Anmeldelse av Pelle Dragsted, Nordisk Socialisme, Gyldendal 2021

Etter å ha anmeldt denne boken for Radikal Portal, ble jeg spurt av tidsskriftet Gnist om å skrive en oppdatert anmeldelse som tok for seg noe av debatten som oppstod etter den første. Det gjorde jeg, og resultatet ble såpass omarbeidet at jeg poster det som en helhet på nytt her. Dette er altså en omredigert og oppdatert versjon av en anmeldelse som stod i Radikal Portal 26.5.2021. Denne anmeldelsen stod på trykk i tidsskriftet Gnist nr. 4/2021.

Under den kalde krigen brukte en del på venstresida å omtale systemene i østblokken som "realsosialismen" eller "den reelt eksisterende sosialismen", i en slags erkjennelse av at det kanskje ikke var den sosialismen de ønsket seg, men det var nå den vi hadde. Pelle Dragsted vil med sin nye bok fortelle oss at de tok feil. Den reelt eksisterende sosialismen var og er rundt oss, i våre egne nordiske samfunn. Den er her blant annet i en stor ikke-kommersiell offentlig sektor, i samvirkebedrifter og (i våre naboland) store ikke-kommersielle deler av boligmarkedet.

Det er på bakgrunn av slike tradisjoner, og på de erfaringene vi må bygge sosialismen i Norden mener Dragsted, ikke etter modell av fyrtårn i andre deler av verden eller på abstrakte ideer.

Denne tankegangen er neppe helt ukjent for politisk engasjerte på norsk venstreside. Rødt har f.eks. en passus i kapitlet om sosialisme i sitt prinsipprogram som slår fast at "Kimen
til et slikt framtidig [sosialistisk] fellesskap finnes i dag", hvorpå allemannsretten og velferdsstatens gratis tilbud av skole, helsevesen og veier nevnes som eksempler. Senere i samme delkapittel nevnes blant annet også forhandlingsmodeller og kooperativer som har lang historie i nordiske samfunn eksplisitt som "sosialistiske modeller" man kan bygge videre på (Rødt, 2020 s. 15-16). Det var også et sentralt poeng i en av de siste ideologiske debattene Tron Øgrim deltok i før han gikk bort (Øgrim, 2007).

Våre politiske motstandere er neppe uenige i denne analysen - de økonomiske elitene bruker de anledninger de har til å forsøke å hakke løs på disse ordningene, og tidvis kan de framstå som en skygge av seg selv (jf. nylige nyhetssaker rundt f.eks. OBOS og COOP). Men dette slår ulikt ut i ulike land, og slik er det veldig nyttig for en norsk politisk engasjert aktivist å lese om danske erfaringer. Danskene har f.eks. klart å beholde en ikke-kommersiell boligsektor. På den andre siden har vi i Norge klart å holde landbruket unna AS-ifisering og konserner. Slike sammenligninger kan både utvide perspektivet vårt rundt hva som er mulig, men også være en advarsel mot hva som kan komme fra høyre i framtiden.

Ikke enten-eller
Et av Dragsteds hovedpoenger er at vi må slutte å se på samfunnet som enten 100% kapitalistisk eller 100% sosialistisk, men erkjenne at ulike produksjonsformer eksisterer ved siden av hverandre og at å kjempe for sosialismen innebærer å hele tiden kjempe for å forsvare og innføre ikke-kapitalistiske elementer i økonomien. Han mener at det dualistiske synet på sosialisme/kapitalisme han gir eksempler på både fra sosialister og sosialdemokrater ødelegger for viktige kamper i dag som kan føre samfunnet lengre i sosialistisk retning, eller hindre tilbakeslag, f.eks. som når store fellesskapseide institusjoner innen finans ble gjort kapitalistiske i Danmark på 80-tallet (s. 109).

Tilsvarende tenker Dragsted om staten. Selv om han bruker mye plass på å diskutere de rike og mektiges innflytelse over staten, er ikke staten ene og alene "borgerskapets stat" som det ofte heter i gamle sosialistiske klisjeer. Staten er en arena for kamp - en av mange hvor demokratisk makt kjemper mot det Dragsted kaller oligarkisk makt.

Dette er også et punkt som har skapt debatt. Det er helt klart at pengesterke grupper i samfunnet har helt andre kanaler inn til beslutningstakere, både politiske og byråkratiske i staten, enn vanlige folk har. Samtidig er staten de facto en kamparena - sosialister stiller til valg og slåss på denne kamparenaen hver dag. Vi slåss mot privatisering og anbud og overføring av oppgaver og makt fra stat (og kommune og fylke) til kommersielle aktører. Det gjør vi selvsagt av en grunn. Den er at allmenn stemmerett gir vanlige folk en helt annen makt og innflytelse på staten enn på et privat selskap.

Dragsteds perspektiv vil gjøre den daglige politiske kampen om enkeltsaker på gata, i kommunestyrer og parlamenter både viktigere, og gi den retning. Den er også en del av kampen for sosialismen. Det gjør også at sosialismen framstår mye mer konkret, forståelig og realistisk.

Denne forståelsen av samfunnet som både-og bruker Dragsted også til å gi en mer organisk beskrivelse av overgangen til sosialismen gjennom å spille på tanker fra den nylig avdøde marxisten Eric Olin Wright (s.112), og han peker også på både teoretikere og praktiske politikere som har tenkt i samme retning. Om jeg skal legge til noe må det være at strategien kan minne om Antonio Gramsci's begrep om "stillingskrig" (Gramsci, 1971 s. 229). Det minner også om beskrivelsen Einar Gerhardsen gav av Arbeiderpartiets mange reformer i etterkrigstiden i det siste bindet av memoarene sine - som verktøy for en gradvis sosialisering av det norske samfunnet (Gerhardsen, 1978, s.166).

En god innføring
Dragsted gjør en god og grundig jobb med denne boka. Han gir innføringer i nordiske lands historie med ulike typer av demokratiske eierformer og erfaringene med det. Det dukker sikkert opp motforestillinger her og der hos enkelte lesere, men oftest viser det seg at han har tatt disse opp til diskusjon også om man bare fortsetter lesingen. I tillegg har en en liten Q&A-sesjon til slutt i boka.

Jeg synes Dragsted har lyktes svært godt i en vanskelig oppgave - å skrive en bok som kan leses med utbytte uten at man har inngående kjennskap til temaene den tar opp fra før, uten at den dermed blir overfladisk og ikke går i dybden på vanskelige spørsmål. Ikke ble den 1000 sider lang heller (*host* Piketty *host*).

Jeg har en liten mistanke om at vi på den radikale og systemkritiske venstresida har litt for lite kunnskap om praktisk økonomisk politikk i vår nære fortid, og i våre naboland. Det gjør at litt for mange bruker litt for mye tid på å finne opp nitroglyserin på nytt. Dette avhjelper denne boken. Den er dermed et god utgangspunkt for kommende konkrete diskusjoner om å bygge sosialisme i et nordisk land (og sikkert andre steder også).

Spørsmål som gjenstår
Boken har allerede generert debatt, mest selvsagt i Danmark, men også noe i sosiale medier i Norge etter den første versjonen av denne anmeldelsen ble lagt ut på Radikal Portal.

Noe av diskusjonen har gått på sosialismebegrepet. Vi har selvsagt ikke et sosialistisk samfunn bare fordi vi har noen arbeidereide bedrifter så lenge de opererer innenfor et system hvor den kapitalistiske produksjonssyklusen fortsetter som før. Men betyr det at det er umulig å kalle elementer i en økonomi sosialistiske, bare fordi samfunnet som en helhet ikke er det? Vi kaller f.eks. anbudsutsetting for privatisering, selv om ansvaret og betalingen fortsatt er offentlig - det er en privatisering av driften, arbeidsgiveransvar, eierskap til utstyr osv. Etter den samme logikken bør det være mulig å kalle en overgang fra private til kollektive eierskapsformer for en sosialisering, og resultatet som sosialistiske elementer i en fortsatt hovedsaklig kapitalistisk økonomi. Hva man kaller politikken er for meg likevel ikke det viktige. Det viktige er hva man gjør.

Om jeg kan tillates å ta et metaperspektiv, tror jeg noe av uenigheten i debatten etter Dragsteds bok handler om forholdet mellom teori og praksis (ikke i teorien kanskje, men i praksis). Teoretisk kunnskap er viktig, men teori må alltid prøves mot virkeligheten vi lever i.

Det er en viktig erfaring å ta med oss at de sosialdemokratiske/reformistiske kreftene som søkte å bygge sosialismen inkrementelt i Vest-Europa mislyktes. Dette på tross av at de gjennomførte en del reformer av typen Dragsted skriver om, og mange av dem også gjorde det (i hvert fall i starten) med det eksplisitte mål å bygge et sosialistisk samfunn, og på tross av at de hadde regjeringsmakten i mange år i mange vesteuropeiske land. Vi må forstå hva som var feil i den modellen.

Det vi på den andre siden heller ikke må glemme var at det i hele den samme perioden eksisterte massevis av små eller mellomstore kommunistpartier og venstresosialistiske partier som alle hadde "den rette teoretiske forståelsen" (om de nå ikke var enige om hva den var), men som mislyktes enda kraftigere - de var aldri i nærheten av å få makt.

Så finnes det en tredje gruppe partier og bevegelser som har forsøkt å bygge brede massebevegelser og løsrive seg fra de mest dogmatiske teoretiske skjemaene, men til venstre for sosialdemokaratiet. For noen tiår siden hadde de såkalte "eurokommunistiske" partiene oppslutning på 20-30 % i flere vesteuropeiske land. I nyere tid har "venstrepopulistiske" parti som Syriza og Podemos enten lyktes med å ta makta (men blitt knust av en prekær økonomisk situasjon og massivt press fra EU) eller bare nesten lyktes. I tillegg har radikale bevegelser i Storbritannia og USA vært nærmere å ta makt enn noensinne i historien de siste årene gjennom de allerede dominerende partiene ved aktører som Bernie Sanders og Jeremy Corbyn. Denne tredje gruppen bevegelser bør studeres særlig nøye, mener jeg, både når det gjelder hva de lyktes og mislyktes med og hva de burde gjort annerledes.

Jeg tror ikke det eksisterer noe ferdig fastlagt skjema for hvordan man kommer til sosialismen. Tvert imot tror jeg en sosialist bør gjøre som Bruce Lee anbefalte Kung-Fu-utøvere i et av sine siste intervju: Be water, my friend. Med det mente han at en kampsportutøver alltid må tilpasse seg situasjonen - You put water in a teapot - it becomes the teapot! (Lee, 1971). Politikk er også kampsport, og om man skal lytte til en død kineser er Bruce Lee antageligvis et bedre valg enn mange andre. Eller også kan man lytte til Rosa Luxemburg, som i møte med teoretikere i det tyske sosialistpartiet etter den russiske 1905-revolusjonen erfarte "at ordet "revolusjon" "bare trengte å komme i kontakt med en virkelig revolusjonssituasjon for å oppløses" i meningsløse stavelser" (Arendt, 2019 s. 462). Dette speiler det hun skrev i en kritikk av Lenin i 1904:

"The working class demands the right to make its mistakes and learn in the dialectic of history. Let us speak plainly. Historically, the errors committed by a truly revolutionary movement are infinitely more fruitful than the infallibility of the cleverest Central Committee" (Luxemburg, 1970).

Jobb nummer en for å få politisk endring - for å bygge sosialismen - er å få stor folkelig oppslutning. Uten det er alt annet nytteløst. Skal man lykkes med det må man i tillegg til å ha en attraktiv visjon også vise at man klarer å gjennomføre den i praksis. Derfor framstår det svært lite sannsynlig for meg at man kan lykkes med å bygge sosialisme i et skandinavisk land uten å bygge på de historiske erfaringen og det utgangspunktet vi har for demokratisk styring av (deler av) økonomien her, gi folk erfaringer det det, vise at det fungerer til beste for folk i praksis og dermed igjen få økt oppslutning om å sosialisere større deler av økonomien. Dette er en "stillingskrig" i gramsciansk forstand hvor endringer i økonomien og de hegemoniske ideene i samfunnet går hand i hand. Og det må de nesten gjøre. Det er tilnærmet umulig å argumentere mot folks faktiske erfaringer - da må vi føre en politikk som gjør at de får positive erfaringer med demokratisk styring av økonomien. Om vi er enig om det, kan vi gjerne kalle det noe annet enn sosialisme, men jeg tror det er klokt også å knytte det begrepet til positive elementer i vårt samfunn som har åpenbare sosialistiske trekk.

Litteratur:
Arendt, Hanna (2019) Rosa Luxemburg 1871-1919, i Arendt, Hanna (2019) Politikk i dystre tider. Pax
Dragsted, Pelle (2021) Nordisk Socialisme. Gyldendal
Gerhardsen, Einar (1978) Mennesker og politikk : erindringer 1965-78. Tiden.
https://www.nb.no/items/438b4e9d469399f7851111c596f444f1
Gramsci, Antonio (1971) Selections from the Prison Notebooks. Lawrence and Wistheart. https://ia800503.us.archive.org/17/items/AntonioGramsciSelectionsFromThe...
Lee, Bruce (1970) The Pierre Berton Show. Intervju https://www.youtube.com/watch?v=fEDfznOP820&t=947s
Luxemburg, Rosa (1970) The Russian Revolution, and Leninism or Marxism?. University of Michigan Press.
Rødt (2020) Prinsipprogram for Rødt. https://roedt.no/prinsipprogram
Øgrim, Tron (2007) KOMMUNISMEN funker BEST!. Rødt! Nr 3a.
https://marxisme.no/tron-ogrim-7/