagslig ut, men det alvorlige med denne hovedavtalen er at all lønnsfastsettelse skal skje lokalt. I lokale lønnsforhandlinger har man ikke streikerett. Unio har dermed gitt fra seg streikeretten på fordelingen av lønnsmidlene, og vil dermed i stor grad være prisgitt arbeidsgivers velvilje. Fra et fagforeningshistorisk perspektiv er dette oppsiktsvekkende. Det er streikevåpenet som ligger bak både de lønns- og arbeidsvilkårene vi har opparbeidet oss her i Norge, og også mye av den velferdsstaten som er bygd opp gjennom at tariffestede rettigheter senere er blitt lovfestede. Den samme retten er helt sentral i å videreutvikle og forsvare den norske samfunnsmodellen, inkludert å kjempe mot stadig økende sosiale ulikheter.

Tarifforskere peker nettopp på at dette blir konsekvensen av mer lokal lønnsdannelse: mer makt til arbeidsgiver og større ulikheter (https://frifagbevegelse.no/ntlmagasinet/unio-gir-fra-seg-streikevapenet-...). I Akademikerne har det lenge vært en ide om at deres medlemmer er så ekstraordinært dyktige og ettertraktede at de vil komme godt ut av et system hvor arbeidsgiver fordeler lønnsmidlene. Noe som sikkert er sant for enkelte medlemmer, på samme måte som for alle hovedsammenslutninger, men like usant for andre igjen. I Unio har Forskerforbundet har vært den ledende kraften for å få på plass dette dramatiske linjeskiftet.

Ekstra pikant blir dette når Forskerforbundets begrunnelse for å melde seg ut av nettopp Akademikerne og gå inn i det som i dag er Unio i 2005 handlet om at de hadde mer sammenfallende interesser med sistnevnte på nettopp "lønnspolitikk, arbeidsvilkår og offentlig sektor." (https://www.forskerforbundet.no/nyheter/2005/utmelding-av-akademikerne/)

I dag - 17 år senere - har Forskerforbundet altså i praksis snudd 180 grader og inngått en felles tariffavtale med nettopp Akademikerne basert på sistnevntes tankegang om "lønnspolitikk, arbeidsvilkår og offentlig sektor". Men ikke bare har Forskerforbundet gjort det for sine egne medlemmer - de har brukt sin tyngde innad i Unio til å også trekke alle andre Unio-forbund i sektoren inn i den samme avtalen. Basert på tilbakemeldinger jeg har fått fra tillitsvalgte i andre Unio-forbund er ikke alle spesielt fornøyde med dette.

Det er nesten noe Trojansk hest over dette i et historisk perspektiv.

Overflatiske debatter om lønnsutvikling og statistikk
Men hvorfor har Forskerforbundet gått til et slikt drastisk skritt? Etter flere debatter mellom undertegnede og ulike Forskerforbundet-tillitsvalgte i ulike medier for universitets- og høgskolesektoren kommer det fram et tydelig mønster. Forskerforbundet har lenge brukt gjennomsnittstall fra en kort SSB-analyse som ser på utvikling av lønn koblet til utdanningsnivå, til å påstå langtidsutdannede er blitt lønnstapere. Undersøkelsen viser bl.a. at ansatte med utdanning på masternivå har fått 8,8 % i perioden 2016-2020, de med forskerutdanning 10,2 % mens de med videregående utdanning er på topp med 11,9%.
(https://khrono.no/har-du-hoyere-utdanning-da-er-du-en-lonnstaper/658609
https://www.unio.no/wp-content/uploads/2022/02/Lonnsutvikling-i-det-stat...)

Nå er det mange ting å si om dette. De fleste akademikere vet at man skal være forsiktig med å si spesielt mye på bakgrunn av enkle gjennomsnittstall. For å bare liste opp noen få kompliserende faktorer:

- Ulike utdanningsgrupper vil sannsynligvis ha ulik ansiennitetsutvikling og utvikling i aldersprofil slik at helt andre ting enn utdanning vil påvirke denne statistikken.
- Det er ansatte med mastergrad som kommer klart dårligst ut i statistikken. Innen høyere utdanning sammenfaller dette med en tendens hvor stadig flere administrativt nyansatte har mastergrad, mens det blir vanskeligere å få en vitenskapelig stilling uten doktorgrad. Dermed vil det at administrativt ansatte lønnes dårligere enn vitenskapelig ansatte med samme utdanningsnivå slå inn her heller enn utdanningsnivå i seg selv.
- En noe lavere prosentvis økning kan fortsatt utgjøre en betydelig høyere lønnsvekst i kroner og øre, og det er tross alt kroner vi bruker til å betale strømregninga, den blir ikke innkrevd som prosenter av lønna di.

Når det er sagt vil jeg si meg enig med Forskerforbundet i at mange med lang utdanning i staten har hatt en for dårlig lønnsutvikling, men det gjelder ikke bare disse gruppene, noe jeg regnet på i 2020 og fant at en ansatt som verken har hatt ansiennitetsopprykk eller fått noe i lokale forhandlinger i 2015-20, ville ha hatt en reallønnsnedgang på ca. 8 %. (https://www.universitetsavisa.no/ytring/en-farlig-lonnsutvikling/101352)

Der jeg må skille lag med Forskerforbundet er i deres begrunnelse for å gjøre det drastiske grepet de har gjort og bytte tariffavtale og si fra seg streikerett. Jevnlig har nemlig Forskerforbundet argumentert med at det er LOs krav om lavtlønnsprofil i oppgjørene som har skapt den dårlige lønnsutviklingen for Forskerforbundets medlemmer (https://www.forskerforum.no/bor-unio-samarbeide-med-akademikerne-dette-s...). Her er det to ting å påpeke.

Det første er at jeg tror det er et fåtall av Forskerforbundets medlemmer som ønsker at deres lønnsvekst skal gå på bekostning av kolleger i stillingskategorier med mye lavere lønn, fysisk arbeid som mange ikke orker å stå i til pensjonsalder og til og med langt lavere gjennomsnittlig levealder.

Det andre er at Forskerforbundets retorikk rett og slett bare er feil. Tarifforskning viser at det slett ikke er lavtlønnsprofiler som har gått ut over professorenes lønnsutvikling. Det er en liten gruppe ansatte, og lønningene det er snakk om er rett og slett så lave at selv med en viss prosentvis vekst blir beløpene veldig små. (https://frifagbevegelse.no/ntlmagasinet/ny-forskning-pa-lonna-i-staten--...)
Det er da også lett å se fra andre tall. Om lønnsutviklingen over tid var til fordel for lavtlønte skulle vi sett mindre ulikheter i lønn over tid. Det gjør vi ikke - ulikhetene øker rett og slett i hele samfunnet (https://www.regjeringen.no/contentassets/5b058ad933984e33acd81e923b11856... s. 175-178), og også i offentlig sektor. (https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/artikler-og-publikasjoner/brattere-tra...)

Dersom Forskerforbundet vil finansiere lønnsløft til egne medlemmer kan man f.eks. heller ser på kombinasjonen av de galopperende lederlønningene i staten, og opprettelsen av direktorater med stadig nye lederstillinger som ytterligere øker diameteren på dette ledersugerøret ned i statens tariffkasse. (https://forskning.no/finans/minst-300-ledere-i-staten-tjener-mer-enn-sta...)

Men det gjør altså ikke Forskerforbundet. På tross av en høyt utdannet ledelse som bør være kjent med både forskningsmetoder og enkel statistikkbehandling, fortsetter de å snakke om sine gjennomsnittstall og om LOs lavtlønnsprofil, og det har ført oss dit vi er i dag. Hvorfor gjør de det, når både relevant tarifforskning og aktuell statistikk er lett tilgjengelig?

Ikke tro på egen propaganda
På det posthumt utgitte 1997-albumet "Life After Death", hadde den legendariske New York-rapperen Notorious B.I.G. en låt med tittelen "The 10 crack commandments". Den kom med gode råd til den som skulle lykkes i å bygge opp en velfungerende business innen doplanging, men mange av rådene er brukbare også mye mer generelt. B.I.G.'s fjerde råd var: "Never get high on your own supply". Jeg lurer på om det er dette rådet Forskerforbundet har brutt under, og i opptakten til, denne tariffrunden.

Det er slett ikke uvanlig i åpen interessekamp, om det nå er i politikk, fagforenings- eller annen sammenheng, at man tidvis kommer med korte og polemiske utspill for å fremme sin sak og legge press på motparten. Man trenger heller ikke å si ting som er direkte feil, men bare utelate (relevante) deler av historien. I en fungerende offentlig debatt vil disse utelatelsene bli korrigert av andre aktører, men det har jo dessverre blitt en uvane å i stedet for å gripe tak i motargumenter, bare gjenta innøvde fraser i håp om at de skal feste seg i offentligheten eller deloffentligheter uansett om de er tilbakevist.

Men selv om det både er forståelig og legitimt å bruke slike propagandateknikker, må man aldri falle for fristelsen å begynne å tro på sin egen propaganda og glemme at virkeligheten er mer komplisert. Never get high on you own supply. Det kan virke som Forskerforbundet har glemt det.

Når det norske tariffsystemet sakte uthules, blir det vi alle som må betale prisen i form av økte ulikheter og mer makt til arbeidsgiversiden, men Unios medlemmer har en siste mulighet til å stoppe dette gjennom en uravstemning. Om ikke det lykkes må man eventuelt bytte fagforening for å etter hvert komme seg over til LO og YS sin avtale.

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering