Det er på tide med en ny runde myteknusing. Denne gang om sekstiåtterbevegelsen. Jeg plukket nettopp ut en bok som hadde samlet støv i biblioteket siden jeg anskaffet den og skummet deler av den for noen år tilbake, og leste litt av den litt grundigere. Konklusjonene følger.

Få ting i nyere norsk historie er så myteomspunnet som den såkalte 68'er-generasjonen. Det finnes mange myter, og noen av dem har kanskje en del for seg. En del av dem er nok likevel rett og slett feil. Også i etterkant av 68 har selvsagt mange sterke politiske og ideologiske interesser av å spre ulike oppfatninger om denne generasjonen.

I 2008 kom Tor Egil Førland og Trine Rogg Korsvik med det som nok er den største kvantitative undersøkelsen av norske 68'ere- "Ekte sekstiåttere". Selv om den på tross av et stort datatilfang (1246 respondenter) selvsagt har de svakheter som følger med selvrapportering og en noe lav svarprosent, representerer nok undersøkelsen den til nå beste kunnskapen vi har om denne generasjonen. Jeg skal ikke ta for meg alle konklusjonene i boken, og heller ikke alt den ikke kan konkludere med, men jeg skal ta opp et par vanlige myter, som viser seg rett og slett å ikke stemme (de er jo som kjent de mest interessante), pluss et litt nerdete punkt. Siden studien ensidig tar for seg studenter ved Universitetet i Oslo, gjør selvsagt også dette at den får et noe snevert nedslagsfelt, men UiO var utvilsomt et radikalt kraftsentrum den gangen, så bildet derfra er absolutt interessant.

Myte 1: "68'erne var barn av borgerskapet som gjorde opprør mot foreldrene, og ikke hadde peiling på hvordan vanlige folk levde."

Du kunne nok finne 68'ere som passer på beskrivelsen over. De var jo såpass mange at du sikkert kan finne 68'ere som passer en hvilken som helst beskrivelse. Myten over bommer likevel på tendensen. Selv om borgerlige hjem var overrepresenterte blant studenter (slik de fortsatt er), var det nemlig ikke slik at de som kom fra arbeiderklassehjem var mindre radikale enn de fra borgerlige. Tvert imot. Mens de ulike typene 68'ere Førland og Korsvik har delt opp generasjonen i, til sammen er i klart flertall over kontrollgruppen med "konservative" for foreldre uten høyere utdanning, glipper flertallet for de med foreldre med høyere utdanning. De som kom fra "møblerte" hjem og nok levde et liv litt fjernere fra bekymringene til "folk flest", var altså stort sett ikke radikale på 60- og 70-tallet. De var konservative. Og mens overklassebarn var mer høyreorienterte, var arbeiderklassebarn enda mer venstreorienterte enn middelklassebarn.

På samme måte bryter den delen av myten som handler om et foreldreopprør sammen. Et av kapitlene i boken har tittelen "Ekte sekstiåttere fulgte i sine foreldres fotspor", og hovedkonklusjonen er nettopp at de som var radikale studenter også kom fra radikale hjem. Barn som vokste opp med konservative foreldre, ble nettopp konservative. Dette er kanskje den sterkeste sammenhengen i undersøkelsen. (Den som vil kan ringe Harald Eia, og spørre om de er født sånn eller blitt sånn.)

Myte 2: “68’erne var hasjrøykende frikere som aldri har gjort et ærlig dagsverk.”

Som i de fleste tilfeller vil du kunne finne eksempler på at denne stereotypien også stemmer. Det er derfor man i vitenskapelig metode har munnhellet “anecdotes don’t make a science”. 68’erne var superdemonstranter og svært aktive, men som Førland og Korsvik påpeker, avvek de ikke like mye fra samfunnsnormene på 60-tallet på andre områder.

“Mens over halvparten av våre ekte sekstiåttere deltok i demonstrasjoner [...] hvert år fra 1968, var det bare en av fem [...] som bodde sammen med kjæresten uten å være gift, og en av førti som brukte hasj eller marihuana.” Andelen som en eller annen gang i tiårsperioden som er undersøkt brukte LSD eller lignende stoffer var bare 2 prosent.

Forfatterne valgte da også å kalle et av kapitlene i boken for “demonstranter og dydsmønstre”.

En siste nerdemyte!: "Frank Sulloway har svaret på årsakene til radikalisering og revolusjon, det er bare å legge ned tastaturet!"

For de som ikke kjenner til Frank Sulloway, har han fått et ganske kjent navn i samfunnsforskerkretser etter at han ga ut boken "Born to Rebel" i 1996. Her avviser han at f.eks. klassebakgrunn har noen betydning for politiske holdninger, og lanserer i stedet en familiepsykologisk tese: Barn som blir født som nr. 2 eller senere i en søskenflokk blir mer opprørske og radikale enn førstefødte. Sulloway har lett opp statistikk som viser at både støtte til Darwin, reformasjonen og den franske revolusjonen, historisk peker mot en slik sammenheng. Når man snakker om hendelser som ligger så langt tilbake i tid er det selvsagt mer utfordrende å framskaffe statistisk gode utvalg for analyse. Det er vanskelig nok når man kan hente ut universitetsstudenter fra registre og sende ut spørreskjema til to tusen nålevende mennesker. Det i seg selv betyr selvsagt ikke at Sulloway tar feil, men forskningen hans er svært omstridt - særlig blant psykologer.

Jeg ble først oppmerksom på Sulloways forskning da Michael Shermer i forbifarten forsøkte å bruke ham til å "motbevise marxismen" i den ellers utmerkede boken "Why People Believe Weird Things". Selv om jeg stort sett har sansen for Shermer går det tydeligvis litt fort i svingene også der. Hans tese var at siden det var posisjonen i søskenflokken som bestemte graden av radikalisering, og ikke klassebakgrunn, var marxismens tese om historien som klassekamp beviselig feil. Om vi nå ser bort fra Sulloway et lite øyeblikk, ser vi uansett at det er en vulgærversjon av marxismen Shermer polemiserer mot. Det er dessverre en stygg felle å gå i og ikke sette seg godt nok inn i de beste argumentene til dine meningsmotstandere, og ikke bare polemisere mot de dårligste.

Shermers (og Sulloways) kritikk kan kanskje være relevant mot den mekanistiske historieforståelsen som var rådende i enkelte grener innen marxismen rundt forrige århundreskifte og som kanskje fikk sin kulminasjon i Bukharins "Populær lærebok i sosiologi". Denne tenkingen tok derimot marxisten Antonio Gramsci et oppgjør med allerede på 20-tallet. Kampen om verdensbildet er en helt sentral del av den politiske kampen, og det burde ikke overraske noen om store deler av arbeiderklassen deler det hegemoniske synet i samfunnet de er vokst opp i. Marxisten Herbert Marcuse var en av demsom tenkte videre i disse baner, og så på nettopp studentene som en sentral gruppe i en samfunnsendrende prosess - de var unge og dermed mer åpne for alternative tanker til den rådende ideologien i samfunnet. Sulloways manglende funn av tydelige klasseforskjeller f.eks. mellom de på den ene og den andre siden i den franske revolusjonen kan selvsagt ikke brukes til å "motbevise" slike ideer, og Shermer underkommuniserer, som mange andre det åpenbare faktum at det ikke finnes en marxisme, men mange marxismer.

Men klasse har selvsagt også en betydning. I hvert fall hadde det det i Norge i 1968, som vi tydelig kan se av diskusjonen rundt "myte 1" over.

Tidligere runder med myteknusing:
Den kinesiske muren, rødvin og bilparken http://venstresida.net/?q=node/27
Galilei, Marx, Darwin og Einstein http://venstresida.net/?q=node/1083