BORTE: Hvem tok livet av spenningsseriene i overgangen fra 80- til 90-tallet?
Jeg har, muligens som kjent, en noe over middels interesse for tegneseriemediet. Kanskje på grensen til det sykelige, vil noen si, men siden jeg har hovedfag i teoretisk fysikk, bidrar tegneserieinteressen, sammen med interessen for sosialistiske framtidsvisjoner som Star Trek, og for god britisk satire som Monty Python til å opprettholde en viss nødvendig nerde-kred.
Seriemarkedet har forandret seg mye siden jeg var en liten pjokk på 80-tallet som aldri brukte lommepengene på godteri, fordi jeg ville spare alt til å kjøpe tegneserier. En av de mest dramatiske endringene er det jeg vil betrakte som den store seriedøden først på 90-tallet
At noen serier går under, og nye dukker opp, er ikke unaturlig, og har skjedd kontinuerlig siden seriebladene oppsto. Det som gjør denne perioden spesiell, er at en lang rekke av de den gang lengstlevende seriebladene i Norge - serieblader som hadde overlevd i mange tiår - en del siden 50- og 60-tallet - plutselig gikk under samtidig. Jeg mener dette er en litt for tydelig trend til å være tilfeldigheter - et annet moment er at det i stor grad gjelder samme type blader - spenningsserier rettet hovedsakelig mot ungdom.
Den mest påtagelige utviklingen var at samtlige superheltserier - serier som hadde dominert bladhyllene i årevis - forsvant i løpet av et par år. Flaggskipet Supermann forsvant i 1991 sammen med Batman (tidl. Lynvingen), Marvel-bladet Edderkoppen holdt ut lengst - til 1993.
En del andre superseriehefter gikk under i samme periode, men det var serier med en kortere historie. Det som gjør at de likevel blir en del av denne strukturelle endringen i seriemarkedet, er at det ikke dukket opp noen nye, slik det alltid hadde gjort før.
Nå fikk superseriene et lite comeback på 2000-tallet, som en direkte konsekvens av alle de superheltbaserte Hollywoodfilmene vi har sett i senere år. I tillegg har det vært sporadiske enkeltutgivelser. Et tydelig brudd fra kontinuiteten med de gamle superhetluniversene er likevel markert ved at superheltene nå uten unntak har sine engelskspråklige navn. (Edderkoppen = Spider-Man, Jerven = Wolwerine etc. - ja til og med Supermann får navnet sitt skrevet med en n.) Ingen av disse har likevel klart å holde oppe faste utgivelser over tid, og per i dag er det vel bare “Kids”-versjonen av Spider-Man som fortsatt kommer ut.
Selv om superseriene kanskje er de det er enklest å identifisere utraderingen av, er det også andre serier av typen “spenningsserier” som led samme skjebne. Krigsseriene, som alle ble utgitt av samme forlag - SE-bladene - og hadde felles britisk opphav, forsvant fullstendig, og fjernet dermed også det såkalte “Texas-formatet” fra seriemarkedet. En annen genre som ble nesten utradert var westernseriene. Flaggskipet Colt gikk under, og et kortlivet “Caliber” ble heller ingen suksess utover 90-tallet. Når dette sammenfalt med en hel rekke andre westernseriers undergang, ble det til slutt bare italiensktegnede Tex Willer igjen til å forsvare genrens ære. (Willer har kanskje litt overraskende fått en renessanse de siste årene med flere nye utgivelser.)
Flere andre spenningsserier med et langt liv bak seg, gikk også under, som Tarzan (kontinuerlig utgitt fra 1965), og James Bond (fast fra 1979, men med lengre historikk i ryggen). Et lite knippe overlevde - Fantomet og Agent X9. Det er vel bare Donald Duck & Co - som har en særstilling i Norge, som har en lengre historie enn Fantomet og som fremdeles kommer ut.
Delvis ble seriene som forsvant erstattet av andre, tøffere serier som de som kom ut i Magnum (som startet i 86, og holdt ut et drøyt tiår), og Conan som fremdeles kommer ut. Andre nye og “tøffere” serier som ble forsøkt utgitt, som Punisher og Dommer Dredd, fikk relativt korte liv, og de nyetableringene som kom var ikke i nærheten av å erstatte det mylderet av serier som forsvant.
Samtidig krasjlandet også den lille oppblomstringen av fransk-belgiske albumserier vi så i det foregående tiåret. De store humorseriene - Asterix, Lucky Luke og Sprint - holdt stand, men også her ser vi en tilbakegang i de seriene som tradisjonelt har hatt et smalere tenåringspublikum som hovedbase. Hermanns Jeremiah kom med sin siste utgivelse i 1993, samme år som den siste utgivelsen i Lauziers serie med satiriske samfunskritiske album kom ut. De mindre enkeltutgivelsene av 1-3 album i ulike serier som vi jevnlig hadde sett tidligere ble kraftig redusert og sluttet også etter hvert nesten helt. Noen mer seriøse serier har hatt et minicomeback i bokform de siste årene, men det ser nå også ut til å dabbe av.
På 80-tallet, etter å ha blitt avvist som søppellitteratur og barnelesning i mange tiår, fikk tegneserriene en kort periode status som den 9. kunstart de vitterligen er. Mange trodde at dette var starten på noe stort, men samtidig som de seriøse seriene (bl.a. i tradisjonen fra Metal Hurlant) begynte å få innpass, begynte altså grunnfjellet for det vi grovt kan kalle ikke-humorseriene å forvitre, slik at siste halvdel av 80-tallet ble en sjelden gullalder for serieutgivelser i Norge.
Et knippe serier som døde først på 90-tallet: (en del serier har ikke gått helt kontinuerlig i perioden, og enkelte har hatt utgivelser både før og etter, men dette har ikke vært langvarig. Andre elementer kan også komme inn - f.eks. gikk Supermann og Lynvingen sammen som “Superserien” noen få år på 80-tallet. Jeg har forsøkt å oppgi et mest mulig reelt tidsspenn for en relativt kontinuerlig utgivelse av seriene. For mer detaljert utgivelseshistorikk, se http://www.minetegneserier.no som er den nåværende beste oversikten over norske serieutgivelser på nett.)
Superseriene:
Supermann 1966-1991
Lynvingen/Batman 1966-1991
Hulk 1980-1991
Prosjekt X 1984-1990
Edderkoppen 1978-1993
Westernserier:
Colt 1978-1990
Pioneer 1975-1988
Villvest 1953-1990
Præriebladet 1957-1990
Sølvpilen 1971-1991
Krigsserier:
Kampserien 1964-1990
På Vingene 1963-1990
Sabotør Q5 1971-1989
Andre serier med lange tradisjoner:
Tarzan 1965-1990 (nytt forlag og kortlivet forsøk på tilsammen 5 blader 92-93)
Helgenen 1966-1989
James Bond 1979-1994
Overleverne:
Fantomet 1964-?
Agent X9 1974-?
Tex Willer 1971-?
UTE AV SIN TID? Et lite knippe tradisjonelle spenningsserier har overlevd, mot alle odds. Hva skiller dem ut?
Hvorfor så denne voldsomme døden? En enkeltserie kunne vært tilfeldig, men så mange samtidig har nok med samfunnsmessige strukturer å gjøre. Redaktøren av Supermann hadde kanskje noe av svaret da han i siste utgave kom med en enkel analyse av hvorfor salget gikk tilbake. Mens leserne av bladet ble yngre og yngre, ble seriene tegnet for et stadig mer voksent publikum. Tegneserier i USA var på det tidspunktet for lengst blitt noe for de spesielt interesserte, og ikke lenger folkelesning fra barnsben. Det påvirket selvsagt seriene.
Det som skjedde i Norge var nok litt annerledes - det var tenåringene som falt fra først - i hvert fall fra de tradisjonelle spenningsseriene. Dette faller selvsagt sammen med at kabel-tv eller satelitt-tv, hjemmevideospiller og tv-spill var blitt stadig mer vanlig. Først på 90-tallet var det blitt unntaket å ikke ha en del av disse tingene, mens det midt på 80-tallet hadde vært unntaket å ha tilgang på slike ting. Konkurransen om tenåringenes tid og oppmerksomhet ble skjerpet.
Dersom vi ser på hva som kom i stedet - noen få litt "hardere" actionserier, og humorserier (jeg kommer kort tilbake til disse), er dette alle serier som i større grad leses av voksne. Samtidig har vi de rene "barneseriene" (i dag gjenkjennbare ved plastinnpakning og medfølgende leke). Vi har rett og slett fått et mer delt tegneseriemarked med voksne og barn (hvor noen få serier som Donald kan apellere til begge), mens tenåringene i større grad har funnet seg noe annet å drive med.
Hvorfor overlevde så noen få? Generelt tror jeg nok svaret er en kombinasjon av at dette var bladene som hadde den mest trofaste leserskaren (inkludert et større innslag av eldre lesere), og nyrekruttering i mangel av alternativer for de serieavhengige (når konkurrentene forsvinner er det enklere å overleve for de som er igjen). Dette er nok mye av svaret for Agent X9s del, men man må heller ikke glemme den svært sterke statusen som Modesty Blaise har i Norge. Fantomet gjorde for sin del noen kraftige grep i denne perioden for å tiltrekke seg nye lesere - bladet gikk over til farger i 1991. Man skal ikke se bort fra at det var et lurt grep for å få yngre lesere, samtidig som de eldre kan kose seg med "Fantomets Krøniker". Tex Willer er et mystisk fenomen dersom man ser på utviklingen ellers, men man må tro kombinasjon av trofast leserskare av etter hvert litt eldre lesere, og overtagelse av en del Colt- og Pioneer-lesere kan være svaret også her.
Mediehistorisk er seriedøden rundt 1990 et interessant og underrapportert fenomen som kan si litt om samfunnsendringer i perioden. Heldigvis døde ikke seriene helt. Jeg nevnte over at noen nye “hardere” actionserier dukket opp, men den viktigste utviklingen er nok en annen. Samtidig med at spenningsserien fikk seg en knekk, kom det nemlig en oppblomstring av det vi kan kalle “De nye humorseriene”.
Det startet med Tommy og Tigern i 1989, og fortsatte med serier som Larsons gale verden, Ernie, Grimmy etc. Bladkompaniet (nå Schibstedt) og Semic (Nå Egmont) lå i skarp konkurranse om serier og tegnere, og utviklingen har holdt seg fram til i dag hvor vi har en drøss med serier som Tommy og Tigern (som døde og gjennopstod øyeblikkelig på nytt forlag), Kollektivet, M, Nemi, Rocky, Pondus, Humorparaden, Eon og Arne And. Dette har vært en spennende utvikling som har gitt godt rom for norske serietegnere og er en historie i seg selv, men med unntak for Nemi og Eon som har hatt noen biserier som ikke er rene humorserier, er det ingen erstatning for actionseriene som forsvant.
Mer serierelatert stoff? Sjekk ut Det politiske Fantomet på http://venstresida.net/?q=node/970
Eller søk på serien vår "ATIUKM" i søkefeltet.
Kapitalismen drepte tegneseriene! Kapitalismen har gitt folk valgfrihet til å skape det de ville så kom tven. Så ga kapitalismen dem frihet til å kjøpe hva de ville, da forsvant tegneseriene. Jeg ønsker å få tegneseriene i større grad tilbake i populærkulturen, vi må få reguleringer i bruk å tven. En så stor kulturell skatt som tegneseriene må IKKE dø ut!
Det er ikke noe problem Tearr - med ny sosialistisk fildeling, kan man nå få tilgang på omtrent alle de seriene man selv vil. Helt gratis! Det er til og med såpass community-følelse og dugnadsånd på internett at entusiaster tar på seg å oversette gode fransk-belgiske serier som ellers ikke er tilgjengelige til engelsk. Tegneseriene og sosialismen har dermed en lysende framtid. Kapitalismen sliter derimot litt etter hvert ;D
Forøvrig var det ikke min intensjon å si noe om kapitalismen i denne posten, og jeg tror ikke jeg gjorde det heller.
Les gjerne Øyvind Holens bloggpost/gamle VG-sak som en utfyllende kommentar, med mye interessant statistikk: http://oyvindholen.wordpress.com/2015/01/06/oyvinds-julekalender-luke-18...
Glimrende oversikt, bravo! I ettertid kan man lage en teori om denne tegneseriedøden ved at forlagene selv styrte den bevisst - i og med at den totalt uventede suksessen til Tommy & Tigern/Larson førte til den store norske oppblomstringen for humorserier med et blandet (ungt/voksent/intellektuelt) innhold.
Forlagenes økonomer kan ikke ha unngått å få dette med seg, og med en viss grense for antall utgivelser/redaksjonsarbeid etc. ville det være naturlig å fase ut langtlevende serier (med et marginalt salg) til fordel for nye, hotte serier (humorprodukter) som alle vil ha.
Artikkelforfatteren burde kanskje snakke med redaksjonsveteranene fra denne tiden, f.eks. Sigbjørn Stabursvik, Haakon Isachsen, Kjell Johnsen og Dag Lønsjø? Det kan vel ikke være redaksjonshemeligheter lenger, og dette kunne vært interessant å høre nærmere om.
Forlagsmessig for krigsseriene samt villvest og præriebladet henger det nok sammen med at SE-bladene fullstendig ga opp. (Tuppen og Lillemor forsvant jo også.) Ellers er sikkert svaret sammensatt. Om du ser på Holens oversikt over opplagstall var de tydelig synkende for Fantomet og X9, som er de som overlevde (men som sliter enda mer i dag, Fantomet er nede på 13 utgaver i året og X9 på 8 - det kan se ut som en sakte død på samme måte som svenske Serie-Magasinet som i sine siste år reduserte utgivelsestakten men økte sidetallet. (De siste utgavene i 2000-2001 var på 212 sider). Det var nok enda mer synkende for de som la inn årene.
Men det er godt mulig at man hoppet av døende hester før det strengt tatt var nødvendig. På den annen side peker ikke forsøket på "nystart" av Tarzan på at markedet fortsatt var der i 1993. Nye forsøk med James Bond litt senere overlevde jo heller ikke særlig lenge.
Vi kan forøvrig også kikke på antall utgivelser per år-statistikken på minetegneserier.no. Der ser vi at 1987 var toppåret med 1664 utgivelser. Deretter begynte det å gå nedover, og det sammenfaller tidsmessig svært bra med dette skiftet. I 1994 var vi nede i 1112 utgivelser.
http://www.minetegneserier.no/pls/htmldb/f?p=100:184:0::NO:::
En annen grunn er forsøket på å "redefinere" gamle titler. Når Tarzan plutselig kom tilbake var det med overskriften "Slik har du aldri sett ham før", med langt hår og mye mer brutal. Riktignok kom det et par utgivelser med en mer tradisjonell Tarzan senere, men disse var innpakket i plast.
Og tegneserier innpakket i plast, særlig om det følger med leker og effekter, har vel det med å støte fra seg de fleste lesergruppene over en viss alder.
For barneseriers del var enkelte av dem tegnet av en enkelt person, som Bobo, Pellefant, Bamse og Dennis. Når disse slutter er det vanskelig for andre å overta. Tom og Jerry, i tillegg til Mikke Mus og donaldpocket, virker i stor grad masseprodusert og billig sammenlignet med hva som ble utgitt tidligere. Se også på pocketbøkene om Avengers som kom ut for et par år siden. Det føles bare ikke helt som det gode gamle.
I tillegg har det kommet et kunstig skille mellom superheltserier for barn (Kids-utgivelsene og tidligere blader basert på animerte serier) og superheltserier for litt eldre, som gjerne tar seg selv litt vel seriøst. Muligens en påvirkning fra bl.a. Nolans Batman. Dette reflekteres også i tegningene, som fremstår som langt mindre tradisjonelle tegneserieaktige, og mer realistiske. Mens superseriene for barn selvsagt viser tendenser i motsatt retning.
Må tilstå at jeg selv har fått mindre og mindre sans for superheltfilmene til Fox de senere årene, spesielt X-Men (FF er en annen historie). Om det er disse filmene den yngre generasjon forbinder med tegneseriene, kan jeg godt forstå at de ikke slår helt an. Og faktisk har filmene også påvirket tegneseriene i denne retning, og ikke at det gode etter egen mening. Grovt sett kan man si at kvalitetens til Marvels klassiske serier begynte å gå nedover etter Secret Wars på 80-tallet. Noe av forklaringen er ønsket om å "gjenoppfinne" seriefigurene for å tiltrekke seg nye lesere, og de støter dermed fra seg eldre lesere uten at de samtidig lykkes med det førstnevnte.
Marvels Ultimate-utgivelser viser også tendensen de siste årene til økt fokus på såkalt sosialrealisme, samtidig som man forsøker å tiltrekke seg yngre lesere ved å gjøre bl.a. Fantastiske Fire til tenåringer, og i de opprinnelige marveluniverset blir crossovers og store begivenheter regelen snarere enn unntaket, og politikk blir i stadig større grad synligere, noe vi ser i f.eks. Civil War. Jeg vet i alle fall at om jeg selv fremdeles gikk på barneskolen, ville ikke disse politiserte historiene ha tiltrukket meg det minste. De tilgjort "hippe" faktorene som skal tale "ungdommens språk" i Ultimate universet fremstår også som noe krampaktig. Men visstnok har dette universet nå pensjonert seg.
Andre tendenser, særlig i Marvel; drepe kjente figurer, og senere la dem gjenoppstå. Igjen og igjen. Ideen om at historien er det viktigste, og tegningene kommer i annen rekke. Resultatet er tegninger som bare er ræva, og en påminnelse om at en god historie kan forringes av en god tegner, mens en dårlig historie kan piffes opp med en god tegner. Se bare på (igjen ifølge min egen ærlige subjektive mening) det makkverket av en utgivelse kalt Hulk: Grå. Sammenlign så denne med perioden da f.eks. Sal Buscema var tegner. Men som de av historiene fra The Rampaging Hulk som ble utgitt i Norge viser, kan som sagt selv gode tegninger ikke redde en historie som skuffer. Men disse var vel i større grad inspirert av TV-serien, og skilte seg derfor fra de forventingene leserne av "vanlige" Hulk hadde.
De tradisjonelle og relativt tynne heftene med stift i midten forsvinner. Papirformatet for de få gjenlevende bladene med stift var av en type glanset papir som etterlot fettflekker etter fingrene når man bladde i dem. Samtidig sluttet man med månedshefter og satset heller på sjeldnere og langt tykkere og limfreste utgivelser. Heller ikke noe jeg hadde hatt råd til dersom jeg var en gutt i dag, da kun vanlige hefter var innenfor rekkevidde for barnas lommepenger. Tegneseriebøker med stive permer seg flott ut, men om de kun er tilgjengelige i mer velutvalgte bokbutikker og via søk på nettet, er det ikke så mange som oppdager dem med mindre de leter etter dem.
Darkness, Witchblade, Spawn og lignende ble fjernet fra bladhyllene i dagligvarebutikker etter påtrykk fra Barnavakten, mens de i de gjenværende utsalgsstedene ble innpakket i plast for å skåne skjøre barnesinn. Lett tilgjengelighet i kolonialbutikker, kiosker og bensinstasjoner var jo en av hovedgrunnene til at tegneserier hadde en slik sterk posisjon i landet.
De mer "intellektuelle" tegneseriene er i dag også utelukkende tilgjengelige i spesialbutikker og på nettet, samt noen få velutstyrte narvesenkiosker.
Tegneseriemarkedet i Amerika ble utsatt for stadig "reboots", og ikke før hadde man vennet seg til det nye før forlaget på nytt gikk i gang med ommøblering av tegneserieuniverset i håp om å tiltrekke seg nye lesere, og oppnådde det motsatte.
Se også på forumet til VG. For bar et tiår siden var det masse aktivitet i forumet "Tegneserier". I dag er det nesten helt dødt. Dette gjenspeiler trolig trenden i dagens marked. Jo færre tilgjengelige titler, desto mindre interesse og færre introduksjoner, som igjen gir seg utslag i mindre utvalg.
Noe av det mest utilgivelige som ble gjort de seneste årene med hensyn til Spider-Man, Hulk og X-Men her til lands var at de utgav de samme historiene flere ganger etter hverandre i stedet for å satse på uutgitt materiale. Det samme skjedde med Conan (og Tommy og Tigern, og Larsons gale verden), hvor det ble trykt stadige repriser før bladet omsider gikk inn. Som om man ville tyne mest mulig ut av lojale fans før de omsider gikk lei. Hulk var visstnok et av de mest populære bladene i Norge på 80-tallet, men da man begynte å slippe opp for materiale og på ny begynte å utgi historiene til Herb Trimpe, mange av dem repriser, begynte salgstallene å falle. Etter at Marvel mistet Conan (og før den tid Star Wars) til Dark Horse, var ikke historiene lenger de samme og føltes heller ikke slik. Det var vel også Marvel som ga ut Transformers, men igjen så er det ikke så mye Norge kan gjøre når materiale fra opprinnelseslandene forsvinner. At det også ble trykt en del fra England, som hadde langt mindre imponerende tegnere, kan også ha hatt sitt å si. Husker da Transformers vendte tilbake til norske butikkhyller for noen år siden. Da hadde man gått bort fra tradisjonell håndfaring og tatt i bruk farging via datamaskin. Og det syntes. Fikk vondt i øynene etter bare et par sider, og igjen var alle de nostalgiske faktorene forsvunnet til fordel for et mer oppdatert innhold som tydeligvis ikke klarte å fenge interessen til målgruppen.
Forlag som overtok serier fra andre forlag, og nye redaktører, har trolig også hatt sitt å si. Egmont, spesielt i Danmark, har ikke akkurat forsøkt å satse på serier utover Billy og Donald den senere tid.
I tillegg til det som er nevnt i blogginnlegget og kommentarene er det nok enda flere grunner som kan føyes til når man skal forsøke å forklare hvorfor tegneseriene i så stor grad har forsvunnet fra markedet. En gang i tiden var det like utenkelig at de skulle forsvinne som at avisen ikke skulle komme ut hver dag. Men resultatet er dessverre det samme. Virker som om bladene slår følge med både de gamle pulpmagasinene i USA og tegnefilmene som ble solgt som korte forfilmer før hovedfilmen på kino.
Det eneste håpet som gjenstår er juleheftene, og at vi der kan oppleve utgivelser av den de eldre versjonene av Tarzan, Batman/Lynvingen og Superman før utviklingen gikk feil retning, og kanskje også Marvel av den gamle typen. Det burde da fremdeles finnes materiale her som enda ikke er utgitt. Til og med stoff som er relatert til jul. Og selv om noe av de skulle ha vært utgitt for flere tiår siden, vil det i det minste fremstå som nytt for de yngre leserne. Men det forutsetter selvsagt at forlagene som gir ut julehefter våger å satse i det minste en gang i året på titler som en gang var store her til lands.
Mange interessante momenter her, men mange av dem relaterer seg jo til utviklingen de siste 10 årene, og ikke denne svært brå massedøden jeg skisserer her.
Personlig synes jeg nok superserier som prosjekt generelt blir rimelig middelmådige greier. Enkelte serier som river seg litt fri fra disse altomfattende "universene" kan likevel glimte til (og i den sammenheng fungerer nok DC bedre enn Marvel).
Du beskriver en del ting som årsaker som jeg nok kanskje like gjerne tror er virkninger. Når tegneseriene forsvinner ut av dagligvarebutikkene er det nok fordi de selger dårligere og ikke omvendt f.eks. Når forlaget tyr til opptrykk kan det også være fordi det er mye billigere når salget stuper og setter økonomien under press.
Å kutte ned i antall utgivelser og heller øke på med sidetallet har forøvrig vært en kjent strategi mot fallende salgstall. Da minker selvsagt kostnadene til distribusjon per serieside. Døden til den svenske versjonen av "Serie-Magasinet" er en stilstudie i så måte.
Når det gjelder juleheftene ser det dessverre ut som også de er over middagshøyden. De vokste lenge, men de siste årene har det vært en nedgang også i disse utgivelsene. Og jeg har liten tro på at de vil gi oss særlig annet enn humorserier. Varg Veum holder heldigvis stand enn så lenge.
Så forsvant Fantomet...
Og agent X9...
Skriv ny kommentar