I vant stil må vi presentere noen godbiter her på venstresida.net som viser at jula står i marxismens ånd. Denne gangen skal vi anbefale litt oppbyggelig kapitalismekritisk førjulslesning.

Jeg vet at enkelte mener at julehefter ikke skal leses før julaften. Slik hadde jeg det også i barndommen. Det fine med å bli voksen er derimot at du kan gi blaffen i alle slike gamle konvensjoner, og gjøre som du har lyst til. For meg har det derfor blitt en tradisjon å kose meg med julehefter i førjulstida i stedet. På julaften har man jo uansett ikke tid, og ofte ikke i romjula heller. Desember er derimot en fin måned for å kose seg med en avlang kopp med gløgg og et godt og varmt julehefte med oppbyggelig marxistisk innhold.

Kronikk i Klassekampen 1/12 - 2010

Et godt blogginnlegg kan få mange barn, og alle bør ut på nett.

I kjølvannet av den lille skandalen om SINTEF-forskerne som ble forsøkt presset av Arbeidsdepartementet til å framstille norsk sykefravær som verre enn det er grunnlag for, har det slått ned et par lignende bomber til i offentligheten.

HVEM ER DETTE? Sheriffen av Nottingham?

I kveld har jeg blitt inspirert til å forsøke å si noe veldig kort om forslagene til kutt i uførepensjon. (Se et par poster lenger ned.)

Hva betyr kuttene i uførepensjon?
Kort fortalt: 20-30000 i kutt for de fleste uføre. Enkelt sagt kan vi kalle det for omvendt Robin Hood, eller kanskje rettere sagt sheriffen av Nottingham-politikk: Å ta fra de som har minst fra før - de svakeste - de uføre.

De siste dagene har det skapt stort oppstuss at forskningsstiftelsen SINTEF ble forsøkt presset til å endre konklusjonene sine i en rapport om norsk sykefravær. SINTEF kunne ikke avdekke at det norske sykefraværet var spesielt stort sammenlignet med andre land, den konklusjonen var oppdragsgiveren - Arbeidsdepartementet - mindre fornøyd med.

For den som har fulgt debatten om sykefravær og sykelønn de siste par årene, er dessverre ikke dette så overraskende. Det er svært sterke krefter som ønsker å svekke sykelønnsordningen - en samlet høyreside og krefter langt inn i Arbeiderpartiet står dessverre sammen i et ønske om å skjære ned en av de viktige velferdsgodene vi har kjempet fram i vårt samfunn. For å skape forståelse for det er det viktig å danne et bilde av det norske sykefraværet som stort - gjerne “verdens største” - og gjerne også forsøke å begrunne dette med late og bortskjemte norske ansatte. Med tanke på den svært lemfeldige og ideologisk styrte bruken av statistikk og forskning vi tidligere har sett i debatten om sjukelønna og sjukefraværet, overrasker det heller ikke at departementet nå er så frekke at de forsøker seg på regelrett forskningsjuks.

I dag er jeg i Byavisa og advarer mot nok et av konsekvensene av anbudsutsetting av kollektivtrafikken i Trondheim - flere hundre millioner brukt til bygging av nye bussdepoter. Fylkesordføreren avviser at dette vil kunne gå ut over bilettprisene. Jeg tror heller ikke det skjer - før valget. Nå skal man satse på alt og ikke kutte inn på noe. Når det kommer en baksmell i 2012 kan derimot pipa få en annen lyd frykter jeg.

BORTE: Hvem tok livet av spenningsseriene i overgangen fra 80- til 90-tallet?

Jeg har, muligens som kjent, en noe over middels interesse for tegneseriemediet. Kanskje på grensen til det sykelige, vil noen si, men siden jeg har hovedfag i teoretisk fysikk, bidrar tegneserieinteressen, sammen med interessen for sosialistiske framtidsvisjoner som Star Trek, og for god britisk satire som Monty Python til å opprettholde en viss nødvendig nerde-kred.

Seriemarkedet har forandret seg mye siden jeg var en liten pjokk på 80-tallet som aldri brukte lommepengene på godteri, fordi jeg ville spare alt til å kjøpe tegneserier. En av de mest dramatiske endringene er det jeg vil betrakte som den store seriedøden først på 90-tallet

At noen serier går under, og nye dukker opp, er ikke unaturlig, og har skjedd kontinuerlig siden seriebladene oppsto. Det som gjør denne perioden spesiell, er at en lang rekke av de den gang lengstlevende seriebladene i Norge - serieblader som hadde overlevd i mange tiår - en del siden 50- og 60-tallet - plutselig gikk under samtidig. Jeg mener dette er en litt for tydelig trend til å være tilfeldigheter - et annet moment er at det i stor grad gjelder samme type blader - spenningsserier rettet hovedsakelig mot ungdom.

Det er kanskje en klisjé, men etter hver som jeg har blitt eldre har i hvert fall jeg fått et mer kjært og nært forhold til stedet hvor jeg vokste opp. Det er kanskje noe som gjelder for fler enn meg. Mens man i tenårene, og først i 20-årene er opptatt av å stable på beina et eget liv, og få oppveksten litt på avstand, får man et litt mer avslappet forhold til sin egen oppvekst når man nærmer seg 30-åra.

Kanskje er det geografiske aspektet rundt dette ekstra tydelig for oss som kommer fra bygda. Mange som har vokst opp i rurale strøk flytter inn til større byer for å studere, og "frigjøringen" fra egen fortid blir ekstra skjerpet ved at den får drahjelp av en del kulturforskjeller som gir opphav til skuling og anklager om "bygdedyr", "byfis" etc. på ulike sider av konflikten.

Er man fylkespolitiker, må man skrive litt om fylkespolitikk, men de momentene jeg ramser opp i dette innlegget jeg har i dag i Avisa Sør-Trøndelag, er nok relevant for de fleste andre fylker også:

For å få en bedre videregående skole i Sør-Trøndelag må vi legge til rette både for å rekruttere gode lærere, for å utvikle kompetansen til de vi har, og sørge for at tiden deres i størst mulig grad blir brukt til faktisk læring og oppfølging av elevene.

Jeg sitter som kjent på Fylkestinget i Sør-Trøndelag for Rødt, og fylket er i dag styrt av en koalisjon av Ap, SV og Sp, noe som fra mitt ståsted selvsagt er bedre enn alternativet (all den tid et Rødt-dominert styre ikke er noe realistisk alternativ).