Innimellom leser jeg bøker. Noen ganger kommer jeg også med en kort eller lengre rapport om hva jeg syntes om dem. Da blir det litt slik som under:

Busemannen av Knut Nærum m fl.:

Ja ja... Den er jo litt humremorsom til tider. Og den avslører jo hvor formularistisk og forutsigbar selv den "beste" krimen kan være. Likevel er det vanskelig å parodiere med overdrivelser en bokserie som allerede er så overdrevet. Det er vel det som har gjort denne boken til et såpass vanskelig prosjekt.

Slik blir du superrik av Mímir Kristjánsson:

Kristjansson bruker et sted i boka begrepet "Knausgård på speed". Nå er det kanskje ikke en helt presis beskrivelse av Kristjanssons egen bok, som vel er et forsøk på gonzojournalistikk, mens Knausgårds seksbindsmastodont er en roman. Likevel tøyer både Knausgård og Kristjansson sjangergrensene såpass at denne boka kanskje kan beskrives som "Knausgård på julebrus". - Den er nok tross alt et betraktelig lettere verk. Enkelte steder går den kanskje litt tettere innpå intime detaljer fra forfatterens liv enn akkurat denne leseren finner strengt tatt nødvendig, men folk er jo så forskjellige.

Den som venter en seriøs fagbok med masse fakta om aksjemarkedet, blir nok skuffet. Denne boka handler først og fremst om Kristjanssons liv i tre måneder - lett redigert for å passe inn i et klassisk spenningsmønster. Slik sett kan den minne litt om en episode fra Love Actually, som ellers blir lett harselert med i et punkt i boka.

Standupkomikeren Kristjansson er småmorsom hele veien, og det er vanskelig å ikke trekke på smilebåndet både her og der av hans skråblikk på både seg selv, sine raddisvenner og aksjespekulantene. Innimellom kommer det også drypp av interessant informasjon og vurderinger av aksjemarkedet og den moderne kapitalismen. Så om du er nysgjerrig på slikt og ikke lar deg ikke skremme av litt sex og fyllerør, kan dette absolutt være en bok for deg.

Det mest skremmende som boken forteller meg, er likevel hvor gammel jeg er. Den er full av ulike populærkulturelle referanser, og når f.eks. en film som "Troja" med Brad Pitt fra 2004 omtales som en "gammel klassiker" skjønner jeg at jeg ikke bare står overfor en generasjon med et litt annet tidsaspekt enn meg selv, men også noe om hvilke kvaliteter en film må ha for å kunne karakteriseres som en klassiker. Jaja. Lawrence of Arabia, sier nu jei.

Men absolutt en lesbar bok altså. Og lettlest og snarlest for den som det betyr noe for.

Det var DDR av Astrid Sverresdotter Dypvik:

Dette er en journalistisk intervjubok, og ikke et akademisk verk. Når det er sagt gir Dypvik rom til mange stemmer som til sammen begynner å gi et bilde av DDR-staten. Hun avslører det brutale samfunnet uten å henfalle til demagogi. Det er mer enn nok å kritisere med DDR. Man trenger ikke å overdrive. Mest interessant er kanskje intervjuene med gamle DDR- og Stasi-topper som ikke angrer. Hun kunne gjerne ha boret seg enda litt mer under den tykke selvrettferdiggjørende huden. Til sist er heller ikke Dypvik blind for at DDR er mer enn bare et diktatur, selv om det ikke gjør de diktatoriske sidene mildere.

Merchants of Doubt av Naomi Oreskes:

Dette må være en av vår tids viktigste bøker. Oreskes og Conway dokumenterer grundig hvordan pengesterke og ideologiske frimarkedsfundamentalister ved hjelp av noen håndfuller uredelige forskere de siste femti årene har jobbet systematisk for å pervertere den offentlige framstillingen av vitenskap på områder fra tobakk, DDT til globale klimaendringer.

Å kjenne til denne dynamikken og disse kreftene er essensielt for alle som bryr seg om vitenskap, politikk, planenten vi lever på eller egen helse. Stengt tatt alle.

Slaktehus-5 av Kurt Vonnegut:

Jeg har sett denne omtalt som en "sci-fi"-roman, men den er vel egentlig ikke det. Ikke mer enn Knausgårds "Ute av Verden" er det i alle fall, i den litt eksotiske "parallellunivers"-delen i slutten av boka.

Vonneguts bok handler om krig og menneskelig råskap, eksemplifisert ved bombingen av Dresden, men han har som antydet noen utradisjonelle fortellergrep. Jeg er usikker på om boken hadde vært like effektiv uten disse eller ei, men de bidrar kanskje til en stemning som gjør deg mottakelig for Vonneguts stoff på en måte du ellers ikke hadde vært?

Brennbart av Kjartan Fløgstad:

Jeg burde lest denne for ni år siden, men som fattig nettopp ferdig utdannet og med bare midlertidig tilsetting, måtte ejg nøye meg med å følge avisdebatten på gratis nettaviser. Men nå hadde jeg råd da jeg kom over den i en nettbutikk, og deinn reiv, som vi sier her i Midt-Norge.

Dette er som kjent pamfletten hvor Kjartan Fløgstad river den akademiske kredibiliteten vekk fra Hans Fredrik Dahls historieskriving (det som var igjen av den etter at Odd Bjørn Fure lekset han grundig opp etter hans pinlige forsvar av Holocaustbenekteren David Irving).

I tillegg til et oppgjør med falsk historieskriving og en ekstrem tendensiøs framstilling av målrørsla og vestlandske motkulturer generelt, er den også et kraftfullt forsvar for nynorsken.

De tre personene med flest oppføringer i personregisteret er forøvrig Quisling, Hamsun og Hans Fredrik Dahl. Det sier en del.

The Cooling Of Neutron Stars av Ronny Kjelsberg:

Dette må jo være den perfekte lille boken om kjølingsprosesser i nøytronstjerner. Nesten som om jeg hadde skrevet den selv....

Havets katedral av Ildefonso Falcones:

Mine damer og herrer. Det er begått en medisinsk sensasjon: Noen har klonet Ken Follet.

Spøk til side så minner denne meg skremmende mye om Ken Follets middelalderromaner (som minner meg skremmende mye om Ken Follets andre romaner, bare satt til et annet sted i tid og rom). Nå leste jeg ganske mye Ken Follet i et par år da jeg var rundt 20, men så oppdaget jeg at jeg jo drev og leste den samme romanen om og om igjen, bare med litt ulike navn på karakterene og i litt ulike omgivelser, så da gikk jeg lei etter en 10-12 stykker. Så det er mulig mine fordommer smitter over til denne.

Dersom du selv ikke er lei, kan denne derimot by på både husmor- og husfarporno gjennom krig, maktkamp og konflikt, fattig og rik, kjærlighet og bedrag, og ikke minst den fantastiske følelsen av rettferdig harme. - Ja det finnes til og med en karakter eller to som ikke er fullstendig endimensjonal, men som kanskje har en og en halv dimensjon om vi legger godviljen til. Og det er jo ikke verst.

Det som kan være spennende med slike romaner, er jo at de gir oss et blikk inn i en annen tid. I hvert fall om forfatteren har gjort sin research. Dessverre frykter jeg nok at denne boken går i samme felle som mange andre lignende romaner: Middelaldermennesker blir for like oss (bortsatt fra endimensjonaliteten). Men kanskje er det nødvendig for å finne den klangbunn hos lesere som skaper en bestselger?

Velvel. Konklusjon: Lettbeint og effektiv underholdning fra Barcelonas middelalder for både adel, bønder, borgerskap, slaver og tidlig proletariat. Men neppe til å bli klok av.

Hugo Chávez av Eirik Vold:

En politisk thriller, mer spennende enn det meste fra fiksjonslitteraturen. Den er vanskelig å legge fra seg, og du kommer garantert fra den med noen færre myter i bagasjen.

Spirou und Fantasio Spezial 08:
Denne og flaggermusalbumet har overbevist meg om at Sprint er best i en 2. Verdenskrigsetting.

Med Stalin som gud av Magnus Utvik:

Denne selvbiografiske fortellingen fra svenske Magnus utvik lar seg tidvis lese som en Solstad-roman. Utvik var en teoretisk orientert radikal ungdom, og lot seg i tre år på tidlig åttitall rote inn i en knøttliten svensk stalinistsekt. Prosessen er interessant, og bærer med seg noen lærdommer. Sjekk alltid teorien din jevnlig opp mot empiri. For de som vil bekjempe ekstremisme: Fall ikke for fristelsen til å overdrive. Det blir avslørt og kan fort slå tilbake på deg selv. Heldigvis møtte Utvik en trotskyist en dag, som lurte på han viste hvor mange i Lenins politbyrå som døde en naturlig død, og om han virkelig trodde omtrent alle unntatt Stalin var forrædere...

Man skal passe seg for små stalinistiske sekter. i verste fall kan folk få så avsmak etterpå at de ramler over i motsatt ytterlighet og blir rabiate liberalister...

The Psychopath Test av Jon Ronson:

Ikke Ronsons beste, men lett interessant, og tidvis småmorsom.