Det har vært flere tiltak den siste tiden for å stoppe hatsprederne og ekstremistene som gjør sitt beste for å bygge opp en sivilisasjonskonflikt.

Det er når man ser på mottakelsen av slike initiativ, at vi kan identifisere hvem som jobber for mer hat, i stedet for mindre.

Document
Ikke overraskende var document.no tidlig ute med kritikk av de unge muslimene som tok initiativet.

De hengte seg opp i en setning fra en av de unge muslimene som holdt støtteappell for det jødiske miljøet: “– Dette er naturligvis ikke for å beklage det som har skjedd i København, men for å vise at vi står sammen med jødene.”

For den som hørte setningene før og etter var betydningen soleklar. Appellanten mente ikke at vanlige fredelige muslimer har noe ansvar for handlingene til voldelige ekstremister. De er uten skyld, og skal selvsagt ikke beklage det som har skjedd, men de skal stå sammen - akkurat slik vi gjorde etter 22. juli. Det burde være åpenbart for alle, men ikke for Documents Hans Rustad, som opererer med en ide om kollektiv skyld. En uttalt kristen Rustad har tydeligvis etablert en slags ekstra arvesynd for alle muslimer, som han mener nettopp _har_ et ansvar.

Rustad fortsetter nemlig med å si at “En slik «not in my name» er det europeerne har ventet på fra vanlige muslimer lenge. Jo lenger det går før man ser en slik bevegelse, desto større blir skepsisen og mistroen. Bare en slik bevegelse kunne gjenopprette en tillit som er i ferd med å smuldre opp.”

Muslimene har en kollektiv skyld, og dermed en kollektiv plikt til å ta avstand og beklage. Dersom de ikke tar på seg dette ansvaret og denne skylden, men er så frekke å bare arrangere støttemarkeringer for norske jøder, kan de skylde seg selv når muslimhatet øker ifølge Rustad.

HRS
Hege Storhaug som er i den priviligerte posisjonen å kunne spre borgerkrigsretorikk med mine og dine skattepenger, er på samme sporet på rights.no. Med bakgrunn i det samme sitatet som Rustad skriver hun “Men selvsagt burde Arshad beklage det som har skjedd i København, det beklager vi alle sammen, uavhengig av for eksempel religiøse eller antireligiøse følelser”, og har dermed med vilje misforstått hele betydningen av setningen, som kom tydelig fram av konteksten.

Storhaug fortsetter med å bevisst misforstå og vri på formuleringer når hun lenger nede siterer samme appellant som i et intervju med Aftenposten klart og tydelig sier at hun som troende muslim forstår sinnet og frustrasjonen over Muhammedkarikaturer, før hun slår fast at “ingen har rett til å utøve vold eller drap fordi de opplever å bli krenket.”

Når hun på spørsmål om ytringsfriheten sier at hun “ikke helt forstår hvorfor det er så viktig å provosere”, “mener man skal ta hensyn og tenke seg om før man ytrer” og “tenker mange personlig kristne vil føle det støtende om man karikerte Jesus som en gris…” kommenterer Storhaug med at “at noen kristne i vesten skulle begå vold eller terror grunnet en grisetegning av Jesus har jeg svært vanskelig for å tro”, som om det i sitatene over hadde ligget noen slags forståelse for voldsbruk.

Storhaug benytter her, som ellers en aktiv misforståelsens-og-trekke-alt-til-sin-ene-ytterlighets strategi, for å klare å framstille selv de mest åpenbare samlende og antiekstremistiske handlinger og personer som ytterliggående.

Den som er ytterliggående, er selvsagt Storhaug selv. Det kom tydelig fram litt senere da hun skled helt over i borgerkrigs- og svikerretorikk i en kommentar rundt Erna Solbergs møte med noen muslimske ungdommer i en moske.

I en kommentar til NRKS journalist som omtalte muslimene Solberg besøkte som “norske borgere”, kommer en frådende Storhaug med “Ja, Roalsø, de er norske borgere, på papiret. De er ikke norske i vår verdimessige ånd. Få det inn i ditt uvitende og/eller holdningsløse hode, eller finn deg noe annet å gjøre.”

Til Erna Solberg kommer en tilsvarende kommentar: “Erna Solberg burde likeså beklage sitt kultursvik overfor nasjonen.”

Den slags “svikerretorikk” er gjengs i de ytterliggående og voldsforherligende kontrajihadistiske miljøene, men her kommer det altså fra en statsstøttet tenketank. For den som har fulgt Storhaug og HRS i noen år er det likevel ikke egnet til å overraske.

Storhaugs bakgrunn for reaksjonen er at moskeen, ICC, har koblinger til en organisasjon i Pakistan som jobber for en islamsk stat i landet og som framstår rimelig ytterliggående i norske øyne. Selv om heller ikke Storhaug peker på noe konkret galt denne moskeen har gjort i Norge, og selv om ungdommene Solberg møtte i stor grad ikke var tilknyttet denne moskeen - den var bare en praktisk møteplass - hindrer ikke det Storhaug i å trekke “guilt by association”-linja både til dem og til Solberg. Igjen ser vi hvordan den kollektive skylden er en grunnide hos ekstremistene som forsøker å spre hat på religiøst/kulturelt/etnisk grunnlag.

Lindstad
Her opptrer Storhaug til forveksling lik sin muslimske motpart Trond Ali Lindstad, som også var kritisk til “fredsringen” rundt Synagogen i Oslo. På koranen.no skriver Lindstad at “Forstander i synagogen, Ervin Kohn, sier til Klassekampen, 21. februar, at «vi er en sionistisk menighet.»” Ut fra det trekker han assosiasjonslinjer som ligner Storhaug sine, til at synagogens medlemmer og de jødiske miljøene i Oslo aktivt støtter overgrep mot palestinere i Gaza og undertrykking av minoriteter i Israel.

I virkeligheten er det selvsagt mulig å være jøde og bruke moskeen uten å støtte Israel, og det er mulig å være sionist, i betydningen at man ønsker at jøder skal ha et hjemland i Midt-Østen, uten å støtte verken Israels brutale ekspansjonspolitikk og terror overfor palestinerne, eller utviklingen av første- og annenrangsborgere i Israel.

Men for Lindstad blir dette sauset sammen. Igjen har vi en kollektiv skyld, der man på bakgrunn av en lang assosiasjonslinje står til ansvar for hva andre mennesker på helt andre steder sier og gjør.

Ingen skal nemlig narre meg til å tro at Ervin Kohn, nestleder i Antirasistisk senter, som har stått sammen med representanter for muslimske miljøer gang på gang mot rasisme og stigmatisering, bærer på fordommer mot muslimer.

HRS og Imamen
HRS andre statsstøttede medarbeider, Nina Hjerpseth-Østlie, har på sin side rykket ut for å undergrave den planlagte “fredsringen” rundt Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat-moskeen i Oslo, ved å grave opp noen tungt konspiratoriske uttalelser fra en imam ved moskeen for et par år tilbake. (rights.no)

Den gang uttalte imam Nehmat Ali Shah følgende på spørsmål fra Dagsavisen:

“- Hvorfor skriver mediene bare negativt om islam?

- Fordi mediene har jødisk bakgrunn. Det er jøder som står bak mediene - det er det som ødelegger. De som lagde filmen om Mohammed i USA var bare noen få og hadde ikke mye penger. Så hvem står bak dem? Hvem står bak dem? spør Sarwar, med henvisning til den antiislamske filmen «Innocence of Muslims», laget av en kristen egyptisk kopter bosatt i USA.”

For å ta imamen først: Dette med jøders mediemakt er en klassisk antisemittisk konspirasjonsteori. Konspirasjonsteorier av ulike slag har dessverre fått et visst oppsving i vår digitale tidsalder hvor feilinformasjon spres like lett som korrekt informasjon. Undersøkelser viser også, dessverre, at konspirasjonsteorier har lettere for å vokse opp i autoritære samfunn, hvor folk har liten grunn til å stole på myndighetene og reelle konspirasjoner skjer i større omfang (Se f.eks. Cass Sunstein - Conspiracy theories and other dangerous ideas). Midt-Østen er åpenbart et område med mange slike samfunn (men langt fra det eneste, vi ser også et relativt stort omfang i Latin-Amerika, sikkert av mye samme grunner, selv om konspirasjonsteoriene kan være andre).

Imamen står selvsagt også her for en gruppetenking, hvor den jødiske identiteten essensialisieres - den blir gjort definerende for hvem du er - på samme måte som islamofobe miljø essensialiserer den islamske identiteten. Av alle konspirasjonsteorier, er kanskje også de som stigmatiserer etniske og religiøse minoriteter de aller farligste. (Da er det tross alt bedre med konspirasjonsteorier om at media er styrt av oss sosialister, slik som jevnlig kommer fra Frp-hold.) Shah leker med ilden her, og tilhører åpenbart et tankesett som det må tas et kraftig oppgjør med. Det er selvsagt mulig han har endret syn siden uttalelsene kom, men det vet vi ikke.

For Hjerpset-Østlie holder det likevel ikke å kritisere imamen og andre som måtte dele hans syn. For henne gjør imamens uttalelser at den planlagte markeringen mot hat og ekstremisme blir en “solidaritetsring rundt antisemittisme og jødehat”. Imamens uttalelser blir i første omgang smittet over på hele moskeen, og så videre til markeringen mot hat. Et mindre ekstremt tilfelle enn imamens, selvsagt, men likefullt et eksempel på ileggelse av kollektiv skyld.

Hvordan møter vi hatet?
HRS overspente og ensidige representasjon av alt som kan tolkes negativt fra muslimske miljø, betyr likevel selvsagt ikke at det ikke finnes problematiske holdninger også der, noe denne imamen tydelig dokumenterer.

HRS og Documents måte å møte dette hatet på, er derimot ekstremt kontraproduktivt. De vil ha konflikt. De møter hat med mothat, noe krigsretorikken i språkbruken deres tydelig dokumenterer. Som det kommer fram i denne nye rapporten fra Hate Speech International (https://www.hate-speech.org/hating-muslims-a-report-from-hsi/) er nok Document og HRS islamistenes drømmemotstandere. Deres spredning av skyld til Islam som sådan og dermed til alle som ser på seg selv som muslimer, gjør at muslimsk ungdom som i utgangspunktet kommer fra liberale og demokratiske miljø, kan føle seg isolerte og ekskluderte fra storsamfunnet, og mye enklere radikaliseres av ekstremistgrupper.

Men kan hat møtes med kjærlighet, åpenhet og dialog på noe effektivt vis, eller er det bare hippie-sprøyt? Vel, det kan selvsagt være delte erfaringer med slikt, men i den norske debatten har vi i det minste sett et tydelig eksempel på hvor hjelpesløse hjemlige hatpredikanter blir når de møtes med åpenhet i stedet for med det mot-hatet de ønsker seg. Det skjedde da Yousef Assidiq fra Minotenk forsøkte å nå fram til Pegidas Max Hermansen i et kommentarfelt hos Aftenposten.no:

Max Hermansen framstod plutselig og åpenbart for alle, som den litt hjelpeløse og stakkarslige karakteren og hatpredikanten han er. I en rolig og balansert debatt har han lite å komme med. Man kan begynne å vurdere om han burde settes i “beskyttes mot seg sjøl”-kategorien, men i den grad han selv oppsøker rampelyset er det vanskelig å gjøre det.

Konspirasjonsteorier og hatefull tenking om jøder i muslimske miljø, og i kristne og ateistiske for den del - alle variantene er utbredt (Se HL-sentrets rapport om antisemittisme i Norge fra 2012) - bør kunne møtes på samme måte som Pegidas hatefulle tenking om islam og muslimer. Slik sett er det ikke noen dum ide å ha en inkluderende ring rundt en moske med en Imam som har vært både uklok og hatefull. Kanskje blir ideene hans stående like avkledt ut som Hermansens. Ingenting hadde vært bedre enn det.

Se også:Med slike fiender, hvem trenger venner? http://venstresida.net/?q=node/2651