Her kommer intet mindre enn en original personlig beretning fra fangenskap bl.a. på Falstad og Grini under okkupasjonen. Den har ikke tidligere vært tilgjengelig for annet enn en svært begrenset del av offentligheten.

Tre innledende kommentarer:
1) Oldefaren min, John L. Feragen, som har skrevet beretningen under, var lærer i Feragen (i dag i Røros kommune) under krigen. I likhet med mange andre lærere kom han i konflikt med okkupasjonsmyndighetene og de lokale nazistene. Som det kommer fram av den lokalhistoriske boken "Krigs- og okkupasjonstidens historie for Brekken" av Lars Valseth, stod han på en "Jøssingliste" som lokale NS'ere hadde satt opp, over folk som skulle "tas" dersom det skjedde noe som gav grunnlag for det.

Han ble da etterhvert også arrestert - på skolen midt i en skoletime. Han ble tatt for "illegale skrifter" selv om ingen ble funnet, og tatt først til Falstad og senere til Grini. Heldigvis kom freden før han kunne bli ført videre til en tysk konsentrasjonsleir.

2) I Feragen, som sikkert i en del andre norske bygder, fantes det en lokalavis. Det var derimot ikke en lokalavis av den typen man er vant til å tenke på det. Det var en tykk bok, eller en slags protokoll, hvor ulike beretninger ble håndskrevet inn, hvorpå boken gikk på rundgang i bygda. En lavteknologisk men enkel løsning for små bygdasamfunn. Etter at han kom tilbake, ble John L. Feragen bedt om å skrive en kort beretning om sin tid i tysk fangenskap. Det er denne som følger nedenunder. Det er som sagt håndskrevet, så min oversettelse til maskinskrift kan ha bommet på et og annet ord, men det aller meste er rimelig enkelt å tyde. Den virkelig historisk interesserte kan uansett sjekke det opp mot originalteksten ved å klikke på de små bildene nedenigjennom.

3) John L. Feragen var en sindig mann, som ikke gjorde et så stort nummer ut av fangeoppholdet som han sikkert kunne gjort. Men man kan lese en del ting ut av det han skriver. Når man får for lite mat, blir tankene i stor grad svevende rundt det. Beskrivelsene er talende, men selv om han skriver at det ble bra mot slutten, beskriver øyenvitner at han da han kom hjem etter fangeoppholdet styrtet en flaske tran for å få i seg etterlengtet næring.

De avsluttende ordene i beretningen forklarer nok svært mye av den oppslutningen 17. mai har hatt i Norge, og den sterke nasjonalfølelsen mange i ettekrigsgenerasjonen bærer med seg. For mange med en helt annen historie, kan den norske nasjonalismen virke merkelig. Men alle bør ha i mente at dette er en nasjonalisme som er bygget på nasjonal frigjøring og av kamp mot fascisme og rasisme. Det er jo også derfor det er så usigelig trist å se at krefter i vår tid forsøker å utnytte denne sterke nasjonalfølelsen til å fremme nettopp rasistiske og sjåvinistiske agendaer. Bare de historieløse blant oss vil gå på denne retorikken, men de er det dessverre en del av.

Og her følger beretningen: Fra "Feragningen" - bok 5 - mai 1945

Noen små minner fra fangeoppholdet

Jeg er blitt anmodet om å skrive noen ord i avisen. Jeg gjør det så gjerne. Men jeg har dessverre så lita tid. Jeg hadde mest lyst til å feire den 17de mai heime denne gang. Når jeg reiser til Røros, er det fordi jeg vet mine medfanger vil det. Vi har delt vondt og godt sammen i nesten 7 månder, - og vi har snakket sammen om å feire 17. mai i år i lag, - for vi håpet å være fri den dag, og det slo til.

Hvad minnes je best? Jeg trur det første livstegn heimefra er noe je minnes best. Det var en liten matpakke jeg fikk etter 6 - 7 uker, da jeg var kommet til Falstad. Den hardeste straff vi hadde var at forbinnelsen med våre heim var brutt, ikke fikk vi skrive og ikke ta imot brev. Våre tanker kretset om heimen, jeg tør si både dag og natt.

Vi visste at hadde vi det vondt, hadde de det verre. Denne kjedelige togturen var fæl. Vi var glade da vi skjønte at ikke flere i bygdene våre var "tatt" og at det stod til bra heime. Innholdet i pakken kom også godt med. Vi var temmelig slukne på denne tid. Rå poteter, gulerotog silderester som vi stjal når vi kunde komme til, gikk ned på høikant. Pakken hadde vært lenge underveis. Innholdet var grønt av mugg. Vi satt,- flere av mine kamerater og jeg, - i min køye hoit oppe mot taket i turnhallen på Falstad og spiste i treulla der. Værnes var den mest forslukne. Stor og kraftig som han var, trengte han mye mat. De rasjoner vi da fikk, var ikke halvparten av hva en slik kar trengte. Han åt de mugne kakeskivene med god apetitt og takket til. Dessverre ble han syk av det. Vi fablet om mat og tobakk i denne tid før jul. Da jula og julepakken kom, ble det bra med mat. Den verste del av fangetiden var over.

I midten av mars ble jeg og Otto Bonde sendt til Grini. Flere av de andre rørosinger på Falstad ble også tatt ut, men de ble tilbakeholdt i siste liten. Turen nedover var som et triumftog med oppmøte på stasjonene. Mat fikk vi på stasjonene av sanitetsforeningene som møtte opp. Vi minnes sanitetsforeningene i Gudbrandsdalen og på Hamar med takk. De møtte opp både da vi reiste til Grini og heim igjen.

16. mars, en trist regnversdag kom vi til Grini. I mange timer stod vi og frøs før tyskerne umaket sig til å kontrolere våre effekter så vi kunde komme i hus. En tæringssjuk kammerat, - en finne fra Ålandsøyene, orket ikke lengre å stå. Vi satte ryggsekkene våre i søla, vi la tepper oppå så han fikk legge sig. Likevel frøs han så han ristet. Stakkar, - han var meget syk. Grini gjorde et trist inntrykk på mig. Så mye søle har jeg ikke sett noe sted. Vi vadde i søle i gatene til langt oppå skoene. Golvene i brakkene vare bare søle. I denne søle gikk 6-7 tusen mann og vasset. Kosten var elendig og hadde vært det i lang tid. Jeg så fanger sloss om sildetarmer og potetskrell. Pollakkene rotet i skylledunken etter noe å spise. Det første inntrykk var meget nedslående. Alle fanger i leiren ble veiet like etter jeg kom dit. En måned etter ble vi pånytt veiet. Hele leiren hadde letnet ca 18 tonn denne måneden. Røde kors overtok da noe av bespisningen, og da ble det bra. På Grini fikk vi aviser og nyheter i radio, - og den underjordiske etter-retningstjeneste arbeidet godt. Vi viste hva klokka led, - og ryktene svirret. Endelig kom 7. mai, og kl 5 blei det blåst til generalappel. Vi skjønte frihetens time var slått, og appelplassen fyltes så hurtig som aldri før med et hav av fanger. Og da svensken Södermann forkynte at Norge var fritt, og vi var frie, brøt jubelen ut. Vi omfavnet hverandre. Vi gråt av glede. Aldri har jeg hørt "Ja vi elsker", noen gang ble sunget med slik kraft og glød som av Grinis 6000 fanger på appelplassen 7. mai. Noen timer senere på kvelden ble vi på nytt stilt opp på plassen. Det norske flagg gikk til tops på hovedbygningen, et uforglemmelig øieblikk. Aldri har jeg sett det norske flagg så vakkert. Og nu som så mange ganger før i denne krig, lovte jeg mig selv at jeg ikke skulde svikte det. "Skal Norge gå under, så vil jeg gå med."

Etter flaggparaden holdt pastor Sveinar minnetalen over de døde. Jeg sender den med så dere får lese den høgt! Etter talen ver det et minutts stillhet. Ikke en lyd hørtes, - ikke et øie var tørt! De karer har i sandhet vært mer Norges offerlam, - og de bør minnes nu på Norges høgtidsdag, - 17. mai 1945.

Her ligg dei grav i grav,
frå fjell og ned til hav, som stridde so.
Gud sign kvar ærlig svein, - som
søv der under stein, - Gud sign dei
kvar og ein, - der dei er no.

Så gjør vi alle dette løfte på Norges frihetsdag 17. mai 1945: Dette land somvi har kjempet og stritt for, hver på vår måte, - dette land skal vi nu i fredens dage bygge og arbeide fram, - slik at det blir godt å bo i for alle nordmenn, og for våre etterkommere.

Hilsen
John L. Feragen