Jeg gikk først ut mot Pål Steigans blogg i 2016, på bakgrunn av ganske lignende ting som jeg igjen gikk ut med i april i år. Klangbunnen for kritikken har derimot endret seg betydelig.
Allerede i 2016 fikk jeg overveldende positive tilbakemeldinger fra folk på venstresida, men den gangen var det fortsatt noen som burde visst bedre som forsvarte prosjektet til Steigan. Den diskusjonen som har gått i Rødt den siste måneden har derimot nettopp ikke handlet om det. Den har vært preget av en enighet om at nettsida utgjør et ufordragelig prosjekt, men en uenighet om hvorvidt det, på tross av dette, i seg selv bør være diskvalifiserende for å være tillitsvalgt i partiet at man på ulike vis er involvert i prosjektet.
Det er en svært stor bevegelse i løpet av få år, hvor mange har fått åpnet øynene. Både den ekstreme og uvitenskapelige dekningen av koronapandemien, og den systematiske spredningen av russisk propaganda om Ukraina har nok hjulpet mange å våkne.