Innlegg i Klassekampen 22.9.21. Klikk på faksimilen for å se en større versjon.

Debatten etter kronikken dere kan lese her gjorde at jeg måtte rive av meg et kjapt svarinnlegg. Som alltid må man redigere ned førsteutkastet bittelitt for å komme inn i papiravisa, men som vanlig kan jeg i tillegg gi en "authors cut" her på bloggen. Vel bekomme.

Ikke overtalelse, men hegemonikamp

Daniel Vernegg og Yngve Heiret kritiserer i Klassekampen 18.9 min kronikk fra 15.9 om hvordan erfaring og kontakt kan bryte ned sosiale hierarkier. Ifølge Vernegg og Heiret mener jeg klasseskillene bare sitter i hodene til folk og at min tanke er å bidra til en forsoning mellom klassene gjennom økt kontakt.

Jeg må ha skrevet en svært utydelig kronikk for å bli lest på den måten, så la meg utdype noen poenger for å, om ikke å komme til enighet, i det minste få uenigheten på et litt litt høyere nivå.

Klasser er selvsagt ikke fiktive i noen normal forstand, selv om selvsagt både penger og hele det økonomiske systemet dypest sett bygger på at de fleste har tillit til det, og om den tilliten faller, faller også det. (En tusenlapp har f.eks. ingen større verdi i seg selv. Den kan jo ikke engang brukes som skrivepapir siden den allerede er full av skrift og tegninger.)

Den sentrale fiksjonen ligger likevel på et annet nivå - at de sosiale hierarkiene i et samfunn er rettferdige, naturlige eller nødvendige etc. Som Thomas Piketty beskriver inngående i "Kapital og ideologi" er alle slike hierarkiske strukturer understøttet av rettferdiggjørende ideologier og tankesett. Det er disse ideene som er fiksjoner, eller ideologier mer i Marx' forstand som falsk bevissthet.

Som jeg beskriver i kronikken er dette f.eks. ideer som at rike er dyktige og hardtarbeidende mens fattige er late, og som jeg også peker på er de herskendes tanker gjerne de herskende tanker i et samfunn. I moderne vestlige samfunn er det sjelden slik at de herskende klasser styrer gjennom våpenmakt og undertrykking - de styrer, med Gramscis ord, gjennom et ideologisk hegemoni, med samtykke fra de styrte.

Når jeg belyser overklassens syn på de fattigste er altså ikke poenget at overklassen av sin velvilje skal gi fra seg privilegier (men for all del, gjerne det også). Når f.eks. Frp lager reklamer hvor de framstiller mennesker på trygd som late og giddaslause er ikke poenget å overbevise sine egne rike onkler. Det er nettopp å spre overklassens ideologi til resten av samfunnet ved å utnytte f.eks. bredt aksepterte normer om arbeidsmoral. Slik kan man få arbeiderklassens støtte til å bygge ned velferdsstaten og slik kan man splitte den store andelen av befolkningen som har sammenfallende interesser av å redusere sosiale ulikheter, fra middelklassen til arbeiderklassen til de som ikke kan arbeide.

Målet til den radikale venstresiden er selvsagt å bryte dette ideologiske hegemoniet, og det er i denne sammenhengen vi kan se på erfaringer fra nedbryting av andre sosiale hierarkier. Både forskning og erfaringsbasert kunnskap viser at hegemonier brytes når de kommer i konflikt med personlige erfaringer. Like viktig som erfaringer som viser at trygdede ikke er latsabber er i denne sammenheng også erfaringer som viser at landets rike ikke alltid er de skarpeste knivene i skuffen. Mange erfarer i dag dette bare når Stein Erik Hagen blir intervjuet i avisen.

Dette er ikke, som Vernegg og Heiret skriver, et alternativ til et klasseløst samfunn. Det er tvert imot et nødvendig skritt på veien dit.