I de siste par årene har jeg i enkelte norske subkulturer registrert en betydelig frykt for noe som kanskje kan beskrives som en “følsomhetskultur” i deler av angloamerikansk åndsliv, og kanskje særlig akademia. Her flettes gjerne ulike fenomener sammen, som det ikke uten videre er gitt at har så mye med hverandre å gjøre, og det pekes på en negativ trend når det gjelder toleranse for ytringer som oppleves ubehagelige eller støtende på ulike vis.

Jeg ser tre problemer med denne tenkingen. For det første at man på en relativt lettvint måte tar ulike uttrykk til inntekt for det samme underliggende fenomenet, uten noen grundigere begrunnelse for det. For det andre at man verken når de gjelder enkeltfenomenene eller den underliggende tendensen klarer å vise til annet enn anekdotiske bevis (og ofte åpenbart partiske framstillinger av disse). Til sist mistenker jeg at man har et noe rosenrødt forhold til fortida dersom man innbiller seg at det var bedre før.

For å bøte på det første, skal jeg her begrense meg til å vurdere såkalte “trigger warnings” - noe som kort sagt er advarsler om innhold og framstillinger i tekstlig eller annen form som kan virke traumatiserende for enkelte individer som har vært utsatt for overgrep eller andre opplevelser som kan gjøre at enkelte inntrykk kan sette i gang sterke psykologiske reaksjoner.

For det andre må jeg, helt ærlig, stille spørsmålet om hvor problematisk slike advarsler er. Forskningen er ikke entydig på hvilken effekt dette evt. har, selv om enkelte overgrepsutsatte forteller om nettopp slike reaksjoner av å lese overgrepsskildinger. Uansett - en slik advarsel vil jo på ingen måte hindre at en tekst blir lest, et bilde eller en film blir sett. Det er noe som kan være relevant for et lite mindretall av lesere, men er for andre strengt tatt ikke mer enn et lite forstyrrende element. I et slikt perspektiv er det jo litt rart at de samme folkene ikke protesterer kraftig mot kolofonsiden - en forstyrrende side med informasjon som antagelig bare er interessant for et fåtall av lesere som kommer først i hver eneste bok du skal lese.

Til sist bør man også spørre seg hvor nyskapende slike milde begrensninger og merkinger er i USA, hvor dette i hovedsak blir presentert som å komme fra. Dette er altså landet som sørget for at all musikken jeg hørte på i ungdommen kom levert med en merkelapp som sa “Parental advisory, explicit lyrics”. Det var forøvrig også landet som faktisk sensurerte mange av de tegneseriene jeg leste i barndommen slik at de måtte holde seg innenfor enkelte klassisk “amerikanske” moralske normer for å bli gitt stempelet “Approved by the Comics Code Authority” på omslaget. Det var nødvendig for å få distribusjon og ikke ende opp som en sk. ”undergrunnsserie”.

Å slenge på en “trigger warning” signaliserer dermed på ingen måte noe nytt når det gjelder amerikanske forhold til ytringer. Det er tvert imot en videreføring av en lang amerikansk tradisjon med å merke ytringer som henholdsvis “farlige” og “trygge”. Det er åpenbart bedre enn å forby dem. Kan det også være problematisk? Ja, når utbredelsen av kulturuttrykk begrenses av slike merkeordninger kan det det. Det er såvidt jeg kan se i liten grad tilfelle for “trigger warnings”. Med unntak for Noen helt outrerte enkelteksempler er det rett og slett bare en advarsel, som når programlederen på Dagsrevyen “advarer mot enkelte sterke scener” i det kommende nyhetsklippet.

Likevel kan selvsagt dette også dras for langt. Og om det virkelig er et tegn på en utvikling mot stadig mindre ytringsrom i praksis er det også uheldig. En slik bekymring må likvel ikke dras ut i den paranoide retningen enkelte, gjør hvor motytringer er et angrep på ytringsfriheten. Frie ytringer bør være beskyttet, men ikke mot krass kritikk. Utviklingen i USA er forøvrig heller ikke entydig. The Comics Code ble f.eks. avviklet rundt 2010 etter at stadig flere forlag laget serier rettet mot et mer voksent publikum og trakk seg fra ordningen.