Akademisk ytringsfrihet i et spenningsforhold


Innlegg i Universitetsavisa 31.3.2022. Klikk på faksimile for å komme dit.

Av det jeg har fått med meg fra rapporten om akademisk ytringsfrihet og den påfølgende debatten er at det rapporten beskriver, om ikke alltid så eksplisitt, er hvordan "akademisk ytringsfrihet" står i et spenn.Det spennet kan illustreres mellom utvalgets "Erklæring om akademisk ytringsfrihet" og det samme utvalgets "Ytringsvettregler".

For begge disse tekstene er tolkbare, og ulike akademikere vil, som Anne Borg påpeker hos Universitetsavisa, være uenige om "hvor grensene går for en saklig debatt".

Det er nettopp dette spennet vi kommer til å trenge å diskutere framover, og om det er én debatt vi faktisk må tåle, er det debatten om hvor grensen går. For det er ikke alt som er innafor akademiske saklighetskriterier - tvert imot. Ganske mye er utenfor.

Selvsensur

Mye av debatten etter utvalget har handlet om "selvsensur". Det kan være problematisk, men det kan selvsagt også være uproblematisk. Kanskje vil det, om noen tenker seg om to ganger og lar være å ytre noe, etter å ha lest utvalgets forslag til "Ytringsvettsregler" og funnet at det kunne falle utenfor, også anses positivt med noe selvsensur fra utvalgets side?

Og hva med ledende politikere som kommer med påstander om lite meningsmangfold og om "kanselleringskultur"? Kan ikke det ha en "chilling effect" på akademikere som er sterkt uenige i disse problembeskrivelsene? Statsråder står jo i en svært sterk maktposisjon overfor hele sektoren.

Det kan jo til sist gå så ille som i Danmark og USA at ledende politikere går til frontalangrep på hele fagfelt. Man kan vanskelig tenke seg sterkere angrep på akademisk ytringsfrihet enn det.

Maktposisjoner

Generelt er maktrelasjoner og -posisjoner noe som bør ha en framtredende rolle i denne diskusjonen. At en student sier noe enkelte kan synes er lite gjennomtenkt er åpenbart mye mindre egnet til å true noens friheter enn om en professor med mulighet til å påvirke andres framtidige muligheter i sektoren er det, som igjen er mye mindre alvorlig enn hva statsråden med makt over hele sektoren måtte si.

Så vektingen mellom ansvar og frihet må også vektes opp mot maktposisjon.

Noe som dessverre har vært lite framme i debatten etter utvalget så langt (men det er jo early days), er akademikere som blir utsatt for regelrette hetskampanjer og drapstrusler fra høyreekstreme og andre ytterliggående miljø. Det er en trussel vi har sett har vokst mot akademikere innen helse gjennom pandemien, men som også er noe f.eks. klimaforskere har fått mer enn sin del av.

Ytringsfrihet for hvem?

Det illustrerer også svært godt enkelte ekstreme miljøers bruk av ytringsfriheten som et retorisk våpen i de senere årene. Når de møter motbør klager de over angrep på ytringsfriheten og "kansellering", men når de får muligheten bruker de alle midler til å skremme sine motstandere til taushet.

De historiske erfaringene er også tydelige. Man kan ikke snakke ytringsfrihet uten å snakke ytringsfrihet for hvem. Om man slipper til høyreekstreme, rasister, misogyne etc. i et miljø vil minoriteter, kvinner mm. trekke seg unna dette miljøet og det kan slik gradvis skli over i en stadig mer ytterliggående og monoton retorikk.

Forhåpentligvis er akademia vaksinert mot de verste slike utslagene, men vi må forvente stadige angrep, f.eks. basert på alt for forenklende retorikk rundt forskeres partivalg.

Så diskusjonen om saklighet og videre om vitenskapens normer blir viktig, om denne diskusjonen skal bringe diskursen om "akademisk ytringsfrihet" noe videre. Men vi ender kanskje fort med å stå og spøle i de vante posisjonene...

Skriv ny kommentar

Innholdet i dette feltet blir ikke vist for andre.
  • E-postadresser og URLer vises automatisk som linker.
  • Allowed HTML tags: <a> <em> <strong> <cite> <code> <ul> <ol> <li> <dl> <dt> <dd>
  • Linjer og paragrafer brytes automatisk.

Mer informasjon om formatering