Faximily of the top of a poster about the panel. All photos/illustrations in this text are by the organizers.
I was recently invited to participate in a panel organized on the occasion of a visit by some researchers from UC Berkeley. I naturally made some notes in advance and as usual, I will post them here, a bit cleaned up (I did not have time to say all this during the debate).
| Sovjetisk antiluftskyts, 1942 (Wikimedia commons) |
I den perioden jeg ble politisk aktiv - på starten av 00-tallet, handlet nesten alt om utenrikspolitikk. Terrorangrepene mot USA i 2001, og Bush-administrasjonens brutale svar med å sette Afghanistan og store deler av Midt-østen i brann skapte et stort globalt engasjement, og meningsmålinger viste at 80% av verdens befolkning så på USA som den største trusselen mot verdensfreden.
Ikke - antar jeg - fordi landet selv under Bush jr. (eller senere under den enda mer hårreisende Trump) var av verdens mest brutale regimer, men fordi den brutaliteten de tross alt besatt var kombinert med en rolle som verdens overlegent største militærmakt, som gjorde at de var det eneste landet som kunne invadere andre land etter mer eller mindre eget forgodtbefinnende, uten å frykte represalier fra andre. Det mener jeg er en analyse som i betydelig grad fortsatt treffer USA, selv om landet nok er noe svekket i forhold til den gang, ikke minst på grunn av nettopp de krigene som gikk nøyaktig slik vi i antikrigsbevegelsen den gang fryktet, og advare mot.
Oppflasket med utenrikspolitikk, i en situasjon hvor den også skapte et enormt folkelig engasjement, og nok bidro til SVs store oppslutning på meningsmålingene den gangen (i perioder rundt 15%), har jeg nok i etterkant likevel måttet erkjenne at utenrikspolitikk i de fleste situasjoner er et område hvor farene for politiske feilskjær er større, og muligheten for å mobilisere folk mindre enn den innenrikspolitiske sfæren.
Jeg tror dette blant annet har noen psykologiske, eller kanskje rettere sagt situasjonelle, årsaker.
Faximily from SEFI 2022 proceedings.
Looking at some research data with a colleague, I was inspired into doing a small side-project on popular science and it's possible role in science education. I will post the abstract, and links to the paper below.
Abstract
Venstresida.net starter her vår egen faktasjekktjeneste, og gitt hvilken tid av året vi snakker om, har vi valgt et utsagn som har spredd seg over lang tid i både populærkulturen, på sosiale media og munn til øre, nemlig:
"Det er jul bare en gang for året"
I vår inngang til dette spørsmålet er det naturlig å begynne med det litt mer grunnleggende spørsmålet "Når er jula?", som kan deles opp i de to spørsmålene "Når starter jula?" og "Når slutter jula?".
Som i etterhvert mange år nå, har venstresida.net sin faste julehefteanmelder også delt høydepunkter fra årets juleheftebunke på Norsk rikskringkastings Program 2 på radio.
Innlegg i Universitetsavisa 09.12.22. Klikk på faksimilen for å kommE dit.
NTNU har positive og gode mål om å bidra til økt bærekraft både når det gjelder vår undervisning og forskning, men også vi vår egen drift og aktivitet. Slike overordnede store visjoner er bra, men det som avgjør er hvordan det ender opp i alle de små tingene som alle til sammen utgjør arbeidshverdagen og aktiviteten til alle ansatte.
Jeg skal ikke påstå jeg lever noe mønsterliv med tanke på mitt personlige klimaavtrykk. Jeg forsøker likevel å gjøre litt. En ting jeg prøver på er å la være å kjøpe noe nytt så lenge det jeg har fungerer, eller kan repareres. Det er bra både for miljøet og lommeboka. Dette gjelder ikke minst på teknologifronten, men der har vi enkelte ekstra utfordringer. For å ta ett eksempel har jeg fortsatt en iPad fra den første generasjonen. Den er pent brukt i mesteparten av sitt liv. Batteriet holder fortsatt, og datakraften holder til de enkle tingene jeg bruker den til - noe lesning, kommunikasjon og noe nettsurfing. Men de siste årene har stadig færre nettsider latt seg lese med iPaden. Nettsidene krever nemlig nyere versjoner av nettleserne, men de er ikke kompatible med min eldre iPad. I fagterminologien omtales dette gjerne som "planlagt foreldelse". Resultatet er at hardware må kastes før det er teknologisk nødvendig på grunn av strategiske valg rundt tilgjengelig software.
Som tidligere år har Venstresida.net anmeldt alle årets julehefter her på denne erverdige nettsiden.
For å gå til de individuelle vurderingene klikk på lenkene under.
To tilfeldige representanter for en utbredt kultur og strategi på ytre høyre for å ikke forholde seg til ordinær redelighet og engihet om grunnleggende fakta.Foto: Isac Nóbrega/PR
Denne teksten skal via en case forsøke å belyse hvordan høyrepopulistiske kulturkrigere agerer i sosiale medier, og hvorfor det å gå i debatt med dem har begrenset effekt.
I denne tredje og kanskje siste del - vi får se om jeg får tid til å dra med noen utliggere som strengt tatt ramler utenom de klassiske tegneseriejuleheftene eller ikke senere - går vi gjennom et variert knippe serier - noen gamle amerikanske klassikere og norske ditto, samt litt etterslep.
Tommy og Tigern
Jeg utgjør en av et lite knippe motstemmer i noe som ellers framstår som en rektoral flom av hyllester til universitetsstatusen i denne langsaken fra Khrono i helgen.
https://khrono.no/det-handler-om-universitetsstatus/735543
I saken er jeg sitert på følgende:
— Jeg har grublet litt på hvorfor det er så om å gjøre med denne universitetsstatusen. Det er jo et ord sammensatt av to, universitet og status. Jeg tror det er det siste som er driveren, sier universitetslektor Ronny Kjelsberg ved NTNU.
Han satt som hovedtillitsvalgt for Norsk Tjenestemannslag ved Høgskolen i Sør-Trøndelag da fusjonen med NTNU ble planlagt og gjennomført.
— En får litt flere rettigheter, og jeg kan forstå at det er fint for ledelsen, men mitt inntrykk er at det ikke er så god plass til kulturen fra de tradisjonelle høgskoleutdanningene i universitetene.
