venstresida.net

ParEcon står for Participatory Economics, og er det engelske navnet på en økonomisk modell utarbeidet av amerikanerne Michael Albert, medutgiver og skribent i Z Magazine (www.zmag.org), og Robin Hahnel, økonomiprofessor ved American University i Washington. I bøkene The Political Economi of Pariticipatory Economics [Princeton University Press, 1991] og Looking Forward: Participatory Economics for the Twenty First Century [South End Press, 1991] legger de fram en visjon om hvordan en ikke-hierarkisk, deltagerdemokratisk styrt økonomi skulle kunne se ut, og gir en sammenhengende modell for hvordan produksjon, forbruk og fordeling av godene kan organiseres i et frihetlig sosialistisk samfunn.

Skrevet av Martin Karlsson, oversatt til norsk av Carl Fredrik Berg

Høybråten presenterer en helt ny paragraf 10.5 der normalarbeidsdagen utvides til 13 timer.

Av Arne Byrkjeflot
Regjeringens forslag til ny arbeidsmiljølov,odelstingsproposisjon 49, lagt fram av Dagfinn Høybråten 26.2.2005.:

§10.4.1: Den allminnelige arbeidstid må ikke overstige ni timer i løpet av 24 timer og 40 timer i løpet av 7 dager.

De av norske forbrukere som nå løper som gale til "Synnøve Fienden" lar seg bruke i et kynisk maktspill for å bryte ned de demokratiske samvirkebedriftene, og erstatte de med bedrifter eid av store investorer, mer i høyresidens ånd.

The International Student Festival in Trondheim gir en litt flau bismak av å være en innholdsløs klappe-hverandre-på-ryggen-festival hvor alle kommer med fine utsagn om hvor viktig utdanning er, hvor alle er enige, og hvor ingen kontroversielle spørsmål noengang behandles. Det er ihvertfall inntrykket jeg fikk når jeg deltok på det høyt profilerte møtet "Education. How?" hvor utdanningsministerene fra Norge, Guatemala og Palestina var samlet.

Dette er en samling intervjuer og tekster med og om Dag Solstad hentet fra forskjellige norske tidsskrift.

De fleste er av nyere dato, men enkelte eldre er tatt med. Årsaken til dette er selvsagt at nyere intervjuer er lettere tilgjengelige, og kanskje til og med mer relevante, men i den grad jeg har funnet eldre intervjuer har jeg tatt de med for å skissere utviklingen av forfatteren, særlig hvordan det politiske ikke egentlig forlates, men heller ”svinner hen” i forfatterens språk til fordel for et mer filosofisk basert grunnsyn.

The Norwegian government is leading a destructive educational policy, both home and abroad.

The Colombian Student Union ACEU has this year been awarded the students peace price. They are fighting the commercialization of education in Colombia under very difficult circumstances. Under the constant threat of assassination from right-wing militia the ACEU has been struggling against the massive handover of higher education to the private sector, and out of the public responsibility and control.

Den colombianske studentunionen ACEU har i år blitt tildelt studentenes fredspris. De jobber blant annet for et fritt akademia under svært vanskelige forhold. Forhold den norske regjeringen ikke akkurat jobber for å bedre. Den norske regjeringen har stilt krav om at Colombia skal liberalisere sin utdanning.

Hva ACEU kjemper mot i Colombia

Vedlagt her ligger syv av uttalelsene fra Trondheimskonferansen 2005 "Samling for felles kamp for arbeid og faglige rettigheter" i regi av LO i Trondheim. Konferansen samlet 420 tillitsvalgte fra hele landet.

- Stortingsvalget 2005 - Ny kurs
- Aksjonsdag 17. mars 2005. Forsvar Folketrygda - Ingen behandling før Stortingsvalget 2005
- Forsvar Folketrygda - Forsvar pensjonene
- Behold og styrk dagens arbeidsmiljølov
- Fortsett kampen mot sosial dumping
- Nei til mer privatisering i skolen
- Regjeringen Bondeviks flyktning- og innvandringspolitikk

I Opprør 1/2005 skriver RV-leder Torstein Dahle noe om debatten innad i RV som godt burde kunne utvides til hele venstresiden. "RV skal ikke være et monolittisk parti", sier Dahle og omfavner debatten innad i partiet som noe positivt. I tillegg påpeker han at "Poenget med en slik prosess må være å skape maksimal styrke til ekstern innsats".

Alle sier det, men det betyr ikke at det er løgn; vi har en unik mulighet foran valget til høsten - en mulighet til å få ikke bare en ny regjering, men også en ny politikk, en mulighet til et brudd med nyliberalismen. Dette krever likevel noe av oss.