Nå som norsk kultur er truet av multikulturelle muslimmarxister som vil erstatte korset i det norske flagget med en rødløk, er det kanskje viktigere enn noensinne å slutte opp om den norskeste av norske tradisjoner: Amerikanske tegneserier utgitt i overprisede hefter i tverrformat som folk kjøper bare fordi det står "jul" på dem, og fordi de har gjort det i 40 år.

Mens jeg i min barndom, i likhet med mange andre, hadde som tradisjon å lese julehefter på julaften, har jeg etter jeg ble voksen oppdaget at jeg sjelden har tid til det, samt at jeg nå faktisk gjør som jeg vil. Resultatet er blitt at venting utgår, og at jeg leser dem i førjulstida.

Jeg vil her komme med en vurdering og karaktersetting av et knippe av juleheftene, i tråd med min smak, relativt færre av de ovenfornevnte amerikanske heftene, og flere norsktegnede. Siden jeg stort sett ikke kjøper hefter jeg regner med er kjipe, håper jeg at jeg tilgis at karakterene neppe følger Gauss-kurven:

Vangsgutane
Vangsgutane har de siste årene kommet i en nytegnet og nyskrevet versjon, kombinert med klassiske historier. De nye historiene er gode og gir et interessant innblikk i bygdalivet i et okkupert Norge.

Selv om både gamle og nye historier i årets hefte holde mål, er det to ting som trekker ned. Den nytegnede historien er blitt trykket på grunnlag av komprimerte bilder i for lav oppløsning. Elementær tabbe som irriterer. Den opptrykte historien på sin side, slutter midt i. Det er greit med cliffhangeravslutninger når neste nummer kommer om ei uke. Det er ugreit når det går et år.

Historie-terningkast: 5 Teknisk terningkast: 2

Ingeniør Knut Berg
Ingeniør Knut Berg har jeg tidligere slitt litt med å komme inn i, men nå kommer det aller første heftet i nytt opptrykk. Det gjorde det hele mye enklere. Her har du en klassisk 30-talls eventyrserie (selv om den er fra litt senere enn 30-tallet) med stadig sterkere sci-fi-innslag etter hvert. Vær likevel klar over at både tegnestil, fortellerstil, og det tekniske er preget av tiden det ble laget i. Om du synes ting som er gammeldags er kjipt, så skygg banen.

Hvis ikke: Dette er en serie som bør leses fra starten, så få med deg dette heftet, så får vi satse på at nummer to kommer neste jul, for dette ga mersmak.
Terningkast: 5

Varg Veum
Det ser ut som om Gunnar Staalesens krimhelt erstatter Knut Gribb i årets juleheftebunke. Historien er en gammel Veum-klassiker, men selvsagt ny i serieform. Tegneren Mike Collins, kan sitt håndtverk. Det er åpenbart både i komposisjonen og i nærbildene, men det virker her, som i albumserien, som at han ofte har, eller tar seg for lite tid. En del ruter framstår slurvete tegnet og ofte er fotografier, manipulert for å se mer ut som tegninger, brukt som bakgrunn for å slippe å tegne hus og kantinebord. Det gir et litt slurvete inntrykk. At dette heftet, i motsetning til albumene, er fargelagt hjelper likevel litt til å dekke over slurvet, men den kommer ikke opp på nivået til Knut Gribb fra i fjor.

Norske spenningsserier er likevel såpass sjelden vare, at jeg ikke har hjerte til å gi noe dårligere enn:
Terningkast: 4

Donald, norsktegnet
Igjen er det teamet Løkling, Nærum og Midthun som står for årets hefte. Som en stor fan av Knut Nærums Bloid-serie, hadde jeg håpet han skulle ta med seg litt flere av de sprelske grepene derfra inn som Donaldforfatter, men Disneyformatet har åpenbart sine begrensninger. Det er likevel rart at man ofte finner mer samfunnskritikk i de italienske seriene, som jeg ellers sjelden har sansen for, enn i norske Nærumserier.

Her får vi likevel en litt Dickensk historie med utnytting av barnearbeidere i klesproduksjon fra Skrues barndom. Det hadde vært interessant med en parallell til mange av de julepakkene fra H&M & Co som ligger under mange juletrær i år, men det får vi ikke i en ellers greit fortalt historie. Både Løkling og Nærum har vist at de kan tangere Don Rosa i viltre påfunn tidligere i sine seriekarrierer. De kunne gjerne sluppet seg litt mer løs fra det tradisjonelle formatet.

Arild Midthun er antageligvis Norges teknisk sett beste serietegner, så her er det som vanlig ingenting å utsette.

I tillegg får vi som alltid den samme stripeserien som har gått i Dagbladet før jul på kjøpet. Grei nok, men forutsigbar og preget av å være stripeserie.

Terningkast: 4

Jens von Bustenskjold
Få nordmenn er mer enn et par generasjoner unna en fattigslig bondegård i en eller annen forblåst utkant. Mens Vangsgutane gir oss det prektige og pertentlige gamle bygdenorge, gir Bustenskjold oss de usømmelige gamle menn som drikker, lyver, bedrar, stjeler og flyr etter kvinnfolkene. Slik sett utfyller de hverandre godt.

Årets hefte starter med at hele bygda er invitert til fest i Røiskattlia hvor festen begynner med at alle får tildelt en butill med likør. Kjennere av Bustenskjold skjønner vel hvordan det tar seg derifra. Det er greit sånn med Bustenskjold. Du vet hva du får. Om jeg kunne hatt et ønske var det at forlaget forsøkte å skaffe seg originaltegningene for å få fram en klarere strek. Fargelegging kunne også vært morsomt å se. (Men hvem gidder vel det når man kan trykke opp det samme gamle år etter år og håve inn cash?)

Likevel: Sigurd Lybeck og Anders Bjørgaard vekker nostalgien hos alle som føler en viss tilknytning til og gjenkjennelse med det gamle norske bondesamfunnet.

Terningkast: 5

Lunch
I starten hadde jeg ikke helt sansen for Lunch-serien, men den har "grown on me" som det heter på nynorsk. Selv om jeg ikke jobber i noen it-bedrift, er det mange gode poenger i serien som gjelder store deler av det norske arbeidslivet. Få skjærer igjennom og avslører bullshiten i næringslivsbabbelet som Børge Lund. Slik sett er Lunch kanskje den mest samfunnskritiske nåværende norske serien.

Årets hefte holder også mål.

Terningkast: 5

Donald Duck & Co
For et par år siden skiftet det tradisjonsrike DonaldDuck & Co-juleheftet fra den tradisjonelle tverrpocketen med kontemporære julehistorier, til et oppskalert tradisjonelt DD&Co-format og historier fra dagens voksnes barndom. Det signaliserte et skifte fra fokus på barn til nostalgiske voksne som lesegruppe, og sier noe litt trist om det norske tegneseriemarkedet.

På den andre siden er det jo fint for meg som er nostalgisk voksen. Likevel er det noen svakheter ved heftet. Trykkvaliteten/originalene som er brukt gjør at man ikke får utnyttet det oppskalerte formatet så mye som man kunne ønsket seg. Kvaliteten på historiene er også variabel (men det har de jo også vært i gamle Donaldblader). En positiv ting er at de har gjort seg umake med å lete opp gamle historier som ikke er publisert i Norge før. I motsetning til med enkelte andre Disney-julehefter (les: Carl Barks jul) slipper du altså å være redd for å få gamle historier om igjen for 3. gang.

Nostalgi-terningkast: 5, innholdsterningkast: 2

Asterix
Dette heftet har jeg ikke kjøpt, da jeg har de første to utgavene av det fra før. Til den første nyutgivelsen av historien om hvordan Obelix falt opp i druidens gryte da han var liten hadde forlaget i det minste kostet på seg en ny forside. Så ikke denne gangen. Dette er strengt tatt ikke en tegneserie, men mer en billedbok. Historien er OK, selv om den ikke er på nivå med Asterix-albumene på Goscinny-tiden.

Det litt triste med Asterix-juleheftene er at det er de samme tre heftene som går igjen på rundgang. Det er denne pluss to samlinger med kortere historier plukket blant de som for noen år tilbake ble gitt ut i samlealbumet "Gallisk skolestart". Det betyr at vi får stadige nyutgivelser av dette middelmådige materialet, mens det er mange klassiske album av høy kvalitet som det begynner å bli lenge siden ble utgitt på norsk (med unntak av som en del av bokserien "Asterix samlede verk"). Hva med å heller spandere på oss et klassisk Asterix-album skrevet av Goscinny til jul, Egmont? Til glede for nye generasjoner? For å kompensere for litt økt sidetall kan dere gjerne slenge på en tier ekstra på prisen. Det vil være vel verdt pengene.

Innholdsterningkast: 4, Forretningsidé-terningkast: 2

Donald Ducks julehistorier
Dette er juleversjonen av Donald Pocket. De ofte litt mer viltre Disneyseriene fra Italia, med sine ofte absurde plot og høyst variable kvalitet, faller sjelden helt i undertegnedes smak. Innimellom har de likevel glimtet til med noen politiske spark til forbrukersamfunn og storkapital. Ikke så mye av det i år, i hvert fall ikke eksplisitt, men et gjensyn med hvalfangeren Moby Duck kan kanskje glede Steinar Bastesen og enkelte andre. Et lite subtilt spark til helsekostfanatikere er vel heller ikke å forakte.

Liker du Donald Pocket og jul, liker du denne. Hvis ikke kan du nok finne noe annet blant de oppunder 40 juleheftene som er i salg i år.

Terningkast: 3