Innlegg i Adresseavisen 19.8.2021.

I 2001 tilbrakte jeg en del tid i hovedstaden i forbindelse med hovedoppgaven min. En av periodene jeg var der var tiden for den store demonstrasjonen mot invasjonen i Afghanistan.

Jeg husker jeg tok t-banen nedover til sentrum. Der kom jeg i prat med noen andre studenter på vei til demonstrasjon. Jeg husker ikke hvem de fleste var, men en var i hvert fall Ane Stø som jeg såvidt kjente igjen fra bilder i Klassekampen. Jeg fikk en button av henne, som det stod "Studenter mot krig" på, så gikk vi alle bort til der demonstrasjonen skulle starte.

Det var et fakkeltog, og jeg husker det som enormt. Jeg tror vi var over 10 000. Det var alle slags folk. Studenter, arbeidere, politiske aktivister, og en og annen kjendis. Rett foran meg dro jeg kjensel på Trond Kirkvaag. Jeg kjente ikke så mange i Oslo da, men følte meg del av et stort fellesskap som jobbet for noe viktig der vi gikk i vinterkulda.

Vi og alle de andre millioner rundt i verden ble som kjent ikke lyttet til. Det ble heller ikke de enda mange flere som knuste alle demonstrasjonsrekorder et par år etter i protest mot Irakkrigen. George Bush med haleheng invaderte uansett. Og Norge slang seg med. Et tredje eksempel er bombekampanjen for å få regimeskifte i Libya.

Historien kjenner vi. Alle sammen har gitt årevis med borgerkrig og kaos. Irakkrigen er foranledningen til framveksten av IS. Etter å ha hjulpet Afghanerne ved å gi dem 20 år med krig, er vi nå tilbake ved startpunktet med Taliban ved makta. Hvor mye død og lidelse har vi gitt Afghanistan på veien dit? Mye.

Jeg skal parafrasere for å gjøre litt mer allment noe jeg skrev i et leserinnlegg i Adresseavisen i 2004 som del av en debatt med daværende statssekretær Bård Glad Pedersen:

Problemet med å gå til krig for å regimeskifter, er at det ikke løser de grunnleggende problemene og motsetningene i et samfunn. De landene som har autoritære styresett i dag har i regelen mye mer dyperegående problemer enn de som er representert ved de som styrer på toppen. Det er derfor USA nå har mislyktes både i Afghanistan og i Irak. Derfor vil kriger oftest skape mer vold og drap enn de fjerner, selv om de faktisk startes på humanitært grunnlag (som som oftest uansett bare er et påskudd for mer realpolitiske motiver).

Jeg har to små ønsker nå. Det første er at vi som har bidratt til krigføringen, faktisk også tar ansvar for egne handlinger og bidrar til å avhjelpe de flyktningestrømmene som måtte komme.

Det andre er at neste gang en vestlig statsleder hisser til krig mot land på andre siden av kloden, så lytter dere på oss om går i fakkeltog i gatene, og ikke til krigshissende politikere.

Avtale?

Faksimile fra Adresseavisen: