Steigan tror han sitter i tårnet, men egentlig har han ramlet ned kaninhullet. Ikke bli med Steigan ned kaninhullet. Foto: Gaius Cornelius CC.

Gatas Parlaments Elling Borgersrud har nettopp begått en grundig gjennomgang av den begredelige utviklingen til nettstedet til Pål Steigan.

Les den her https://www.gatasparlament.com/post/steigan-no-er-blitt-en-rasistisk-blo...

Dette er en debatt som følger opp mye av kritikken jeg kom med mot nettstedet for noen år tilbake (flere lenker finnes nederst i Borgersruds tekst). Der jeg fokuserte på konspirasjonstenking og systematisk dårlig kildebruk, har Borgersrud sitt hovedfokus på det rasistiske innholdet på nettstedet, men slike ting henger jo tett sammen.

Lettkrenket
Teksten er også innom noe jeg har merket meg. Når Steigan møter tydelig politisk kritikk, begynner han (og heiagjengen hans) å sutre om personangrep, drittslenging og det som verre er, og går sjelden inn i substansen av kritikken, f.eks. om hvordan nettstedet nesten utelukkende framstiller antirasisme på negativt vis, det samme gjelder tema som innvandring og innvandrere. Bloggen til Steigan har en enorm slagside på disse temaene, og den er langt til høyre.

Men denne gangen ser jeg Steigan drar det enda et hakk - han bruker sin og sine støttespilleres lettkrenkethet som påskudd til å tigge penger. Man skulle tro det var et forsøk på å bli ytre høyres Jan Hanvold, men den plassen er jo opptatt av Resett…

Tigging: Steigan går ikke av veien for å "ta en Hanvold", men ex-kommunister er jo gjerne de beste kapitalistene.

Tung slagside
Et helhetsblikk på nettstedet tilsier at Steigan de facto har gått inn i en allianse med den ytterste reaksjon i mot "globalistene". Denne kritikken kommenterer Steigan aldri. Prøv bare å søke på "rasisme", "antirasisme", "innvandring" eller "multikultur". Budskapet er ofte vanskelig å skille fra Document eller Resett.

Særlig graverende er episoden Borgersrud er innom hvor Steigan stod bak publiseringen av en underskriftskampanje hvor en aktør (H. O. Brendberg) som ble vedtatt ekskludert fra RV for antisemittisme i 2004 skulle forsøkes renvaskes (han anket til landsmøtet og meldte seg så ut før ankebehandling for å unngå å formelt bli ekskludert, men etter alle praktiske henseender er han det).

Oppropet satte enkelte Rødt-medlemmer på en underskriftsliste med kjente nazister og høyreekstreme. Mange av medlemmene var nok ikke klar over hvem de ville havne i selskap med, ei heller hadde de fått med seg diskusjonene i 2004. Men Steigan var fullt klar over begge deler, han la oppropet ut på nett på bloggen sin og han var medlem i 2004. Han valgte dermed bevisst å sette partiet i forbindelse med rasistiske og høyreekstreme miljø. Det er alvorlig, og det gjorde at partiledelsen måtte gå ut med en tydelig kommentar på Rødts egen blogg og slå fast at "Brendberg meldte seg ut underveis i en eksklusjonsprosess, det var et overveldende flertall som gikk inn for eksklusjon, og hadde han ikke meldt seg ut ville han blitt ekskludert fra RV. La meg understreke at Brendberg ikke er medlem i Rødt, aldri har vært det og at slike holdninger Brendberg har forfektet ikke er forenlig med medlemskap i partiet."

Det Steigan gjorde i denne saken var å helt bevisst og aktivt skade partiet, som han visstnok selv, uvisst hvorfor, fortsatt er medlem av.

Tårnseileren
Så har Steigan kommet med et svar til Borgersrud her. Der fortsetter han sin typiske strategi, helt motsatt av hvordan han ellers proklamerer å tørre tøffe debatter, å framstå krenka og i liten grad faktisk gå inn i argumentasjonen. I stedet tar han rollen som en nøytral overdommer som feller en uavhengig dom over motpartens argumentasjon. Han skriver blant annet at "EBs artikkel ville neppe ha sluppet igjennom i noen annen redigert avis", og innleder hele teksten med en oppramsing av Arne Næss "prinsipper for saklig argumentasjon", underforstått at Steigan er mr. saklig og prinsipiell, mens de som kritiserer ham er alt annet.

Dette er en ganske klassisk hersketeknikk (som selvsagt er alt annet enn saklig argumentasjon), og er såpass utbredt at den har fått et eget navn - "Hevet over debatten"-mannen. Men om jeg får ta på meg hatten som "Hevet over metadebatten"-mannen er det lett å slå fast at Steigan overhode ikke har tilkjennegitt noen kompetanse som på noe vis gir ham legitimitet til å være noen som helst overdommer over saklig og rasjonell debatt. Tvert imot.

Som jeg har vist tidligere er pseudovitenskap hans metode: Han har kommet fram til konklusjonen først, og deretter leter han kun etter kilder som understøtter denne konklusjonen, uavhengig av kvaliteten på disse, og vrir og vrenger på dem for å få dem til å passe best mulig. Det er det motsatte av en vitenskapelig metode, hvor man innhenter data bredt først, og så trekker en konklusjon basert på disse dataene. Det er også bl.a. dette som gjør Steigans nettsted til en blogg og ikke en nettavis som han nå forsøker å kalle seg. Det er ingen journalistikk der, ingen journalister som sendes ut for å intervjue folk med ulike synspunkter på aktuelle saker. Mer eller mindre alt er helt eller delvis kommentarstoff, og av typen propaganda. Det er i og for seg ingenting i veien for det, men det er altså ikke en avis.

Til alt overmål har han begynt å omtale seg selv i flertallsform - "vi" skriver han konsekvent. Om man hadde forsøkt å lage en parodi på en karakter med oppblåst selvbilde kunne man ikke gjort det bedre enn det Steigan gjør i sitt svar.

40 år akterutseilt
De få forsøkene til Steigan på å gå inn i noe rent saklig, med noen anekdoter om rasisme fra 70-tallet viser at han fortsatt er stuck nettopp der og ikke har fått med seg verken hvordan arbeiderklassen eller samfunnet forøvrig har forandret seg de siste 50 årene. Hans linje vil være en dødslinje for alle som vil få oppslunting i arbeiderklassen i framtida, og det er ikke rart at de få støttespillerne han faktisk har igjen på venstresida er ganske godt oppi årene. (Men de aller fleste eldre raddiser har også sett hvor ville veier Steigan er på.)

Steigan framstiller seg som sittende i et tårn, over alle andre som ser ting hans kritikere ikke ser, men hans verden er opp ned, og det han tror er et tårn er i virkeligheten et kaninhull. Slik sett er jeg ikke redd for at Steigan skal få noen politisk innflytelse, men det er likevel viktig å møte ham med kritikk så ikke intetanende folk blir dratt ned i kaninhullet. Det er nemlig en lite koselig plass å være.