Det var et interessant sammentreff i Klassekampen 1.3. Der var det nemlig to innlegg om profitt i barnehagesektoren.

Det første var en kronikk fra Royne K. Berget, daglig leder i Smedhusåsen Barnehage AS, som var lei av hvordan kommersielle barnehager ødelegger sektoren. Den andre var fra Anne Siri Koksrud Bekkelund i Civita.

I forbindelse med at jeg stiftet Rødt Røros, og takker for meg som leder for Rødt i Trøndelag, ville lokalavisa i Fjellregionen kjøre et lite portrettintervju med meg.

Espen Thoresen (mest kjent som humorist på nittitallet) klager i Morgenbladet sin nød om at Kvinnebevegelsen er opptatt av abortsaken på 8. mars.

Som en kontrast til dette problemet skriver han at "Diskriminering av norske muslimske kvinner derimot , – her snakker vi noe som blir praktisert bare noen hundre meters luftlinje fra der toget starter, er ikke verdiget en eneste parole."
https://morgenbladet.no/ideer/2019/03/det-er-synd-8-mars-toget-nok-en-ga...?

Tirsdag for en liten uke siden var jeg på Røros for å stifte lokallag for Rødt der.

Røros er nok et ledd i den suksessen Rødt er om dagen. Nye lokallag popper opp over hele landet også i Trøndelag, og det var svært hyggelig for en avtroppende fylkesleder å kunne avslutte lederperioden med å stifte lokallag på hjemplassen sin.

I dag kvittet jeg meg med et verv (se Facebookpost), men fortsetter i en litt mer menig styrerolle. For de som ikke var der, legger jeg ut den korte velkomsttalen jeg holdt til det første ordinære årsmøtet i Rødt Trøndelag.

Minerva:

Mens franske velgere bare:

Emmanuel Macron approval rating:

Men det betyr at jeg faktisk tror Chuka Umunna kan lykkes. En popularitet på minus et par og førti prosent kan han få til!

I min mer eller mindre tilfeldige surfing på Facebook, kom jeg over denne saken:

Det er ganske utrolig, men det bekreftet gang på gang hvordan håpløst kunnskapsløse synspunkter på et område korrelerer så godt med håpløst kunnskapsløse synspunkter på andre områder.

Derfor er det ikke overraskende at nettopp disse ytre-høyre-bloggene sprer denne absurde strålingsfrykt-propagandaen.

Det var spørsmålet som ble stilt i en paneldebatt jeg deltok i på Strukturkonferansen 11. februar.

Svaret mitt er at spørsmålet er feil stilt. Spørsmålet er om det blir bedre forskning og utdanning på grunn av reformen. Det er selvsagt også vanskelig å svare på, siden det vil innebære en grad av kontrafaktisk historieskriving, hvor alternativet til reformen er uvisst.

Man valgte organisatoriske løsninger for å løse det som i hvert fall ble presentert som faglige problemer. Spørsmålet er om det ikke fra departementet sin del ble opplevd som organisatoriske problemer - mange institusjoner av varierende størrelse og med varierende interesser å forholde seg til. Hadde det vært enklere å ha litt færre?

Faglige samarbeid på tvers av institusjonsgrenser har man hatt så lenge forskning og høyere utdanning har eksistert. For mange finnes de viktigste samarbeidspartnerne på forskningssida langt utenfor landets grenser, og det er ikke vanskelig å se for seg flere og mer organiserte faglige samarbeid på tvers i Norge uten den fusjonsrunden vi hadde for et par år siden.

Mandag 11.2.2019 løp jeg rett fra en trippeltimes fysikkforelesning til Strukturkonferansen som diskuterer strukturendringen i UH-sektoren, for å sitte i et panel med tittelen "Blir det bedre forskning og utdanning etter reformen?".

Jeg har kjapt klippet og limt sammen en liten snutt i ego-mode slik at dere får mine innlegg i debatten kjapt på ett sted.

Siden Hugo Chavez snudde opp-ned på latinamerikansk politikk i 1998 ved å vinne presidentvalget i Venezuela, har det vært få uker hvor det relativt lille latinamerikanske landet ikke har dukket opp i overskriftene også i vesten. Svært mye av dekningen var derimot svært skjev. Dette er også godt dokumentert akademisk, f.eks. i boken "Bad News From Venezuela" av Alan MacLeod (Routledge, 2018).

I kjølvannet av Chavez kom det en lang rekke med valg i Latinamerika som brakte nye presidenter fra venstresida til makta: Bolivia, Brasil, Argentina, Ecuador mm. Mange som et resultat av misnøye med en liberalistisk politikk som hadde brakt økonomisk krise men sikkert også som et resultat av slutten av den kalde krigen. Latinamerika hadde vært USAs bakgård på samme måte som Østeuropa hadde vært Sovjetunionens, og begge brukte både invasjoner og kupp for å sikre vennligsinnede regimer i sine innflytelsessfærer. Selv om USA ikke forsvant, senket også de skuldrene litt utover nittitallet.